6 dagers skitur på Svalbard (03.04.2022)

Denne turen startet en ettermiddag i januar, da Magnus plutselig slo på tråden og lurte på om jeg og Marie kunne tenke oss på skitur til Svalbard sammen med han og Stian. Jeg og Magnus har vært på mange ski- og klatreturer sammen. Magnus og Stian hadde allerede planlagt turen ei stund, og det lå an til en 6-dagers rundtur i Nordenskiöld Land (like sørøst for Longyearbyen). Vi takket raskt ja! Så ble det planleggingsmøter via Teams, og søknader til politiet om løyve til å låne våpen til isbjørnbeskyttelse. Jeg og Magnus søkte politiet - og fikk relativt raskt innvilget (begge innhentet dokumentasjon på våpenopplæring i Forsvaret som grunnlag). Det meste av utstyret vi trengte, bortsett fra våpen, burde befinne seg i utstyrsboden mente jeg. Allikevel investerte vi i siste liten i en stor pulkbag til pariserpulken - det var jeg glad for når vi til slutt så hvor mye vi faktisk måtte pakke med oss.

Første april begynte reisen, hver fra vår kant. Jeg og Marie fra Hallingdal, Stian fra Kristiansund og Magnus fra Stavanger. Vi møttes over en pils på Gardermoen og reiste på samme fly oppover. Klokka to på natta fikk vi for første gang øye på de spisse Svalbardfjella gjennom flyvinduet. Et flott skue! Det var ikke mørkt og herfra ville det raskt bli lysere hver dag. Når vi steg ut av flyet var det 18 minusgrader, så det var bare å få på seg dunjakka med en gang.

Første morgen på Svalbard nøt vi en nydelig frokost på Mary Anns Polarrigg (et koselig hippie-aktiv hotell like ved sentrum), før formiddagen gikk med på å se seg om i byen og ordne de siste ærendene. Magnus tok på seg jobben som sjefskokk og handlet inn til rause fellesmiddager med ferskmat. Vi var innom Sportscenteret for å hente de seks snubleblussene vi hadde bestilt (skulle gjerne hatt åtte for dobbel høyde, men de hadde bare seks ledige). Deretter gikk turen til Ingeniør G. Paulsen (IGP) hvor vi hadde leid to tyske Mauser-rifler (fra 1943, med inngravert Wehrmacht-symbol), samt en signalpistol. Vi kjøpte også 6 liter bensin til brennerne (dette skulle vise seg å holde til matlaging og snøsmelting til hele turen - med knapp margin).

Søndag morgen var det tid for avgang, etter nok et solid påfyll av ferskt brød med eggerøre og bacon på Mary Anns. Vi hadde bestilt den største taxien vi greide å oppdrive, og greide akkurat å klemme inn tre pulker, ski, sekker og folk inn i Mercedes Vito-en. Kjøreturen gikk østover i ca. 15 minutter til inngangen av Bolterdalen, hvor vi hadde bestemt oss for å starte turen. Så var vi brått i gang! Rundt 15 minusgrader, blå himmel og flotte skiforhold. Det er snøskuterforbud i store deler av området vi hadde planlagt turen i, men innover Bolterdalen kunne vi følge sporene etter hundesleder. Et par sleder passerte oss også på vei innover. Sporene fulgte stort sett letteste rute langs de frosne elveløpene i bunnen av dalen - så det var fornuftig å følge dem.Rundt oss gikk Svalbard-reinen og beitet. Pulkene våre, som antagelig veide rundt 50 kg, kjentes overraskende lette. Marie hadde storsekk med signalpistol, sine egne klær og sovepose, og klagde heller ikke på tyngden.

Første kneika på turen møtte vi opp mot Bolterskaret. Her var det relativt bratt i ca. 150 høydemeter høydemeter. Magnus tok av seg skiene, mens jeg og Stian stolte på at halvfellene ville gjøre jobben. Det gjorde det også og vi kom oss opp, andpusten, men uten alt for mye slit. På toppen hadde vi turens første lunsjpause med posemat (hadde varmt vann på termoser). Etter lunsj ventet turens første nedkjøring på andre siden av skaret. Her fikk vi erfare viktigheten av lavt tyngdepunkt og riktig balanse i pulken. For min og Magnus sin del hjalp det heller ikke på balansen at den 4 kg tunge Mauseren måtte ligge lett tilgjengelig helt på toppen av den høye pulken. Magnus sleit mest denne gangen, med en håndfull pulkvelt nedover lia. Etter omlag 15 kilometer sa vi oss fornøyd for dagen og slo leir i Tverrdalen. Snødekket var tynt og det var en liten utfordringen å få skikkelig feste for snøplugger og snublebluss-pinnene.

