Toskardfjellet, Bergetseterfjellet, Ulefjell ... - Sigdal (08.09.2021)

Værmessig var det lite som minnet om at vi nå var kommet en drøy uke inn i høstmåneden september. Denne onsdagen ble faktisk en av de aller varmeste dagene i 2021. Drammen klinte like så godt til med ny norgesrekord for september med 28,6 grader. Det var ikke helt på det nivået da jeg kjørte oppover i Eggedal, hvor gradestokken holdt seg på rundt 25-26 grader mye av tiden. Mer enn varmt nok det også. I høyden, og spesielt på snaufjellet, var det meldt opp i frisk bris fra nordvestlig kant. Ikke ofte jeg gleder meg til vind fra nordvest, men i dag så jeg fram til den.

Fra Eggedal kjørte jeg inn i Vestbygda og fulgte hovedveien til gården Fram-Bøle, hvor jeg svingte oppover Toskardfjellveien. På denne grusveien forventet jeg å møte en betalingsbom i det minste, men her var ingen bom å se. Så jeg kjørte så langt det var mulig, og det var til toppen av Brattebakke, som bar navnet sitt med rette. Jeg satte igjen bilen på en snuplass/parkeringslomme hvor det var stablet noe tømmer i skogen. En traktor sto også parkert ute i terrenget.

© Nils Haugene

Fra der jeg parkerte er det nå laget ny grusvei helt fram til Bølesetra og Rønningsetra. Denne veien er foreløpig ikke inntegnet på kartene, men kan ses dersom man velger flybilder. Veien var nå sperret med en låst kjetting, og er tydeligvis ikke åpen for allmenn bilkjøring.

Jeg hadde uansett ikke planlagt å kjøre noe lengre, og var i grunn kommet lengre enn forventet med bil. Tanken var å rusle over de to mindre åsene Øst for Elgtjenn (905) og Sørøst for Rønningsetra (941) først. Og så komme inn på stien etterpå, og følge den bort til Bølesetra og Rønningsetra. Nå ble det i stedet til at jeg kunne vandre på ny grusvei siste biten bort til setrene etter besøket på de to skogstoppene.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Jeg ruslet gjennom Bølesetra og fortsatte på en ganske tydelig sti opp gjennom skogen mot skaret mellom Toskardfjellet (1092) og Toskardfjellet Øst (1063). Litt før jeg nådde skaret delte stien seg. Den mest tydelige stien svingte mot venstre, så jeg satset på den. Det førte meg egentlig bare i retning Toskardfjellet (1092), og dit skulle jeg ikke riktig ennå. Så da forlot jeg stien og gikk bort til skaret gjennom lyngen, og fulgte ny sti den siste, lille kneika opp på Toskardfjellet Øst (1063).

Denne vesle kollen kunne by på strålende utsikt. Jeg så blant annet Eggedal sentrum fra Toskardfjellet Øst (1063), og mye av dalføret for øvrig. I tillegg er Norefjell-massivet godt synlig fra denne siden av Eggedal.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Det var ikke lange biten bort til Toskardfjellet (1092) fra Toskardfjellet Øst (1063). Også her gikk jeg litt på stier, og litt i lyngen.

Dagens mest imponerende toppvarde skulle jeg møte på Toskardfjellet (1092). Denne var det lagt ned en del arbeid i. Nordvesten, som jeg hadde sett fram til da jeg svettet nede i skogen litt tidligere, tok nesten vel mye her på Toskardfjellet. Så da var det greit med en svær varde å gjemme seg bak, selv om det egentlig ikke var kaldt akkurat. Temperaturen var jo helt grei den.

© Nils Haugene

Like nord for toppen av Toskardfjellet (1092) er det stiplet en sti på kartet. Jeg ruslet bort til denne stien og fulgte den nordvestover til Bergetsetra. Flere steder var stien nesten borte i terrenget, så det er nok ikke veldig mye trafikk her. På snaufjellet var den merket med enkelte små varder. Lengre nede og nærmere Bergetsetra, ble stien mer tydelig.

På vestsiden av Bergetsetra fortsatte en liten sti opp gjennom skogen. Denne fulgte jeg opp første bakken innen jeg svingte til venstre og over en myr, og så oppover en litt seig bakke mot toppen av Bergetseterfjellet (1107). Småbratt nederst her like etter myra, og litt mye bush, men skogen ga seg kjapt og det ble mindre bratt etter det.

