Romsdalshorn (29.08.2021)  

Venjesdalen ligger ca. 10 km fra Åndalsnes. Dette er et av norges beste utgangspunkt for spennende turer både sommer og vinter. Det er herfra man starter den etterhvert så populære Romsdalseggen. Fra dalen ser Store Venjetinden (1852) imponerende og fryktinngytende ut. Blånebba (1320) er en litt krevende men fullt overkommelig vintertopptur for de fleste.
Men kanskje det største ikonet av alle er Romsdalshorn (1550). Alle som har reist forbi foten nede i Romsdalen, spesielt om du kommer fra Åndalsnes og skal oppover dalen, har lagt merke til den fascinerende profilen før selve Trollveggen tar pusten fra deg. Tar du deg tid til å stoppe opp når du kommer fra Molde mot Åndalsnes akkurat når du tipper over kanten på vei ned mot Isfjorden vil du på det rette stedet se Åndalsnes speile seg i fjorden med Romsdalshornet og Store Venjetinden som to markante påler i bakgrunnen.

Men den aller beste profilen viser hornet når du kommer innover Venjesdalen. Da kommer den liksom nærmere og det er helt innerst i dalen at de mest kjente rutene opp til toppen starter. En av de mange fordelene Romsdalshorn har som topptur er den svært korte innmarsjen. Det er på med seler og utstyr akkurat når du er blitt litt varm etter de første høydemetrene. Inne i selve dalen er det ikke så mange overnattingsmuligheter, men er du ute i god tid er DNT hytta Venjesdalsbu et utmerket, rimelig og svært sentralt alternativ. Fra Mørebyene er det en grei dagstur med bil. Fra Trondheim er det 312 km og ca 4,5 timer, Fra Oslo 450 km og ca 5,5 timer og fra Bergen 456 km og i overkant av 8 timer. Kommer man til Åndalsnes med tog er ikke avstanden til Venjesdalen større enn at det er overkommelig med taxi og man kan til og med sykle (Litt over 11 km og halvannen time).

Romsdalshorn er ikke en tur man tar uten solid klatreerfaring ELLER at man kjøper en tur med erfaren fjellguide. Det er mange selskaper som tilbyr guidet tur til hornet. Vi valgte det Sogndalbaserte Bre og Fjell, men det er flere å velge i, og du finner de lett med å søke på nettet. Det utstyret du trenger utover normalt fjellutstyr, god sekk, gode sko med solid såle og klær får du låne av guiden. Jeg og dagens turkamerat Frode har ikke klatret før. Vi har normal fjellerfaring og som middelaldrende menn i sin beste alder er vi ikke topptrente, men i helt ok form. Mer trengs det ikke for å mestre hornet. Det eneste du bør vurdere er hvor høydesterk du er. Vet du at du har høydeskrekk bør du ikke prøve, men igjen - denne frykten skal du ikke overdrive, på veien opp er man mest konsentrert på å finne en god rute og når man skal rappellere ned (for det er det absolutt enkleste) har man ansiktet inn mot fjellet. Man MÅ ikke stirre ned i Romsdalen hele tiden selv om det er et av “kickene” på denne turen.

De to vanligste rutene opp er Nordveggen eller Halls renne.
Nordveggen er litt mer eksponert for høyde og har noen få partier med reell klatring i vanskelighetsgrad 4, vår guide anbefalte Nordveggen selv om vi sa at vi ikke hadde noen klatreerfaring. Vanskelighetsgrad 4 er mao ikke urovekkende. Vi hadde likevel bestemt oss på forhånd å gå Halls renne. Da er man strengt tatt lengre inne i veggen, men det er nesten ikke klatring, bare klyving. Vanskelighetsgrad 2 til 3 om man kjenner den enkleste ruta opp, og her kommer man tilbake til fordelen med guide :-)
Det viste seg at vår guide aldri hadde gått Halls renne, men han hadde så god kjennskap til fjellet i seg selv og hadde lest så mange beskrivelser av ruta opp at vi ikke hadde usikkerhet eller problemer underveis.

Selve turen starter innerst i Venjesdalen på ca 700 meter. Det er lett å finne parkeringsplass. Se etter skilt som viser starten på merket sti til Olaskarsvatnet. Stien deler seg nesten umiddelbart, rett etter at man har passert nødhytta Hornvatnhytta ved Horvatnet (760). Den tydeligste stien går opp mot nordryggen og nordveggen ettersom det er den mest brukte ruta. Her er det mao lett å gå feil om du IKKE skal opp Nordveggen. Halls renne begynner helt til venstre lenger øst på fjellfoten og man skal følge stien mot Olaskarsvatnet. Der hvor stien knekker mot sør fortsetter det en rødmerket og vardet sti videre oppover mot starten på Halls Renne. Kort tid etter stidelet var det på med hjelm, klatreseler, kroker og knytte oss sammen i tauet.

Nå skjønte vi hvorfor Bre og Fjell opererer med maks to deltagere pr. guide. Guiden fester seg på midtpunktet på et 60 meters tau og vi to i hver vår ende. Vi kan si at fjellgeita gikk først og vi to sauene fulgte etter. Vi ble sikret der vi stod og guiden gikk ca 30 lengdemeter opp, sikret på et nytt punkt. Vi løsnet der vi stod og det var ikke mer krevende enn at vi gikk sammen på rekke opp mot punktet guiden satt. Han holdt tauet passe stramt for oss begge samtidig. Når vi kom opp til han festet vi oss, han løsnet seg og gikk nye ca 30 lengdemeter, og slik fortsatte vi og spiste raskt høydemeter oppover i veggen.
Vi måtte etter et par lengder ta et veivalg. Det så enklest ut å trekke til høyre under en ganske stor hammer, men vår opplyste og oppleste guide kunne ut fra beskrivelsene av fjellet mene at det ville føre oss inn i et mer krevende terreng etterpå. Vi trakk derfor mer mot venstre over et sva som ble litt mer krevende.
Her kom vi til et punkt hvor guiden fant det enklest og best å trekke tilbake mot høyre igjen fordi han så at veien videre fra sitt punkt ble enklere. Han ville derfor at vi skulle traversere nordover i veggen før vi begynte å klatre oppover mot han. Logisk nok for å ta bort en ekstra ulempe med å få en pendel på tauet om en av oss skulle være så uheldig å skli eller miste taket. Frode stod til høyre for meg og var dermed den første som skulle prøve, men oppdaget raskt at det å bevege seg på tvers over svaet ble for klatreteknisk vanskelig og han kom seg ikke videre, fant rett og slett ikke godt nok feste. Guiden så oss fra oversiden. Selv om han så at det ville bli mye enklere klyving om vi kom inn rett under der han hadde sikret, hadde han ikke oversikt over hvor vanskelig det var å krysse selve svaet.
Jeg og Frode bestemte oss i fellesskap for å avbryte kryssingen og isteden følge den samme ruten som guiden hadde gått. Da var det min tur til å gå først, det var et litt krevende punkt akkurat med det samme, men med et lite magadrag og konsentrasjon gikk det fint og det var enkel klyving opp til guiden.
På veien opp mot punktet hvor vi tok på oss utstyr hadde vi følge av to karer som hadde tenkt å følge samme rute som oss. De var klatrevante karer som ikke hadde med seg guide. De valgte en rute til høyre for hammeren jeg nevnte litt tidligere og vi så dem aldri igjen lenger opp i veggen. Vi fikk ikke snakket med dem, men vi antar at det ble så vanskelig etterhvert at de måtte snu og avbryte turen eller finne en ny rute. Igjen fikk vel vi en slags bekreftelse på at selv om klatringen på slike fjell som Romsdalshorn ikke er mer teknisk vanskelig enn at hvem som helst kan klare det, handler det om at bør følge den enkleste og mest egna ruta, og det krever enten god kjennskap til akkurat dette fjellet eller at ruta er særdeles godt merket. Det er både krevende og rett og slett ikke ønskelig å “rødmerke” slike fjell som Romsdalshorn. Rødmerket sti opp her ville kanskje gitt en slags falsk trygghet som hadde invitert folk inn i fjellet uten guide og uten godt nok sikringsutstyr.

Etter at vi overvant den første lille vanskeligheten fant vi faktisk igjen stien også, og selv om fjellveggen ser loddrett ut fra avstand kunne vi nå gå på vanlig måte mange høydemeter uten at vi måtte sikre langs en tydelig merket sti.

Vi kom innunder den tydelige gule flekken på østveggen og trakk enkelt oppover mot venstre til vi kom over kanten på selve renna. Når vi kom opp hit var det enkelt å se hva som var den beste veien opp selv om det ikke var godt merket lengre. Vi valgte å holde oss litt oppe til høyre i renna og ikke gå inn i midten da vi så at det naturlig nok var litt fuktig der. Igjen opplevde vi at det ser mer bratt og skummelt ut på avstand. Helt innerst mot toppen så det ut som det var et overheng på vår høyre side som det ville vært umulig for oss å komme over og rundt. Vi måtte altså krysse renna under dette overhenget og gå opp til venstre for å komme opp i skaret mellom de to toppene som utgjør Romsdalshornet. Når vi kom helt opp til punktet vi måtte krysse var det liksom som at fjellet åpnet seg og den åpenbart enkleste og riktige traseen viste seg frem. Nå var vi tilbake til rutinen med festing i bunnpunktet. Jeg og Frode ventet til guiden sikret på toppen før vi kom etter og festet oss når vi kom opp. Rett under skaret fant vi den mye omtalte geværpipa til Arne Randers Heen som er støpt fast i fjellet som et fast ankerpunkt. Et bevis på at vi i hvert fall hadde valgt riktig rute :-)

