En slags rekonvalesenstur i Hallingdal (22.04.2022)

© Øyvind Brekke

Reineskarvet var ikke et nytt bekjentskap for meg, i alle fall ikke høyeste punktet. Der hadde jeg vært en skoddete høstdag med Jan Petter for over halvannet tiår siden. Nå som jeg gradvis begynte å få pusten tilbake etter denne koronagreia som likegodt kan ha vært noe psykisk så lengtet jeg til fjells. Påsken hadde vært rolig på Gol, og med alt Hallingdalsfokus så følte jeg at Reineskarvet burde avlegges et besøk. Nå var det meldt ganske bra vær, og jeg trengte en rekonvalesenstur. Det ble å kjøre oppover mot Bergsjø en sein fredagskveld, med overnatting i bilen. Lenge siden sist det der.

Oi, detta gikk sakte gitt! Dårlig form og støl og relativt søvnløs etter ei natt i altfor kort bil. Sånt som passer ungdommen bedre. Nå er det jo flere i min krets som iblant glemmer at jeg er drøyt 15 år eldre enn 30 blank, noe som selvsagt er hyggelig å høre. Kanskje fordi jeg blant annet aldri blir helt ferdig med sånne ukomfortable ting som dette. På midlertidig sikt føler jeg meg snarere eldgammel. Eller stiv og lemster som det heter. Pusten var ikke friskmeldt, men kunne iallfall brukes til noe fornuftig igjen. Reineskarvet så heller ikke umulig langt unna ut. Med gryende solskinn var faktisk ikke livet så verst å leve her i dette stølslandskapet.

Om ikke terrenget akkurat er uberørt på grunn av hytter, stølsgrender og veier så er det uansett koselig her. Og etter vel en drøy times skilpaddemarsj så forlot jeg veier og løyper og søkte opp mot massivet. Nå ble det snarere snegletempo, og jeg var sjeleglad over å være helt alene på tur, da fikk jeg være en slapp treiging i fred. Pusten føltes stadig mer og mer råtten, men etter en lang hvil på ei innbydende barmarksslette så befant jeg meg i selve stigningen mot skarvet. Det ble å ta en smånut av gangen.

Reineskarvet er jo egentlig en fryd å være på! Skli bortover flatene under sol og blå himmel med følelsen av å være langt borte fra alt og alle. Jeg prøvde etter beste evne å nyte det maksimalt, men kroppen sa ifra såpass ofte at det ble et slit. Mange pauser var løsninga, og det skadet ikke å senke ambisjonene om hva jeg skulle rekke over. Men to mål hadde jeg, jeg måtte få føling med Eitrejuvet og jeg måtte på høyeste punkt! Ellers skulle jeg bare ta livet så rolig som mulig og tenke «hu hei kor er det vel friskt og lett oppå fjellet!»

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Etter et avslappende nedrenn så jeg antydninger til ei kløft der hvor juvet skulle befinne seg, så jeg justerte kursen slik at det ble «sammenstøt». Og hvilken åpenbaring dette ble! Eitrejuvet eter seg grådig flere kilometer inn i Reineskarvet, ei kjempekløft med enorme vegger og snøflanker som for anledningen delvis prydes av snøskavler langs kanten. Den umiskjennelige lyden av skavlbrekk og skred nedover sidene er som musikk i ørene hos en fjellmann som uansett vet at han er i sikkerhet. Fjellet viser sin storhet uten at han er i skuddlinjen. Ahh, jeg elsker den følelsen! «Husker du orkesterplassen til alle skreda fra Trollsteinhøe da du satt på Finnhalspiggen i juni 2020?» For eksempel… Jeg ble pent nødt til å revurdere overnattingssted på skarvet. Hovedtoppen ble sett på som naturlig mål for den slags, men nå fikk jeg lyst til å tilbringe natta langs kanten av denne enorme og fascinerende revna.

Jeg måtte rive meg løs og rusle oppover mot hovedtoppen. Alle grønn-nålene måtte også få besøk. Fra den vestligste fikk jeg en ny åpenbaring i det fjerne, for der hvor Stolsmagasinet ender i nordvest så jeg Iungsdalsnutens karakteristiske profil. Mer enn Blåbergi trakk denne oppmerksomheten til seg (godt gjort!!!), årsaken er at jeg ikke har sett Iungsdalen med omgivelser med egne øyne siden hin gangen (må skrive gammel-høytidelig nå) tilbake til sommeren 1991 da jeg med far overnattet på Iungsdalshytta. Vi glemmer aldri den kosestunden med brekende sauer utafor hytta i de seine fredelige sommerkveldstimer. Dette var det vemodig vakkert å tenke på nå, så jeg ble stående lenge å stirre vestover.

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Vel tilbake ved Eitrejuvet lette jeg meg litt fram langsetter stupene, valget falt på kanten der hvor kløfta deler seg om man tenker nordover, eller der juvet vider seg ut hvis man ser sørover. Her var det herlig å være. Deilig å være sliten og drive dank høyt oppå fjellet med luksuriøs og luftig utsikt. Det fikk ikke hjelpe at jeg bare fikk streif av solnedgangen i vest fordi fjellet stiger opp på begge sider av kløfta. Tøff utsikt var det likevel, og iblant kunne jeg myse i retning storebror Hallingskarvet i sør-sørvest. Når det ble for kaldt fant jeg fram soveposen. Det ble en mye bedre natt her oppe i det fri enn jeg hadde hatt i bilen natta føre! Jeg småmediterte meg i søvn.

Våknet av vekkeklokka faktisk. Far hadde jo hatt en periode med epilepsibeslektede anfall de siste månedene. Nå ble det holdt i sjakk, men mor likte å få han opp av senga rundt klokka 7, siden samtlige anfall hadde kommet i senga mellom klokka 7 og 8 på morningen. Jeg ringte med andre ord muttern for å forvisse meg om at hun var våken så hun i sin tur kunne vekke fattern. Godt var det å få vite at alt sto bra til, og hyggelig var det å kunne dele min egen morraopplevelse her fra Buskeruds tak.

Tilbaketuren tok sin tid, for føret var hardt og jeg tung og klønete. Det var et strev å komme seg ned fra skarvet, jammen bommet jeg litt med nedgangen på østsida og måtte ta en omvei for å unngå verste bratta. Jeg ønsket meg nemlig noen av disse halvstore Ålsfjella på grensa mot Hemsedal, så jeg havnet nok litt for langt nord.

I dagens tilstand kunne jeg bare glemme Blåbergi og Fossebrea, det fikk klare seg med Lauvdalsbrea. Jeg tok av og etterlot skia litt for tidlig og måtte dermed gjennomgå en del gjennomslagsføre på snøfelter til fots. Men i de største stigningene var det bart. Jeg flatet ut på toppen lenge og vel. Her var det lett å se hvor snøgrensa i fjellheimen gikk. Østover var det jo tilnærmet bart over alt, også på store fjell, kun i rennene fantes snø. Vestover var Reineskarvet et helt annet syn, hvitt over det hele. Godt å se, det lovet tross alt godt for videre vårskitursesong.

Transportetappen tilbake til bilen ble av det slitsomme slaget, men jeg kjørte da hjemover mange timer seinere med et smil om munnen.

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke