Smørstabbtindane Grand Slam (16.04.2022)  

En slik drømmedag i fjellet har lenge stått på ønskelista, og alt lå til rette da jeg denne morgenen parkerte på Jotunheimen Fjellstue med et godt forsprang på resten av turfølget. Gode rutebeskrivelser fra bøker, førstehåndserfaring med flere av toppene, perfekte forhold og mange folk i fjellet ga en ekstra, men ikke falsk, trygghet.

Startet i greit driv opp til Loftet med både halvtunge bein og gnagsår fra de tre tidligere dagene. Jeg visste jeg måtte holde et radig tempo hele dagen om ruta skulle gå i boks, og 800-1000hm/time var målet i bratt terreng (20-30 grader).
Loftet må være en av Jotuheimens kjipeste topper, i alle fall den dagen. Hardt, avblåst og flatt. Skrått terreng som gnagde godt i gnagsårene. Brukte snaut halvannen time til topps og visste da at mye av det kjedelige slitet var unnagjort.

Skredfaren var forøvrig 3 i store deler landet og Jotunheimen denne påska (men trolig en 2-er reellt sett de fleste steder på ruta (lite og hard snø uten lagdeling). Derfor var jeg noe spent da dagens første "syretest" sto for tur; ryggen/snøbakken fra skaret sør for Loftet til Veslfjelltind. Den er bratt, men heldigvis hverken skredfarlig terreng (kilde: meg) eller så utsatt som fryktet.
Med den avgjørelsen tatt tok jeg spent på meg stegjern og festet ski på en allerede tung sekk. Brutalt å gå 150 hm i en tung snødekt rygg med mange kilo i sekken (mat, drikke og ski). For å toppe det hele mister jeg det ene stegjernet etter 5 meter (uten å merke det!) og går 100hm videre opp før jeg innser det hele. Banner høyt inni meg og legger ut på leteaksjon ned igjen for en bonusrunde (uten sekk), og håper det var all uflaks og udyktighet for dagen. Ryggen anbefales virkelig som et artig element på noen ellers "kjedelige" topper.

Fine snøforhold resten av dagen gjorde at jeg lot stegjerna ligge i sekken resten av turen (også for å spare tid i "vekslingene"), selv om det sikkert hadde vært kjekt å ha. I etterkant innser jeg at jeg ikke hadde satt strammemekanismen i lås (dette var min andre gang med stegjern, og forøvrig første gang med isøks/toppturøks, noe som ble et betydelig hyggeligere bekjentskap).

Fra Veslfjelltind var det fin skikjøring i noen få høydemeter med litt pudder ned Hurrbreen før noen nye høydemeter opp mot Skagsnebb. Ryggen ut til Skagsnebb snudde jeg på i 2020 i dårlig vær, men den gikk som en lek denne gangen med isøks i hånda og fine snøforhold. Møtte noen halvlokale/kjente (Dombås) på ryggen. Spurte de om ryggen videre til Bakarste Skagsnebb var et mulig i alternativ og fikk et "tja". Det var godt nok for meg, siden jeg så ETT gammelt spor oppover ryggen rundt en stor hammer. Bestemte meg for å prøve, siden det ville spare meg for mange høydemeter opp og ned Hurrbreen. Ganske bratt, men enkel klyving blir raskt mer utfordrende i randostøvler og klønete ski på sekk. Sola hadde steika på snøen på sørsiden de siste dagene, så det var noe mer isete og vanskeligere isøksforhold også, men jeg kom meg greit opp og forbi. Heldig med at det var fine spor å følge, så jeg gikk enkleste vei (venstre/sørsiden rundt en stor hammer).

Videre til Bakarste Skagsnebb var det fint, men jeg ble noe overrasket over hvor utsatt/eksponert ryggen videre til Hurrbreatind var. Omtrent som på Skeie, bare at jeg hadde med ski på sekk, noe som gjorde meg en del mer klønete. Men siden jeg da var "fanget" mellom to klyvepartier var det bare å ta seg rolig ned og bort til Hurrbreatind. Sola begynte å ta tak og t-skjorte og Cola ga ny giv. Ble en del fyllekjøring mellom de enkle toppene Veslbreatind og Storbreatind for å spare tid. Storbreahø ble vurdert, men ryggen med en hammer så skremmende ut fra oversiden, og jeg ville ikke finne på noe dumt ved å prøve å omgå den heller. I ettertid leser jeg at hammeren er ca. 10 meter og grad 2-3, så det var, som jeg tenkte, en nobrainer.

Neste VO2maks-test ble opp til Store Smørstabbtind hvor jeg kunne nyte utsikten til de neste, og for meg tidligere ubestegne, toppene. Artig løping ned igjen på perfekt snø / "akerenner". Folk som så meg tenkte sikkert sitt om en som løper i randostøvler med isøks i hånda, men jeg ga faen og hadde det gøy. Jeg koser meg mest når jeg er effektiv (eller har det travelt som folk sikkert tenker). Nedkjøringene var ikke mye å skryte av, men noe var det. I skyggen bak Store Smørstabbtind fikk jeg en rolig stund alene på breen. Fulgte fine spor mot skaret mellom Kniven og Sauen.

Kniven var overraskende grei, og på vei opp møtte jeg til min store glede Jørgen, Kristian og Lars som kunne fortelle at resten av følget satt ved Sokse og spiste. Helt perfekt timing. "Jeg når dere igjen" sa jeg og gasset på videre.

Igjen så jeg et fristende spor, og bestemte meg for å ta Sauen bakfra...
Krevende og luftig, men det gikk "akkurat". Noe utfordrende å få tak med øksa så ble litt kløning på ett av opptakene. Holdt rett vest for/på ryggen opp. Bratt siste stykket. Leser at det ikke er uvanlig med rapell ned der, men jeg vil kalle det klyving, ikke klatring.