I skaret tok vi en litt lengre pause før vi tok det siste støtet mot selve toppen. Herfra gikk jeg som sistemann og kunne dermed “bare” følge etter der de to andre hadde gått. Når de hadde klart det enkelt ville det vel være enkelt for meg også. Men her fikk jeg min eneste opplevelse med litt skjelving. Jeg så hvordan Frode hadde kommet seg inn på en hylle som han lett kom seg over fordi han lett fikk et godt tak på oversiden. Kanten på hylla var da kanskje i midjehøyde så det var ikke vanskelig å trekke seg/ åle seg over kanten. Problemet mitt var at jeg kom meg inn på hylla så tett inn mot veggen at når jeg skulle reise meg opp slo sekken opp i et lite overheng. Får å få tak over kanten slik jeg så Frode hadde gjort måtte jeg lene meg utover. Det føltes ikke helt greit, da kom vissheten om at bunnen av Romsdalen var ganske mange x høydemeter relativt rett ned bak meg inn i hjernebarken, og spilte meg et lite puss. Jeg kunne jo ganske enkelt har ropt opp og bedt dem stramme tauet så hardt at de i realiteten trakk meg over kanten, så det var strengt tatt ikke skumlere enn det, men det tryggeste er jo å gjøre det enkelt og ukomplisert for en selv. Jeg ville ikke rygge ned for å komme inn på nytt fordi det er vanskelig å finne et godt fotfeste når man ikke ser. Jeg lirket meg derfor litt ut mot høyre, vekk fra veggen, slik at jeg kunne reise meg uten å slå opp i overhenget, og ikke lene meg så mye utover for å kunne ta hånda over kanten at det føltes utrygt. Etter litt vrikking og vriding kom jeg meg opp på knærne og fikk hånda over kanten, fikk et godt tak og kunne reise meg opp uten problemer annet enn bitte litt skjelving i knea. Derfra var det enkelt over kanten og videre opp til selve toppen.

Det å runde den siste kanten å være reelt på toppen var en mektig og litt rar opplevelse. Fra å være i en så bratt fjellvegg så lenge står man plutselig på et paddeflatt platå med store “knuste” steiner på størrelse med en fotballbane.
Utsikten herfra mot Trollveggen og Trolltinden, mot Åndalsnes og fjorden, ikke minst ned i Romsdalen hvor vei, biler, hus, elv og jernbane nesten ser ut som en modelljernbane og utsikten østover mot Venjesdalen, Romsdalseggen og Store Venjetind og fjellene rundt Isfjorden med Kyrkjetaket i øst er ikke mindre imponerende.

Etter en litt euforisk lunsj hvor en ikke skal underslå at det gir en viss mestringsfølelse å ha kommet til denne toppen var det om å gjøre å ikke komme for langt bak i rapellkøen for å komme seg ned igjen. For om vi var de eneste som fullførte Halls renne opp på denne morgenen var det allerede mange på toppen som hadde kommet opp Nordveggen og flere taulag var på vei opp.
Faktisk er Romsdalshorn blitt så populært at det kan bli kø på toppen for å rappellere ned. For det må man. Det er faktisk mye vanskeligere å klatre ned enn å gå langs den bratteste veggen ned hvor det er tauet og rapellkroken man styrer etter. Både jeg og Frode hadde rappellert før, men det krever ikke mer trening enn det man får av guiden på hvordan man kobler seg av og på tauet og hvordan man bremser med selve rapellbremsen. Selve “gåingen” ned fjellet går rett og slett av seg selv. Tyngdekraften sørger for det :-)

Derfor er turen ned enkel, fort gjort og nesten over før man rekker å ta inn over seg hva man er med på. Mener å huske at det til sammen var 5 eller 6 fulle 60 meters taulengder vi rappellerte ned Nordveggen.