Etter å ha fått opp teltene, satte vi i gang med smelting av snø (noe som tar sin tid), graving av sittebenk (med tilhørende levegg) og motering av snublebluss, mens Magnus disket opp med kjøttsuppe. Dette blei stort sett rutinen hver kveld på resten av turen.

Det ble raskt kjølig når vi ikke lengre var i bevegelse og det gjaldt å kle på seg det vi hadde med av klær. For min del betydde det balaclava, tre lag netting/ulltrøyer, tykk ullgenser, dunjakke, to stillongs ogfleecebukse, samt kartanker og fotposer. Det var stort sett aldri behov for å bytte ut svett tøy, da vi gikk oss tørr før vi stoppet for dagen. Jeg gikk i doble ullsokker med plastpose i mellom og byttet til tykke sokker i camp. Før vi la oss i posen gravde vi ned all mat (som ikke var lufttett) utenfor snubleblussen, og kokte vi opp varmeflasker som bidro til deilig temperatur i posen fra start. Kulden kom allikevel gradvis, og de fleste var stort sett småkald hver morgen. I ettertid diskuterte vi at vi med fordel kunne kokt opp/byttet ut vannet i varmeflaska midt på natta for mer varme på morgenen. Temperaturen den første natta var ned mot minus tjue.

Neste morgen var været like upåklagelig som de foregående dagene, men litt mer vindfull. Første stopp ble på en høyde før nedkjøringen til den store Reindalen i sør. Her blåste det friskt og i et ubetenksomt øyeblikk mistet jeg sitteunderlaget mitt. Vinden sendte det avgårde, akkurat litt raskere enn jeg greide å løpe etter. Etter et par hundre meter løping og snubling måtte jeg se slaget tapt. Dette fikk bli en lærepenge - ha kontroll på tingene når det blåser! Etter nedkjøringen, som gikk greit, ventet motvind og snøfokk oppover Reindalen. Jeg kunne konstatere at bomullsanorakken ikke var like vindtett som Goretexjakka jeg vanligvis går med på fastlandet. Vi byttet fra solbriller til goggles og skalket igjen hettene. Etter en times gange hadde vi behov for hvile og lunsj, men i den sure vinden fristet det lite å sitte. Løsningen ble å slå opp teltet til Stian og Magnus - og dermed kunne vi nyte lunsj i fred for vinden. Etter lunsj ventet en ny halvannen time gange østover. Vi siktet oss inn mot de eneste vestvendte formasjonene vi hadde i sikte og håpet disse ville gi ly for vinden og by på en god teltplass. Det viste seg heldigvis å stemme.

Leir nummer to ble etablert bak det høydedraget vi hadde sett oss ut, like nedenfor morenene ved Kokbreen. For min del var dette en tung ettermiddag. Jeg ankom leiren med dunkende hodepine og kvalme, og det eneste som fristet var å krype i posen. Jeg heiv innpå to ibux-tabletter og pakket meg inn, mens de andre ordnet resten og spiste pastagryte med chorizo-pølse utenfor. Jeg fryktet ei stund at jeg hadde dratt på meg en sykdom av et slag, men neste morgen våknet jeg heldigvis godt uthvilt og i god form, etter mer enn 12 timer i posen. Hva som var galt vet jeg ikke, men det handlet sikkert om en kombinasjon av for lite drikke, kulde på grunn av vinden og generelt slit.

Dag tre startet med avstemming om videre rutevalg. Det sto mellom å fortsette oppover den flate og brede Reindalen, eller å sette kursen opp i høyden via Kokbreen. Etter en demokratisk prosess endte vi med sistnevnte løsning. På forhånd hadde vi grublet på hvor bratte breene egentlig var. Med tung pulk fristet det ikke med tunge klatringer, særlig ikke hvis vi fikk løs snø i tillegg. Heldigvis skulle vi bli positivt overrasket. Vi fant spor etter tidligere skigåere, som ledet oss gjennom labyrinten av stein og snø gjennom morenefeltet nedenfor breen. På avstand så vi at Kokbreen var langt slakere enn vi hadde fryktet. Når vi kom nærmere viste det seg at vi kunne gå rett oppover med halvfeller uten problem. Sakte fremdrift, men opp og frem allikevel!

