En spesiell tur... (16.05.2022)
Written by Øyvindbr (Øyvind Brekke)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Sørvest for Storeskuta (1,905m) | 16.05.2022 |
|---|---|---|
| Folarskardnuten (1,933m) | 17.05.2022 | |
| Storeskuta (1,870m) | 17.05.2022 | |
| Vest for Storeskuta Sørvest (1,868m) | 17.05.2022 | |
| Storeskuta Øst (1,841m) | 17.05.2022 |
Jeg var ikke i spesielt reisemodus i 2022. Men noe måtte jeg foreta meg når været plutselig nok en gang ble meldt helt knall rundt nasjonaldagen vår. Dette var helt uvanlig før i tida, men trenden er tydelig: 17. mai blir ofte en godværsdag de siste 5 åra!
Hva med Hallingskarvet? Der var det lenge siden jeg hadde vært. Og selv den ivrigste Skarvet på langs-gåer har vel sjelden brydd seg om for eksempel Storeskuta fordi den er en utstikker mot nord som ikke akkurat ligger i løypa. Her kunne jeg få noen nye "nåler"... Og være meg selv fullt ut og overnatte på enten sjølve stortoppen eller på nest høyeste. Det ble til at jeg etter jobb 16. mai kjørte avgårde med Strandavatnet og Raggsteindalsvegen som mål.
Klokka 21 var jeg i gang. Det er litt frustrerende å gå såpass lenge på en vei før selve turen egentlig starter, men sånn er det nå engang. Og jeg som vil ha minst mulig tilrettelegging burde ikke klage. Snøforholda stengte jo effektivt for biltrafikken. Men det var godt å komme seg bort fra veien og ut i terrenget der hvor Byrkjedøla munnet ut i Strandavatnet. Gradvis bar det oppover, i takt med at skumringen ble dunklere. Såkalt ensom majestet på vei mot Kongen av Buskerud. Akkurat sånn ville jeg ha det! Herlig å kjenne at det bar oppover, høydemetere vunnet og tiltakende utsikt. Sekken var nok muligens i nærheten av 20 kilo, men nå virket det som om jeg var mitt gamle jeg igjen. Hvilken god følelse! Daff og livløs pingle på lillebror Reineskarvet i april, men tydeligvis back in business på denne tross alt tøffere turen en snau måned etterpå.
Trøstig labbet jeg innover flatene i retning Folarskaret. Åhh, jeg hadde sååå lyst på ei natt på selveste Nuten! Men synet av skaret gjorde meg mer og mer betenkt. Det var vel ikke stor skredfare nå, Varsom.no tydet på ingen måte på det! Men det er rart med det, alene og "forlatt" i nattemørket under digre Hallingskarvet med synet av det trange skardet... Selve bratta opp til Lordehytta er nok til å få en stakkar til å tenke seg om, men utslagsgivende for min feighet var de store og bratte snøflankene over denne gryta, spesielt på vestsida, de som danner østenden på Folarskarnut-platået. Gamle skredtunger lå der i fleng. Nei det fristet ikke så veldig. Det var mørkt så det kunne gå svartmetall-kaldt nedover ryggen på en, så jeg bestemte meg for å oppsøke østsida. Der var det lite snø, og jeg risikerte selvsagt problemer med småbratt og isete glatt underlag, men rasfaren var til gjengjeld lik null her!
Jeg ruslet nede på flatene vel vitende om at jeg hadde en 3-400 høydemetre foran meg, jeg var trøtt og kjente at sekken etterhvert verket på ryggen. Uhhh, typisk deg detta Øyvind! Hvem faen gidder å holde på sånn her! Alltid så tungvinte valg på denne gutten... Stigningene bød heldigvis kun på trauste hellinger med godt feste. Kun litt skare enkelte plasser. Kakestykke for mine stålkanter, for å si det på norsk. Men det hadde vært så deilig med ei pause... Nei litt til! Videre, videre... Pausen blir bedre på toppen, hvis den nå bare kan manifestere seg! Det må da være mulig å nå en slags kant snart eller???
Men hva er det lyset der? Hmm... Hodelykt fra en annen gærning? Eller lys fra Geilo eller Ustaoset i det fjerne? Noen skritt til og fullmånen åpenbarte seg i all sin prakt! Jeg glemte å føle meg dum av å tenke på likesinnede eller Geilo og Ustaoset og holdt heller på å begynne å grine av ekstase. Jeg hoppet og skreik i lykkerus over denne fantastiske naturopplevelsen som kun er de gale forunt! Ahh, endelig tilbake der jeg hører hjemme!!! Du vakke ferdig du vettu gutten min!!! Alt du har måttet tåle i år, fytte h...! Men nå er det som om fjellheimen, den eneste sanne kjærlighet, tar hånd om deg og løfter deg til himmels. Harru sett! Sjekk det månelyset da! Deilige herlige Hallingskarvet... Fort deg opp til 1905-varden nå!
Og etter noen hundretalls skritt så nådde jeg skarvets nest høyeste topp, reiv av meg sekken og tok av meg skia. Skiftet til tørre klær, nøt måneskinnet en god stund, men var tross alt stuptrøtt og fant fram underlag og sovepose. Klokka var nå 02:00. På tide med litt søvn...
