Skogvokteren Ultra (30.04.2022)

Det var duket for et av mine store mål denne sesongen. Skogvokteren Ultra er et nytt løp som for første gang ble arrangert i 2021. Da jeg satt i bilen på vei hjem fra Filefjell i fjor, hørte jeg på podcasten “Nå er det alvor”. Da var det et innslag om dette løpet. Da det ble snakket så varmt om de flotte stiene, ble jeg umiddelbart giret. Dette måtte jeg gjøre.

Et år senere stod jeg på startstreken sammen med 120 andre. Skogvokteren Ultra er et løp som arrangeres av Grenland Ultra Runners i ekte ultra-ånd. Her er det ingen som tjener penger. Deltakeravgiften på 500 kr går utelukkende til å sørge for vår egen sikkerhet undervegs. Blant annet utstasjonering av personell fra Røde Kors jevnt utover løypen, i tillegg til Race-tracker, slik at både arrangør, familie, venner og kolleger til enhver tid vet hvor deltakeren er i løypen. Løpet starter og slutter i Porsgrunn og går gjennom skog, steinur, over myr, svaberg, koller og topper. Tre kommuner, to byer og fem bymarker.

Torsdag 28.04 tok jeg flyet til Oslo og toget videre til Espa. Det ble hjemmekontor her på fredagen, og umiddelbart etter jobb kjørte vi sørover til Porsgrunn. Pga helgetrafikk rundt Oslo, rakk jeg akkurat å hente startnummer utenfor Pincho Nation i Porsgrunn sentrum innen kl 20.00. Hadde ikke vært noen krise. Måtte bare stått opp tidligere neste dag for å fikse det, men glad jeg slapp det. Tok en rask sjekk på klokken at sporet med ruten lå klart til morgendagen

Etter å ha inntatt en større kebab på rommet vårt på Comfort Hotel, var det bare å pakke løpesekken og krype til køys. Pga et altfor varmt hotellrom, samt bråkete russ utenfor, sovnet jeg ikke før klokken var 00.30. Alarmen ringte kl 04.00. Spiste noen polarbrød med leverpostei før jeg ruslet til start. Natasha var med, men gikk selvsagt for å legge seg igjen etter starten var gått.

Kl 05.00 satte vi avgårde i lett jogg inn i skumringen. I et ultraløp som dette, finner du alle slags mennesker. Her er tidligere rusmisbrukere, folk som har slitt med fedme og overvekt, psykiske lidelser, toppidrettsutøvere og folk som meg selv, som er målbevisste, liker å pushe grenser og løpe i flott natur. Alle har en grunn. Alle har en historie. Eneste fellesnevneren for oss, er vel at vi er en smule gal.

Starten av et slikt løp er alltid den verste delen, etter min erfaring. Det er grytidlig på morgenen, skumring, kroppen er trøtt og det er laaaangt igjen. Denne kneiken kommer man imidlertid fort over så snart det blir lysere og du våkner ordentlig. Da er det bare herlig å holde på.

Noe jeg også liker med ultraløp, er at det er fritt for stress-elementer. Du trenger ikke å tenke på hvor hardt du skal gå ut, hvilken gjennomsnittsfart du skal holde, hvem du skal holde ryggen til osv. Dette såfremt du ikke har planer om å vinne. I min tid som friidrettsutøver som ung, slet jeg med nerver rundt disse elementene. Det slipper jeg her. Dersom jeg finner noen som holder et tempo jeg også føler jeg kan holde i lang tid, slår vi følge med hverandre, snakker og blir kjent. Vi lar beina gå, spiser og drikker og følger med på ruten. Et enkelt liv.

På vei opp mot Årdalsåsen helt i starten, var vi en stor klynge som gikk i kø. Det hele opplevdes som et jag. En hørte pustingen fra de rett bak og jeg gledet meg til vi kunne spre oss litt i feltet. Etter 12 km inn i løpet begynte vi å spre oss utover, og jeg løp nå sammen med en gjeng som jeg kjente holdt et tempo jeg var komfortabel med. Så langt som Skogvokteren er, har jeg aldri tidligere løpt i terreng, så her var målet mitt bare å skaffe erfaring og fullføre på en grei tid uten å gå på en smell underveis. Gruppen var varierte litt i antall og vi lå midt i feltet. Fra 20 km var det meg, Andre og 2 råspreke damer fra Porsgrunn. De to damene snakket om et raid de hadde fullført over skogstoppene her i Grenland i løpet av et døgn. Jeg følte meg hjemme. Jeg var blant likesinnede. Her kunne vi dele sprø prosjekter vi enten hadde gjennomført eller som vi hadde planer om.

