Jetnamsklumpen (06.09.2021)

Opprinnelig plan var å bruke mandagen til å gå med teltet inn til vannet, slå opp det og kose meg med vannets ro og de vakre høstfarger badet i nydelig sol. På søndag morgen tok jeg en sjekk av været, og kunne tørt konstantere at det kommer ikke til å skje - det var meldt MYE regn og tåke på tirsdag, samt en del regn på mandag dog med et værmessig lite vindu på mandag før kl 12. Det var bare å hive seg i bilen og kjøre det remmer & tøy (for ikke å snakke om fartsgrenser) kunne holde.
Ankom seint søndag, og sov i bilen. Kl 06 stod jeg opp, og labbet avgårde med et optimistisk sinnelag, som skulle vise seg å være noe vel optimistisk.

Adkomst var grei, bare å følge sti/tråkk innover mot vannet. Etter noen timers gange kjente jeg at dette gikk for sakte. En rastepause gikk med til å tenke ut løsninger, og jeg falt ned på å tømme sekken for stegjern/sko/primus/etc. Så vidt jeg kunne vurdere var det bart nok/ikke is, og spise varmmat kan man gjøre etter endt tur. Tempoet ble bedre, og optimismen steg igjen - men den skulle synke underveis.

Ca kl 10 ble det lett Yr, som ca kl 11 gikk over til regn, som ca kl 12 gikk over til å regne hunder&katter…

Det var enkelt å orientere seg i landskapet, til tross for litt redusert sikt, pga elva og vannet. Låret og beina generelt var litt slitne etter lørdagens løpsfest i Trondheim så jeg valgte å gå ganske langt langs vannet i håp om å gå låret varmt og godt, før jeg startet oppstigningen mot klumpen. Første del av steinura gikk helt greit, mye lettgått og stødig stein å tråkke seg oppover på. Etterhvert ble det litt mer kronglete med (enkel) klyving - men pga regnet var ura glatt og et mindre parti var egentlig bare grus og løs småstein. Et annet parti lenger opp, rett under topppunktet, var utfordrende for min smak pga jeg var kommet for langt ut til venstre. Fikk surra meg tilbake og mer mot høyre så fant jeg en fin trasé opp de siste meterne. Har man høydeskrekk anbefales ikke denne ruta rett opp, gå heller opp omtrentlig der jeg gikk ned (ingen klyving der).
Vel, hvis små barn klarer å komme seg opp her så må ei gammal kjerring klare det samme!, tenkte jeg. Etter litt surr hvv venstre/høyre og peptalk to myself var jeg plutselig oppe!! Været innbød ikke til rast på toppen, så etter å ha tillatt meg å kjenne på go’følelsen i etpar minutter, var det bare å komme seg ned så fort som mulig. Turen ned gikk ikke samme vei som opp…

Jeg gikk over det store snøflaket, og det gikk greit siden jeg hadde med staver. Men det var litt is stedvis og snøen var hard/glatt å gå på så det innbød til å utvise stor forsiktighet. Vil anta at det er enklere på sommeren.

Vel nede av ura, var det lettgått hele veien tilbake til bilen. Fulgte endel sti/tråkk. Det var lite sikt, men godt nok til at jeg oppfattet det som trygt.

Fikk plukka opp stashet mitt, og ruslet rolig den siste biten.

Det var mye aktivitet i fjellet denne dagen, møtte mye (tam)rein, ymse slag fugler, osv. Fargene var et kapittel for seg selv! Høstfjellet er jævlig flott!

PS! Dersom klumpen ikke hadde vært fylkestopp hadde jeg nok ikke lagt ut på denne turen i dette været.
PPS! STOR takk til Stein for lån av nødkommunikasjon, du er et gull!!

© Anne Woldmo

© Anne Woldmo

© Anne Woldmo

© Anne Woldmo

© Anne Woldmo

© Anne Woldmo

© Anne Woldmo