På grunn av den slake breen, ingen tegn på sprekker og rikelig med spor etter tidligere turgrupper, lot vi tau og seler ligge i sekken. Denne dagen gikk vi knapt 9 kilometer, og slo leir omlag 500 meter over havet, like sør for den vesle toppen Pjalten som stakk opp fra breen. Vi var mindre bekymret for isbjørn oppe i bremassivet - hva skulle den ha oppi her å gjøre? Kveldssola forsvant bak Gløttfjellet og temperaturen sank igjen. Etter nok et lekkert måltid signert sjefskokken (ris, wokgrønnsaker, pølser og currypaste) krøp vi i posen. Minstenotering var 25 minusgrader denne natta. Friskt i posen. Både Marie og Magnus hadde tykke vinterposer, mens jeg og Stian kjørte dobbel pose med noe høyere komforttemperatur (Stian kombinerte faktisk to sommerposer, uten å klage nevneverdig av den grunn).

Vi lå godt an i forhold til tidsskjemaet og hadde gjort unna de fleste av høydemeterne på turen. Etter frokost (havregrøt, kaffe og toddy) startet vi derfor dag 4 med en liten topptur til nabotoppen vår, Pjalten. Herlig å sprette av gårde på skiene uten en tung pulk bak. Flotte fjell på alle kanter og upåklagelig vær. Rett og slett nydelig!

Vi skled tilbake til leiren, pakket sammen og fortsatte oppover mot det høyeste punktet på ruta, skaret over mot Drønbreen som vi skulle følge til endes. Vi så flere spor på breene rundt oss. Mange av sporene var nok flere uker gamle (det hadde ikke snødd på lenge). Nedover Drønbreen var det naturlig nok lettgått, nå som tyngekraften omsider hadde snudd og var på vår side. På ca. 400 meter over havet var vi fornøyd med dagens innsats og slo leir igjen. Fjellene lyste opp rundt oss, og sjefsfotograf på turen, Stian, knipset ustanselig. Kameraet mitt var i dårlig humør på grunn av kulden og måtte tines opp før hvert bilde. Ny middag, tannpuss med frossen børste og fotografering av fjellene. Siden vi fortsatt befant oss i høyden, og på bre, var vi forberedt på nok ei natt av det kalde slaget. Natta innfridde forventningene, men vi kom oss gjennom uten i hakke i stykker tennene.

Nest siste dag på tur startet slik den forrige sluttet, med videre unnabakke nedover Drønbreen. Marie mente det ville være sjanser for å finne ishuler ved enden av breen, og hun hadde helt rett (kjekt med egen geolog på tur). På avstand skimtet vi det som kunne ligne ei hule og labbet i den retning over det frosne utløpet fra breen. Til vår overraskelse plumpet vi uti overvann på isen, som raskt dekket både feller og skibindinger. Trakk oss raskt vekk fra den våte isen og skrapte is. Ishula var fascinerende og Magnus krabbet og ålte seg så langt han kom innover de etterhvert trange gangene. Stian tok et hundretalls bilder, og Marie fikk honnør for oppdagelsen.

Etter Drønbreen ankom vi Adventsdalen og følte brått vi var tilbake i sivilisasjonen. Dette er en av hovedveiene for snøskutertrafikken østover. Etter flere dager i ødemarka gikk vi plutselig midt i en isete, hundre meter bred skutertrasé. Skutere passerte oss jevnlig og vinket idet de raste forbi. Uansett så kjente vi nå lukten av nystekt brød og ei varm seng og var motivert for å gi gass de siste etappene mot mål. Utpå ettermiddagen hadde vi gått såpass at det kun gjensto litt over ei mil til mål for turen. Vi hadde vinden i ryggen nedover dalen, og fant ly bak en skavl. En helt grei leiplass, like ved skuterløypa og langt fra like idyllisk som de foregående, men i fred for vinden. I det samme vi hadde lagt fra oss sekkene kom to karer fra Sysselmesteren kjørende på skuter og stoppet for å slå an en prat. De var hyggelige og spurte oss ut om turen. De forsikret seg om at vi hadde våpen og ting på stell før de ønsket oss god tur videre og forsvant. Vi monterte teltene for siste gang i kveldssola. Like etterpå fikk vi besøk av tre franskmenn som nettopp hadde startet på sin 30-dagers-ekspedisjon med randoski og pulker på 140 kg hver. De hadde ankommet på samme fly som oss, men hadde måtte bruke seks uplanlagte dager på papirarbeid, fordi de ikke hadde gjort alt forarbeidet med våpentillatelse osv. Vi ønsket hverandre god tur videre før vi satte i gang med rutinearbeidet (rigging av telt, varme klær, dobesøk, vann og mat).