Ved foten av Nordveggen var det av med klatreutstyr. Kveile opp tauene og feste dem på sekken og gå ned en normalt bratt sti til bunnen av Venjesdalen igjen.
Vi var usedvanlig heldig med været denne siste helga i August. Etter en lengre periode med regelrett drittvær var det skyfri himmel, varmt og vindstille hele dagen. Oppe på den værutsatte toppen var det helt vindstille og strålende sol. T-skjorte og strengt tatt shortsvær.
På vei ned seg det inn tåke fra Venjesdalen som til slutt dekket dalbunnen og det var bare Store Venjetind som stakk opp av tåka og vi hang der oppe i Nordvegen og så at tåka rant over eggen og ned i Romsdalen. Det er mye vakkert å se når man ferdes i den norske fjellheimen :-)

Vel nede ved bilen igjen kunne vi snu oss og se opp den voldsomme veggen og det er ikke til å undres over at det faktisk var så enkelt å komme seg både opp og ned. For det ser faktisk mye mer vanskelig og umulig ut enn det faktisk er.
MEN bruk guide, selv om du behersker klatringen og er teknisk god. Det å vite at man er på den riktige ruta gir den tryggheten man trenger selv om man ellers er en fjellvant fjellgeit. Jeg ville nok gått ruta opp Halls renne et par ganger til med guide før jeg jeg ville gjort det sammen med noen andre igjen, uten guide. Ikke for det klatretekniske og sikringsrutiner, det er det ikke så vanskelig å lære seg, men for sikkerheten knyttet til det å ta de riktige veivalgene.
Det å gå på tur skal være en opplevelse i kontrollerte former, de fleste av oss vil, selv om vi mener at vi begynner å bli erfarne på dette, ikke gå over i stadiet med å sprenge grenser og utforske nye områder i ren ekspedisjonsstil.
Det ville vært interessant å pratet med de to som gikk bak oss i starten, men som vi ikke traff igjen senere på dagen. Hva fikk dem til å snu? og hvilken tur og rute var det de endte opp med til slutt? Det kan godt tenkes at de fikk seg en like fin tur som oss selv om de kanskje ikke tok toppen denne dagen!

Romsdalshornet er såpass krevende at det finnes bare et visst antall kjente ruter opp og de to vanligste har en overkommelig teknisk vanskelighetsgrad etter norsk standard. Nordveggen har grad 4 på noen utsatte partier.
Det var interessant å henge i tau på vei ned og snakke med folk som snirkla seg sakte på vei opp. Det så litt mer vanskelig ut en den ruta vi gikk opp Halls renne, så om du ikke har klatret mye før tror jeg nesten vi vil anbefale det. Opp Halls renne og ned Nordveggen. da får man jo sett fjellet fra flere sider også. Ikke bare opp og ned samme rute.
Halls renne har vanskelighetsgrad 2+ til 3, men vi fikk nok en bitte liten 4’er oppi der et sted også, men det var kanskje bare et par tre tak.

Jeg spurte guiden noen gang om han hadde gått opp klatret direkte fra Romsdalen. Det ser jo nesten enda brattere ut og en mye lengre tur. Da ville man vel nesten fått nesten 1500 høydemeter mens vi nå jukset litt med at startpunktet lå på ca. 700 meter inne i Venjesdalen.
Svaret var er at det er så løst og dårlig fjell og at det ikke gir noen bedre klatreopplevelse, men at det kan gjøres på vinteren når fjellet er frosset. Da er det enklere med stegjern og isøks og ved å følge tydelige isrenner opp. Det er ihvertfall nok av nye steg å ta i den norske fjellheimen - her går man aldri tom for nye ting å gjøre og det er alltid en ny utfordring og en ny terskel som kan overvinnes, innenfor sikre rammer og betingelser - og da er disse profesjonelle guidene fine folk å ha med på laget :-)

Vel nede kunne vi trekke pusten og se tilbake på en fantastisk dag, en flott naturopplevelse, et åpenbart element av mestring, men også smaken på en slags ungdomskilde. Det var jo akkurat slik vi holdt på i barndommen - klatret i trær og på små og store knauser. Ganske så sikkert bra for både helse, kondisjon og det å holde koordineringsevnen ved like. Selv i en alder på 56 er det ikke i nærheten av for sent å begynne å klatre i norske fjell.

Faktaboks:
Parkering innerst i Venjedalen på ca. 700 meters høyde.
Venjedalen - Romsdalshornet (t/r): Det gir ikke så mye mening å snakke om antall kilometer på en slik tur ettersom innmarsjen før veggen er såpass kort, og når man begynner på den bratte veggen er det mest rett opp og svært liten bevegelse i luftlinje.
Ca. 850 høydemeter.
Vi startet på selve turen i 8-tiden og var nede ved bilene igjen tidlig på ettermiddagen slik at vi fikk en fin tur tilbake til Trondheim og var hjemme lenge før det ble sen kveld.
Det er nok lurt å komme seg avgårde tidlig. Dagen før på vei ned fra Olaskarstiden møtte vi en del folk som “pleide” å gå på hornet, men som irriterte seg over at de måtte stå lenge på toppen i rapellkø og vente på tur. Uavhengig av av hvor rask man er opp og ned er det nok lurt å regne med å bruke et sted mellom 6 til 8 timer på hele turen.