© Nils Haugene

Bergetseterfjellet (1107) hadde et trivelig toppområde, og en ganske skjev varde. Spørs hvor lenge den varden blir stående... Utsikten var i hvert fall nydelig, og jeg kunne se langt i alle retninger. Klar høstluft, og masse farger i vegetasjonen. Det blåste her også, men kanskje ikke like mye som på Toskardfjellet (1092).

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra Bergetseterfjellet (1107) gikk jeg ned til en sadel like øst for et tjern. Derfra var det faktisk en liten sti opp mot Bergetseterfjellet Sør (1066), hvor jeg bare tok en kort pause.

© Nils Haugene

Nedstigningen fra Bergetseterfjellet Sør (1066) ble nok mer kavete enn nødvendig. I nedre delen her svingte jeg sannsynligvis for tidlig mot sørøst, og havnet ned i et småbratt og uveisomt buskas med små bjørketrær som vokste i alle retninger. Det var ikke mange meterne det sto på, men nok til at jeg rakk å rope ut et par mindre flatterende gloser.

Videre mot Toskardfjellet Sørvest (1083) vandret jeg først i et område med litt myr og spredt skog. Mykt og behagelig å gå her, med gress, lyng og småkratt. Men det kan også være ganske tungt når det er som å gå på en tjukk madrass.

© Nils Haugene

Den siste, slake stigningen opp nordryggen på Toskardfjellet Sørvest var veldig fin og lettgått. Her kunne jeg innimellom følge striper av svaberg og nakent fjell. For øvrig var jo også bakken mye fastere her.

Jeg satte meg ned noen minutter ved den vesle toppvarden på Toskardfjellet Sørvest (1083) innen jeg fortsatte videre til dagens siste topp.

© Nils Haugene

Fra Toskardfjellet Sørvest (1083) måtte jeg ned ca 130 høydemeter til Vesle Uletjenn. Derfra ventet 140 høydemeter opp igjen til Ulefjell. Ganske bratt opp fra tjernet i starten, men det ble snart slakere oppover i skogen, som ble mer åpen og spredt jo høyere jeg kom. Midtveis, hvor det var noen små tjern og en myr, fikk jeg en liten pause fra motbakker. Kjente jeg trengte den pausen der, for beina var litt tunge nå.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

På toppen av Ulefjell var det satt opp en høy og spinkel varde. Utsikten var nydelig i alle retninger fra denne toppen også. Herfra fikk jeg blant annet god oversikt over terrenget jeg skulle avslutte turen i. Jeg så greit tilbake til krysset/parkeringslomma hvor bilen min sto, men selve bilen var ikke synlig på grunn av noen trær. Videre var det godt utsyn ned i Eggedal sentrum fra Ulefjell.

Sola hadde nå sunket lavere på vesthimmelen, og varmet mye mindre enn litt tidligere. Vinden var der fremdeles, og nå var den merkbart kjøligere. Rart å tenke på at det tidligere denne dagen ble satt ny norgesrekord for september i Drammen. Her var det ganske langt unna de 28,6 gradene som ble målt i Drammen...

Men lyset var aldeles nydelig nå, og de flotte høstfargene som lyngen hadde fått i denne høyden, lyste opp i den klare lufta. Jeg ble noen minutter på toppen innen jeg ble nødt til å ta fatt på siste del av turen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Østsiden på Ulefjell er svært bratt en del plasser. Fra toppen ruslet jeg først noen meter på sti i retning sør/sørøst. Stien så ut til å gå videre sørover, så jeg forlot denne og svingte nedover mot nordøst. Nedstigningen fra Ulefjell ble helt uproblematisk og uten loddrette småstup, og jeg vandret videre mellom noen tjern og over en liten høyde.

Rett nord for Elgtjenn krysset jeg en liten rygg som var veldig bratt på østsiden. Det mest farbare stedet ned fra denne ryggen så ut til å være en renne som kun var bratt noen få meter øverst. Renna viste seg å være ganske steinete og uryddig i tillegg, men jeg kom meg greit ned ved å ta det med ro. Nedenfor det steinete området kom jeg inn i skikkelig urskog med skjeggete og gamle grantrær. Det er alltid like spennende å vandre i sånn urørt skog med trær som ser ut til å ha stått der siden tidenes morgen.

© Nils Haugene

På slutten ble jeg gående i et litt myrete skogsterreng innen jeg nådde fram til den nyanlagte grusveien da jeg var rett vest for Svartekulp. Derfra kunne jeg slentre avgårde på grusveien den siste, lille biten som gjensto tilbake til bilen.