Liåsen & Blautmyråsen - Flesberg (05.12.2021)

Resten av familien dro til stallen denne søndagen. Det hadde jeg ingen problem med å stå over, og valgte heller en fottur, som trolig kom til å bli årets siste. Snøen hadde dessverre kommet nå, så det var slutt på de fine barmarksturene på frossen mark i skogen. I Lier var det rundt 10 cm lett snø, og jeg satset på at det ikke var noe særlig mer oppi Numedal, som noe tilfeldig ble valgt ut som destinasjon.

Da jeg ankom Liåsen p-plass ved utløpet av Strandevatnet, viste termometeret 7-8 minus, det var overskyet, og minst 15 cm luftig snø på flat mark. Et tynt snødryss er egentlig veldig fint i skogen, men nå var det i overkant mye etter min smak.

Fra der jeg parkerte går det en vei oppover åsen som passerer like vest for toppunktet på Liåsen. Bommen på denne veien sto nå åpen, men jeg hadde uansett ingen planer om å kjøre oppover den, og ville heller ikke ha gjort det om det hadde vært bart.

© Nils Haugene

Veien jeg fulgte oppover mot toppen fra parkeringen, er i perioder temmelig bratt, og stiger nesten hele tiden. Så det ble ganske god trim, noe jeg så absolutt var ute etter å få. Det var jo mye av poenget med å dra ut den gråværssøndagen. Og nettopp på grunn av været ble Liåsen valgt som turmål, da jeg hadde sett av andre turrapporter at her var det lite å hente av utsikt.

© Nils Haugene

Toppen av Liåsen (576) ligger bare drøyt 50 meter fra veien jeg fulgte. Jeg holdt faktisk på å strene forbi toppunktet da jeg tok en sjekk på Peakbook-appen for å se hvor langt jeg hadde igjen. Så jeg måtte gå litt tilbake igjen mot toppen da jeg forlot veien.

Som forventet var toppunktet svært lite spennende. Jeg føltes ganske tullete å stå i tjukke skogen og blomstre på noe som liksom var en topp, så jeg gikk ganske kjapt videre.

© Nils Haugene

Tilbake på skogsbilveien som går like vest for toppen av Liåsen (576), lurte jeg litt på om jeg bare skulle labbe ned igjen mot bilen. Men, jeg hadde mer tid, og nå var jeg i gang, så da kunne jeg like gjerne søke lykken ned mot vest i håp om at Blautmyråsen (463) var en finere topp.

I vestsiden på Liåsen er det flere traktorveier. Disse går stort sett nord-sør, og med min marsjretning nå ville ikke disse veiene være til mye hjelp. Så ned mot Blautmyråsen ble jeg for det meste gående i skogen med et par unntak hvor jeg kunne følge disse traktorveiene noen meter.

Det var ganske mye snø på trærne, og det skjedde stadig vekk at noe den havnet ned i nakken og opp i lommer jeg hadde glemt å dra igjen glidelåsen på. Noen av traktorveiene var ganske gjengrodde, så også her var det rasfare fra busker og trær.

© Nils Haugene

Litt før toppen av Blautmyråsen måtte jeg bakse opp en kort og bratt skråning. Selve toppområdet her består av 5 jevnhøye kuler, hvor den lengst sørvest skal være høyest. Denne åsen går ganske fort bratt ned mot vest, så i den retningen var det faktisk noe utsyn. Ikke at det var noe spesielt spektakulært utsyn, siden været var grått og man egentlig kun ser rett inn i Fleksåsen og Dokkåsen på andre siden av dalen. Men Blautmyråsen (463) var i hvert fall en finere topp enn Liåsen (576).

© Nils Haugene

På tilbaketuren fulgte jeg først en rygg ned fra Blautmyråsen. Deretter bort til traktorveien jeg hadde gått noen meter på da jeg var på vei til denne åsen. Så kunne jeg følge denne traktorveien nordover til jeg nådde Landerudvegen, like sør for Strandevatnet.

Det var noe kratt i traktorveien, men dette ble det langt mindre av lengre nord og i svingene ned mot hovedveien (Landerudvegen).

© Nils Haugene

Helt til slutt vandret jeg på hovedveien bort til parkeringen hvor bilen sto. Sannelig godt å få rørt seg litt igjen, selv om dette antagelig var årets kjipeste og mest stusselige tur. Blir nok en del ergometersykkel fremover nå ...