Skjeggås m/flere - Larvik/Porsgrunn (05.03.2022)

Strålende sol og noen plussgrader da jeg kjørte fra Lier og sørover på E18 mot Larvik. Nettene er imidlertid kalde i dette stabile finværet, og der sola ikke kommer til holder det seg kjølig. Da jeg kjørte nordover på fylkesvei 2982 skulle jeg få merke at veiene fortsatt kunne være glatte i skyggepartier. I en nedoverbakke rett før Kjose la jeg merke til at veien virket rimete og glatt, og holdt farten lav. Allikevel mistet bilen festet et lite sekund her, så jammen lurt å passe på.

Grusveien vestover mot Engene var ennå verre. Denne veien ligger skyggefullt til, og her var det lengre partier med is, og da særlig i hjulsporene. Heldigvis er det stort sett flatt innover denne dalen, men i en liten bakke var hele veibanen blank is. Der var det bare å trille forsiktig og håpe det beste. Piggfrie vinterdekk, som riktignok var nye, hjalp lite i det partiet.

I veikrysset rett øst for Engene fant jeg en bred veiskulder hvor det var greit å sette igjen bilen. Jeg så at det var avmerket en p-plass på PB-kartet like ved gården Engene, men jeg syntes det virket litt vel påtrengende å kjøre dit.

© Nils Haugene

Det var ikke mange meterne jeg ruslet på veien mot Engene innen jeg svingte oppover lia mot Skjeggås. I denne solvendte motbakken fikk jeg fort opp varmen, og jakka måtte tidlig av. Jeg fant en fin rute mot toppen som var ganske så lettgått. Innimellom så det nesten ut som det var en svak sti der jeg gikk.

© Nils Haugene

Området jeg nå befant meg i hadde mesteparten av snøen smeltet. Det var mest barmark, men i skyggefulle søkk og nordvendte skråninger lå det fortsatt igjen noe snø. Men snøen som lå igjen var så hard at jeg svært sjelden tråkket gjennom, og det var faktisk like greit å gå på den som å subbe gjennom lyngen.

Opp mot Skjeggås møtte jeg ikke snø før jeg kom inn i en kløft 150 meter sørøst for toppen. Fram til dit vasset jeg for det meste i tørt løv, mens vårfuglene kvitret og årets første vårblomst ble observert.

Selve toppen av Skjeggås (253) var veldig fin. Den var ganske flat, men det var lite skog rundt så utsikten var overraskende god.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Store deler av nordsiden på Skjeggås var nå hogd. Her lå det igjen litt snø, men det var egentlig bare fint, for den harde snøen dekket over mye av kvistene og avfallet etter hogsten og gjorde det lettere å gå. Hogstfeltet sørget også for god sikt mot nord og nordøst mens jeg vandret nedover.

© Nils Haugene

Jeg nådde etter hvert en traktorvei i dalsøkket nord for Skjeggås. Denne veien fulgte jeg noen meter vestover innen jeg fortsatte ut i terrenget og inn i høy og ganske tett granskog. Sånn skog er som regel lett å ta seg fram i da det er fravær av høy lyng og småkratt på bakken. Eneste hinderet er ofte døde kvister på trærne som man risikerer å stikke seg på.

Opp mot Vestre Grasås gikk jeg igjen i en sørvendt skråning, hvor det nok en gang ble smak av vår. Jeg var litt spent på om jeg enkelt ville komme til topps denne veien da 1-meters høydekotene ligger veldig tett på kartet like oppunder toppen. Men det skulle ikke bli noe problem, for en renne sørget for lett oppstigning i det bratteste partiet.

Noe mer skog rundt toppen av Vestre Grasås (228), men det var også utsikt, og da særlig i vestlig retning hvor det går fort bratt nedover. En fin topp dette også.

© Nils Haugene

Fra Vestre Grasås gikk jeg først samme rute ned i øverste parti. Deretter ned i et dalsøkk og oppom Sørvest for Skjeggås (172). Mye stor granskog på denne etappen, og der var det mest barmark. Derimot noe snø i det åpne området på laveste punkt hvor jeg krysset en traktorvei/sti.

© Nils Haugene

Sørvest for Skjeggås (172) var ikke veldig spennende, så jeg fortsatte kjapt videre i nordvestlig retning til en skogsbilvei. Denne fulgte jeg bare et lite stykke innen jeg dreide mot sør og inn på en traktorvei mot Svartemyr. Fra myra gikk jeg mot vest og opp en liten bakke hvor jeg måtte brøyte meg gjennom tett granskog. Deretter fulgte et noe uryddig skogsterreng noen meter før jeg tok fatt på oppstigningen mot Lamåsen (215).

Det gikk litt tungt opp mot Lamåsen, men belønningen ble meget bra da jeg kom til topps. For denne åsen hadde et nydelig toppområde med noen flotte furuer som sto spredt. Ganske åpent rundt høyeste punkt, og siden åsen er nokså bratt på sidene, var utsikten bra. Her var det veldig fint i den lave ettermiddagssola.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter mer studering av kart med 1-meters høydekoter, fant jeg en grei rute ned fra Lamåsen (215). Til slutt nådde jeg stien jeg så vidt hadde fulgt noen meter av tidligere, litt lengre nord, på Svartemyr. Stien førte meg ned i dalsøkket som fortsetter vestover fra gården Engene, men nå gikk jeg bare rett over denne dalen for å stikke oppom Korseikåsen (183). En del snø i bunnen av dalen, men det ble snart mest bart igjen jo nærmere jeg kom toppen av Korseikåsen.

Skyer hadde en stund nærmet seg fra vest, og disse sørget nå for at sola forble borte resten av turen.

© Nils Haugene

Kort pause på Korseikåsen innen jeg returnerte til dalsøkket nord for toppen igjen. Derfra på delvis snødekket traktorvei østover til jeg nådde grusveien som passerer gjennom gården Engene. Denne grusveien var noen steder isete og glatt, men også bar der sola hadde fått tak.

Jeg hadde liten lyst til å vandre inntil husene på Engene, og benyttet i stedet muligheten til å plukke med en liten topp til på siste biten tilbake mot bilen. Dermed svingte jeg oppom høyden Sørvest for Engene (149). En høyspentlinje gikk over denne åsen, og en av mastene sto plantet rett over høyeste punkt.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

På siste etappe til bilen ble ca halvparten gått i terrenget, og resten på veien tilbake til krysset hvor jeg hadde parkert.

Det var veldig deilig med en smak av vår så tidlig i mars. Våren er så altfor kort, og plutselig er innsektene tilbake og gjør skogsturer mindre trivelig.