Fra og med andre matstasjon bestemte jeg og Andre for å holde følge med hverandre fast. Vi holdt samme tempo og kunne pushe hverandre. Tempoet var jevnt hele veien. Andre er en kar i 50-årene fra Sunnmøre, men som i dag bor og jobber i Larvik. Vi ble godt kjent underveis.

Etter å ha passert 40 km måtte jeg gjøre mitt fornødne i skogen. Andre løp i forveien. Da jeg var på vei opp en bakke etter ca 45 km, kom sjokoladen i retur. Faen og! Jeg visste jo hva dette betydde. Nå kom jeg til å miste matlysten. Og det stemte på en prikk. Jeg måtte derfor være streng med meg selv. Trikset ble å ta små håndfuller med salte chips, snop og powergums. Nok til at jeg opprettholdt energinivået og samtidig forhindre at det kom i retur. Det var en god plan. Jeg har ikke tall på hvor mange håndfuller jeg inntok herfra og til mål. Må ha vært nærmere 100. Fikk også erfare at appelsin er bra å spise når en har mistet matlysten.

Noe som er fint med å løpe i april, er at det er mildt nok til å løpe i shorts og t-skjorte, samtidig som at luften heller ikke er for varm. Svetten silte uansett da solen stod på sitt høyeste midt på dagen, men det kunne vært verre. Fluer, mygg og andre krypdyr har heller ikke våknet til liv. Du slipper dermed å bli plaget av dette.

Et sted på ruten var jeg og Andre i en helt egen boble. Praten hang løst. Plutselig så jeg at pilen på klokken min pekte i motsatt retning. Vi hadde løpt feil. Ikke mer enn maks 500 meter. Slikt skjedde et par ganger senere også, men da var vi tidlig på ballen og fikk rettet opp. Slik er det med Ultraløp. Om du mister fokus for lenge, kan du så straffe-distanse.

Fra 80 km merket vi at det hadde vært en lang dag på stien. Andre gikk heftig på trynet da han snublet i en rot. Heldigvis gikk det bra. De siste 4 km inn til mål, gav vi bon pinne. Vi hadde nok spart for mye på kruttet. Vi hentet inn 4 plasseringer. Passerte den ene etter den andre. De siste to km gikk på grusvei og asfalt. Her holdt vi et tempo på 4,25 min/km. Det er en ubeskrivelig følelse å ligge i denne farten og samtidig se på klokken at en har løpt over 90 km og 3700 høydemeter. Hvor kom disse kreftene fra? Hva er jeg laget av? Det er dette det handler om. Å tenke på den lange og ville reisen gjennom flott natur, se målområdet, høre heiaropene og få komplimenter som “Dere er så sykt spreke” av de lokale når vi løper forbi dem. Mestringsfølelsen av å fullføre noe så vilt.

Jeg og Andre løp side om side, hånd i hånd over målstreken. I mål fikk vi medalje og hver sin øl. Vi takket hverandre for turen. Etter å ha minglet litt, var det på tide å sette seg i bilen og kjøre tilbake til Espa. Fikk i meg en beskjeden tacolefse til middag før jeg stupte til køys. Fløy hjem igjen til Bergen dagen etter. En stor takk til Grenland Ultra Runners for et nydelig arrangert løp. Og takk til Andre for følget og et nytt vennskap.

Et ultraløp er som en reise gjennom livet i miniatyrformat. I starten går det lekende lett, du har ingen bekymringer. Etterhvert som tiden går, stilles det stadig strengere krav til deg. Omsider vil du oppleve å havne i kjelleren, hvor det er mørkt og trist. Bare du kan få deg selv opp derfra. Kommer du deg opp, vil du også oppleve ren glede og mestring. På slutten er det meste tungt og vondt. Da handler det kun om å holde det gående. Selv de enkle ting blir et ork, men det må gjøres og det vet du. Plutselig er det over, og du er i himmelen.

Kart