Natta ble selvsagt så som så, humpete snø under et alt annet enn luksuriøst underlag sørget for at jeg iallfall kom meg ut av komfortsonen som det snakkes så mye om der nede i samfunnet. Bare at her var det bokstavelig talt. Uansett, jeg tror alle ukomfortable utenetter glatt trumfer både pustevåkenatta på camp Canada og snøfokk i posen-natta på Austre Okstindbrean i sin tid! Men det var ikke feil å gni søvnen vekk fra øya og myse utover morgenlandskapet. Hallingskarvplatået og Hardangervidda gikk i ett så det ut som. Sola skinte og det var lite vind å snakke om. Jeg koste meg med kakao og var mutters alene på denne jorda, i dette landet, på den store dagen. Iallfall her oppe.
Å nei du, jeg var fullt klar over at det nok var flere som meg bare få mil eller kanskje bare kilometere unna. Men jeg delte neppe platået med noen, ikke på en god stund skulle jeg tro.
Føret her oppe var langt fra ideelt med fjellski, ikke det at randoski har det mye bedre på sånne skavlete flater, men ned mot Folarskaret var det den evinnelige lidelsen. Jeg fikk nyte været da, det var upåklagelig. Iblant litt vind, men i all hovedsak øredøvende stillhet. Livets lyse side fulgte meg på alle måter mens jeg prøvde å ha enten nasjonalsangen eller nasjonalromantisk Ole Bull på hjernen. Men det gikk ikke, jeg klarte ikke å få "Reise i lag med deg" med Hellbillies ut av hodet. Og hva var galt med det? Den passer til min historie, og jeg var da per definisjon langt oppi Hallingdal. Den store hallingdalske fjellheim der hvor øst møter vest, som det så fint sies. Dette skulle vært sagt med Fleksnes-stemme...
Brattene opp fra skaret mot Folarskarnuten er virkelig bratte, uansett hvor langt en søker ut mot sør. Helt fritt for skredfare kan det umulig være, en er avhengig av at faregraden er lav for å være trygg enkelte partier her. Det gikk i svettedryppende skilpaddetakt, for nå merket jeg at gårsdagen satt i. Et velkjent fenomen fra mine turer, jeg brenner opp kruttet med stor stigning og tung sekk dagen eller kvelden og for såvidt natta i forveien og kommer meg aldri helt til hektene igjen dagen derpå. Men da skal jeg til gjengjeld kun skumme min egen fløte.
Endelig toppvarden på Buskeruds høyeste! Her var det trivelig å være! Jeg har vært her før i både knallvær og greit vær sommerstid, én gang unngikk vi toppen i skitvær våren 1999 som skarvpålangsere, og nå hadde jeg den altså i knallvær og påskestemning på grunnlovsdagen. Hurra, bra timing det!!! Spesielt fascinerende er det å se ryggen videre østover. Jotnene i nord er for langt unna til å gjøre mye vesen ut av seg, men joda, bare synet av Hurrungane fikk meg til å tenke på første mellomspillet på Estranged, en av sangene til det berømte bandet med han som har stemme som minner om når du tråkker en katt på halen...
Jeg ble vel en time på toppen mener jeg, så rundt klokka 10 vendte jeg nesa østover igjen. På veien opp østsida av skaret gikk det trått, men jeg måtte også bruke tid på å finne utsiktspunkter langs kanten mot nord. Den nedre flata av Folarskaret, om man kan kalle den for det, er et mektig skue innrammet av de mektige stupene spesielt på vestsida. Jeg måtte dvele en stund her. Så bar det tilbake til sekken ved 1905-toppen. Ingen hadde vært der og snoket, det hadde jeg heller ikke regnet med. Ei lengre pause ble det her før jeg satte kursen ytterligere østover. Nå skulle jeg oppsøke nytt land. Ikke det at jeg forventet flottere opplevelser enn jeg allerede hadde hatt, men jeg skulle kose meg i sola vel vitende om at jeg fikk besteget noen nye småtopper. Besteget du liksom! Det var greie skliturer med noe svak helling. Jeg la meg til for å sole meg på høyeste toppen av Storeskuta. Nå hadde jeg andre mellomspillet på tidligere nevnte sang på hjernen. Ahh, det gode liv!
Jeg var i grunn litt lat nå, men ville iallfall få med meg landskapet rundt Storekvelvi. Det var mektig nok. Rart å være på Hallingskarvet og samtidig kunne betrakte nordstupene på Hallingskarvet fra motsatt side. Innfløkt beskrivelse, men geografien her er jo litt innfløkt. Nede i kvelvi så det ganske idyllisk ut. Dit vil jeg gjerne ha med meg en ny kjæreste på Øvre Buskerud-ferietur...
En liten bue mot nord fikk klare seg, så tok jeg fatt på turen tilbake til høyeste på Storeskuta. Derfra gikk jeg så langt nord som mulig før den store nedstigningen mot Strandavatnet. Noe som viste seg helt problemfritt. Nye utsikter var det nok en gang, og det var storslått å se området rundt Folarskaret fra ca 1800 moh fra denne vinkelen. Vel nede på flatene var snøføret og terrenget av et såpass kaliber at jeg koste meg glugg ihjel helt til jeg nådde bjørkeskogen. Høydepunktet på den monotone veitraskinga mot bilen var en telefonsamtale med min gode venn og pensjonerte kollega Leif. En kjernekar som virkelig kan dette med å oppmuntre.
Takk for turen! Ja vi elsker Hallingskarvet, som det stiger frem!
User comments