Siste morgen skinte sola på nytt rundt oss, men selve leirplassen vår lå i skyggen. Det ble en gjenganger å snakke om hvor utrolig heldig vi var med været på denne turen (det hadde vært mye dårlig vær før vi kom). Vi våknet kl seks og morgenrutinene gikk raskere enn normalt (siden vi nettopp var tom for fuel ble det ikke koking den siste morgenen, vi fikk greie oss med vannet vi kokte opp kvelden i forveien). Klokka åtte spente vi på oss pulkene og slengte sekkene på ryggen. Nå gjensto rundt 11 km før vi sto samme sted hvor turen startet. Vi hadde nå begynt å prate om hvilke spisesteder vi burde reservere bord de to siste kveldene. Alle gledet seg stort til ei varm seg nå. Taxi ville vi ringe når vi nærmet oss veien. Turen nedover skuterløypa i Adventsdalen gikk radig på de harde sporene.

Vi stoppet kjapt et par ganger for en kopp lunken toddy og kjeks før vi fortsatte. Når vi omsider kunne skimte bilveien, var det opp med telefonen. Stian forsøkte først samme taxiselskap som hadde kjørt oss til starten av turen. De var opptatt med flypassasjerer de kommende timene. Vi forsøkte et annet taxiselskap. Samme situasjon der. Ikke ledige taxier på flere timer. Vi ringte hotellet for å høre om de kunne hente oss. Dessverre, nei. Vi hadde nok vært litt naive i troen på taxikapasiteten i byen med knapt 40 km bilvei alt i alt. Vi var like ved målet for turen, og det fristet virkelig ikke å omstille seg til å måtte gå til på ski hele veien inn til Longyearbyen. Å sitte stille flere timer i den kalde vinden fristet heller ikke noe særlig. Siste utvei var å satse på haik, og vi gikk til vi omsider sto ved veien. I det vi satte fra oss sekken kom første bil. Jeg sprang opp i veikanten og strakk ut fingeren. Bilen stoppet, og to hyggelige hundekjørere spratt ut.Joda, de hadde plass til alle pulkene, sekkene og skiene våre baki pickupen, pluss to personer. Jeg og Marie fikk gleden av å sitte på, og ble kjørt helt til døra på hotellet av de supertrivelige hjelperne. Det nektet å motta noe som takk for kjøringa. Her på Svalbard hjelper vi hverandre sa de bare og smilte! 15 minutter senere kom Stian og Magnus kjørende med en taxi som allikevel hadde funnet ledig tid til en svipptur for å hente oss. En herlige avslutning på turen!

Etter en lang, varm dusj, bar det rett til IGP for å hente ut snøskuterne vi hadde leid. Vi tok en kjapp kveldstur over til Revneset på andre siden av fjorden for Longyearbyen, før vi parkerte skuterne utenfor hotellet og gikk til middag. Neste morgen dro vi på skutertur til Barentsburg og avsluttet turen over Longyearbreen. Dagen etter hørte vi den triste nyhetene om at ei 50 år gammel kvinne hadde omkommet i ei skuterulykke i bunnen av Longyearbreen dagen vi dro.

Sola skinte fra vi kom til vi dro fra Svalbard. Turen var tidvis kald, særlig på kvelden og natta, men kulde og tørr snø enkel å hanskes med så lenge man har nok klær. Mildvær og mye fukt kan ødelegge en vintertur. Vi var veldig fornøyd med rutevalget vårt, som bød på variert terreng, flott utsikt i høyden og ikke minst fravær av skutertrafikk (med unntak av Adventsdalen). Isbjørnen, som hadde vært det store usikkerhetsmomentet på turen, holdt seg heldigvis på avstand. Selv om vi alltid hadde riflene innen en håndlengdes avstand, var det godt at vi ikke så spor etter bjørn, hvertfall så lenge vi var på skitur. Dette var en minneverdig tur!