Til Skjerdingen på truger (19.02.2022)  

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg har tidligere besøkt Skjerdingen to ganger på ski, og tre ganger til fots; og i tillegg har jeg fire ganger vært på vei opp dit på ski, men snudd underveis, enten på grunn av dårlig vær, på grunn av feil på utstyret, eller fordi føret var så isete at det var håpløst å ta seg opp det siste bratte partiet uten stegjern. Jeg hadde imidlertid aldri tatt turen på truger før nå, men en gang jeg og yngste datter forsøkte oss på turen opp dit på ski, fulgte vi mer eller mindre sporene til to damer som hadde tatt turen på truger; og de brukte ikke veldig lang tid på turen, så jeg visste at en slik tur var fullt gjennomførbar, og siden jeg denne dagen var litt usikker på føreforholdene, bestemte jeg meg for å forsøke meg på en trugetur. Jeg kjørte helt opp til vannskillet mellom Vatnedalen og Nakkedalen, der det kalles Reset, og hvor det er tillaget en svær parkeringsplass ved siden av veien. Der pleier det å være flust med ledige parkeringsplasser, også når det er dårlig med plasser nede ved Hundåna i Vatnedalen, der folk vanligvis parkerer når de skal opp på Skjerdingen eller Blåskjerdingen. Problemet denne dagen var imidlertid at parkeringsplassen var nokså innesnødd, pluss at brøytebilen hadde lagt igjen brøytekant som skilte parkeringsplassen fra veien. Jeg fikk imidlertid låne en snømåke av noen hyggelige karer som dreiv å skulle frakte en del utstyr på Snøscooter fra Reset og til noen hytter ved Skjerdingsvatnet [498 m.o.h.]. Det hadde kommet bortimot 50 cm snø her oppe denne natta, og det brøytebilen hadde lagt igjen i veikanten var ganske hardpakket, så det var litt jobb med å grave seg inn til parkeringsplassen, men etter en halvtimes tid kunne jeg rygge bilen inn på plassen (bilde #1), og så gjøre meg klar til selve fjellturen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Første del av turen var snøen litt i dypeste laget for en tur med disse små trugene, og jeg sank dypt nedi for hvert skritt. Høyere oppe hadde dert imidlertid ikke lagt seg like mye, og der gikk det helt greit å gå. Jeg fulgte samme ruta som jeg og yngste datter tidligere hadde gått den gangen vi fulgte etter to spreke damer på truger; dvs. jeg gikk i nordvestlig retning til jeg kom opp på et lite platå rett ovenfor Reset. Deretter fulgte jeg dette platået vestover om lag 300 meter, til fjellsida ovenfor ikke var fullt så bratt; og så la jeg kursen nokså beint nordover til jeg var oppe på vestryggen av Litleskjerdingen. Denne dagen brydde jeg meg ikke om å legge turen bortom toppen på Litleskjerdingen, i og med at jeg har vært der to ganger før; men labbet i stedet rett ned i Skjerdingsreset, et vannskille akkurat i dalbunnen mellom Litleskjerdingen og Skjerdingen. Akkurat nede i dalbunnen krysset jeg snøscooter-spora til gutta jeg hadde fått låne spade av; for over dette reset må man dersom man skal ta seg fra Vatnedalen og over til øvste Rekdalen der Skjerdingsvatnet ligger.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Mens jeg var på vei oppover igjen fra Skjerdingsreset, og jeg labbet oppover langs kanten mot Mannegrava (se kart/GPS-tracking), fikk jeg øye på en skiløper med hund som kom oppover ikke så langt bak meg. Jeg hadde ikke lagt merke til ham før, så jeg vet ikke hvilken vei han var kommet opp; men det så nå ut til at han var tenkt seg opp på Skjerdingen han også, for han fulgte stort sett sporene mine. På ca. 800 høydemeter ble været plutselig mye dårligere, og jeg fikk kraftige byger med hagl som pisket i ansiktet; og det var nesten ikke sikt i det hele tatt, og der tror jeg han må ha snudd og rent ned igjen han på ski, for jeg så ikke noe mer til ham. Selv fortsatte jeg imidlertid å streve meg oppover, men denne siste bratte bakken var mange steder nokså avblåst, og med glassaktig, hard skare, som det var vanskelig å finne fotfeste på; så hadde det ikke vært for de kraftige broddene på undersiden av trugene, så hadde jeg nok vært nødt til å snu og gå ned igjen jeg også. Jeg kom meg imidlertid sakte men sikkert videre oppover, og snart var jeg forbi det bratteste partiet, og det begynte å flate noe ut. Nå var det imidlertid viktig å ha neste faremoment i tankene, nemlig å ikke gå for langt ut til høyre, for da kan man komme til å begi seg ut på kjempeskavelen som alltid danner seg langs østsida av topplatået på Skjerdingen. Nå er det en del varder langsmed stien her oppe på topplatået, så jeg passet på å hele tiden ha noen av dem til høyre for meg; og i tillegg holdt jeg hyppig øye med GPS'en, slik at jeg visste nøyaktig hvor jeg var, selv om sikten var nesten null.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg nådde den store toppvarden uten noen ytterligere vansker, og rundet denne. Nordtoppen gjorde jeg ikke noe forsøk på. Skal man forsere kløfta mellom disse toppene på vinterstid, må man nok ha både skarejern og isøks, og så tror jeg det i så fall vil være lurt å velge en dag med mindre vind, og uten slikt et bygevær. Jeg så ikke noen grunn til å bli værende her oppe på toppen i slikt vær, men begav meg straks i kast med turen ned igjen. Været var svært så vekslende her oppe, så jeg fikk noen glimt av utsikt i retning Ålesund, men i retning Molde var det bare skyer og tette byger å se. Jeg gikk tilbake langs omtrent samme traséen som jeg hadde brukt opp. Først nede på ca. 700 høydemeter lettet været ordentlig, og jeg fikk omkring en halvtime med fint vær (bilde #9), før det begynte å snø igjen. Her og der kunne jeg se mine egne spor fra turen oppover, men andre steder var de allerede igjensnødd eller igjenblåst. Jeg hadde hatt med meg to bokser sukker-brus på turen, den ene drakk jeg på Skjerdingsreset før jeg begynte på siste oppstigningen mot Skjerdingen; og nå drakk jeg den andre omtrent samme sted før jeg tok fatt på oppstigningen mot Litleskjerdingen. Jeg krysset Litleskjerdingen omtrent der jeg hadde krysset den på vei oppover, og så var det bare å labbe videre nedover fjellsida og småskogen igjen før jeg var tilbake ved bilen igjen, som jeg nå heldigvis slapp å grave fram igjen.

© Atle Solholm