Tyriåsen m/flere - Larvik (06.04.2022)

Holtebygdveien (fylkesvei 306) er ganske smal og svingete, og nå var den i tillegg noe preget av telehiv. Jeg kom østfra, og selv om jeg denne gangen ikke hadde kjørt så langt hjemmefra, var det godt å være framme og kunne parkere bilen litt vest for Solbergstua. I et veikryss der går det en stengt grusvei mot øst og så nordover, mens en traktorvei tar av mot vest.

Det lå igjen noe mer snø enn forventet der jeg parkerte, og jeg var litt spent på hvor mye det ville være på rundturen jeg hadde planlagt. På grunn av fortsatt kalde netter og kjølig vær, var snøen heldigvis temmelig hard. I dag ville heller ikke sola slippe til, da et nedbørområde lå og stanget inn mot de sørligste delene av Vestfold og Telemark.

© Nils Haugene

Å gå samme vei frem og tilbake prøver jeg å unngå, og her hadde jeg en fin mulighet til å teste ut to forskjellige veier. På vei oppover ville jeg følge traktorveien som først går vestover, og senere dreier mot nord langs Matholbekken. Tilbake igjen ville jeg gå grusveien som hadde en stengt bom.

Traktorveien startet med en bakke full av fast og ganske hard snø. Snart ble det mest bart og kun flekkvis et dryss av nysnø. I den første stigningen langs Matholbekken ble traktorveien så steinete og uryddig at selv en traktor ville ha slitt med å komme opp. Etter hvert flatet det ut, og jo lengre inn i dalen jeg kom, jo mer snø ble det. Her var det fremdeles full vinter. Snøen var noe mindre fast da jeg kom godt inn i dalsøkket, så det ble et og annet gjennomtråkk der.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Jeg krysset Matholbekken og skulle liksom følge en traktorvei som skrådde oppover i vestsiden av dalen. Akkurat i dette området var granskogen ganske tett, og jeg slet med å se denne traktorveien. Det ble litt kaving gjennom granbuskas før jeg fant denne veien. Den fulgte jeg bare et lite stykke, innen jeg ruslet videre oppover i terrenget. Ganske greit å gå i skogen etter hvert som jeg kom høyere.

Snøen lå mer flekkvis i det flatere terrenget jeg nå kom inn i. Jeg passerte en koie inni skogen, og nådde litt etterpå en brattere kneik hvor det var antydning til sti oppover. Deretter inn i en kløft, og så opp på den temmelig flate Breidfjell (443). Ikke lett å finne høyeste punkt her, men et lite kryss på kartet viste hvor det skulle være.

© Nils Haugene

Fra Breidfjell gikk jeg mot nordøst over et par små hauger. Stedvis noe gammel, fast snø her også, men på den andre haugen var det hogd, så der hadde mesteparten av den gamle snøen smeltet. Derimot lå det noe nysnø her og der. På grunn av hogsten var det åpent, og jeg kunne se over mot blant annet Tyriåsen (449).

© Nils Haugene

Oppover mot Tyriåsen fulgte jeg god og tydelig sti. Denne stien går imidlertid ikke til selve toppen, men fortsetter bort til et utsiktspunkt noe lengre sør. Jeg tok først turen oppom høyeste punkt på Tyriåsen (449) innen jeg gikk tilbake til stien og så bort til utsiktspunktet.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra utsiktspunktet på Tyriåsen kunne jeg ha fortsatt videre ved å følge stien tilbake et lite stykke for å gå omveien i dalsøkket i vest. På den måten omgås den bratte skrenten i sørsiden og østsiden av Tyriåsen. Men jeg studerte kartet og 1-meters kotene, og det virket absolutt overkommelig å gå nokså rett ned (mot sør) fra utsiktspunktet. Der var det en rute uten loddrette stup i hvert fall. Jeg gikk først ca 10 meter mot vest, og så temmelig rett ned mot sør. Det viste seg å være ganske så greit. Bratt var det, men kun en skråning med jord og mose hvor det sto nok av trær jeg kunne støtte meg på.

Dermed ble det snarvei til stien nedenfor utsiktspunktet på Tyriåsen, og jeg var snart borte på den snødekte skogsbilveien litt lengre øst. Denne veien kunne jeg nå ha fulgt tilbake til bilen, men jeg hadde mer tid, og la returen via et par topper til.

Først over en myr og opp på Tevemyrås (389). På denne åsen var det en kampestein litt sør på toppområdet, og jeg stakk bortom denne siden den sannsynligvis er høyeste punkt på Tevemyrås.

© Nils Haugene

Østsiden av Tevemyrås (389) var bratt noen meter. Deretter slakt oppover i ganske greit skogsterreng til høyeste punkt på Flyåsen (403). Her lå det igjen en del gammel og hard snø:

© Nils Haugene

På Flyåsen tok jeg en appelsinpause innen jeg vandret ned til grusveien i vest. Og så på denne ned til bilen igjen. Veien var delvis bar og litt i oppløsning på grunn av teleløsningen, men også dekket av snø og is der sola ikke tok like godt.