Mørke utsikter : 8 : Stutdalsfjellet (12.11.2021)

En fin start på helga kunne være å få gått seg en liten tur. Jeg hadde en i tankene; en tur som både kunne gi meg en mørk utsikt og et nytt fastmerke.

Målet var Stutdalsfjellet i Drammen. Jeg kjørte til Årbogen i Krokstadelva, og startet turen derfra. Typisk nok hadde det begynt å regne da jeg kjørte ned mot Mjøndalen, så da ville jeg få det å forholde meg til også.
I tillegg skulle jeg teste et nytt produkt på denne turen. Jeg hadde tidligere i uka tatt på meg spanderbuksene på Jula og bladd opp en femtilapp for ei lue med innebygd lys. Nå skulle den til pers og vise hva den dugde til. Og svaret på det spørsmålet er: så og si ingen ting. Selv på den lyseste innstillingen var der bare såvidt den klarte å lyse opp en meter eller to foran meg. Egentlig fascinerende hvor dårlig den lyste opp, med tanke på hvor blindet jeg ble da jeg prøvde den foran speilet hjemme.

Men det var lys nok i den til at jeg klarte å gå skogsbilveien og stien opp til sørenden av Lampetjern. Der oppe var det slutt på stigåing for en stund. Nå skulle jeg ut å frigå i terrenget.
Uvanlig framsynt til meg å være, hadde jeg også tatt med en dedikert hodelykt. Det ble bytte av lyskilde, og en ny verden åpnet seg. Utrolig hvordan noen hundre lumen kan forenkle gåinga. Bakken foran meg så jo ut som på høylys dag, og det var ikke noe problem å komme seg først opp til Hestholfjellet, og deretter langs ryggen bort til Stutdalsfjellet. Bolten til fastmerket var malt hvit, og lett å se. Utsikten fra toppen ble noe forringet av det dårlige været, men det var i alle fall lett å se den opplyste fotballbanen på Årbogen rett under meg.

Regnet hadde gjort vegetasjonen våt, og det ble jo overført til meg når jeg måtte presse meg gjennom skogen.
Det ble til at jeg prøvde å gå der det var mest mulig åpent, og jeg fant noen åpninger i skogen som jeg fulgte nordover til jeg kom ut på veien opp til Solbergvannet. Derfra var det bare å holde denne veien nedover til Årbogen, og bilen.