Etter gårsdagens flotte (og lange) tur til Trollhøtta og overnatting på Berkåk kjørte Knut Sverre og jeg de knappe tre timene til Nedalshytta i Tydal for planlagt bestigning av Storsylen som er kommunetopp i Tydal kommune og ligger på svenskegrensen. Mitt flyktige kjennskap til Sylane stammer helt tilbake til barneårene da Sylane som regel var nevnt i radioens værmeldinger. I "nyere tid" hadde jeg kommet noe nærmere dette høyreiste fjellområdet ved bestigninger av Storskarven og Fongen tidligere i sommer, og mener bestemt at vi dagen før hadde sett Sylan snødekket langt i øst fra Østtoppen Trollhøtta.
Både Yr.no og Storm.no hadde meldt pent vær og pent var det også da vi passerte Glåmos og nordbredden av Aursunden. Dessverre mer og mer skyer jo lenger nord vi kom, og ved ankomst den (overraskende) store og flotte Nedalshytta lå skydekket godt trykket ned over Sylan. Vi spurte en hyggelig kar vi traff på parkeringen om han hadde vært på Storsylen dagen før, noe han svarte bekreftende til, og han kunne fortelle at det var litt snø, men han og familien hadde snudd et stykke før toppen. Selv om han mente brodder var unødvendig tok vi(Les: Knut Sverre; han hadde attpåtil et ekstra par jeg kunne låne!)med oss brodder i sekken.
Lettgått, først ca 300 høydemeter opp på viddelandskapet som ligger vest for Sylan/Bandaklumpen. En del av stien, særlig over myrpartier, var belagt med plankeflak, og således særlig lettgått, og over et par raviner/bekkekløfter var det også anlagt steintrapper i umiskjennelig sherpasti(l). Kjølig vind fra nordvestlig kant, og tåkeskyene viste ingen tegn til å lette der de lå ned til ca 13-1400 moh
Planketur.. Typisk terreng. Bandaklumpen 1427 rett forut
Litt mer steinete terreng og opp og ned etter at merket sti svingte i mer østlig retning på nordsiden av 1380-ryggen nord for Bandaklumpen og snart på sørsiden av Syltjørna. Vi kom nå inn i botn vest for Storsylen, med bratte fjellsider på 3 av 4 sider. Fra avstand var det vanskelig å tenke seg hvor stien gikk opp bratte fjellsiden,
Sylan godt innpakket i tåke. Hvor går stien videre, mon tro..
men da vi nærmet oss så vi sti opp en morenerygg/rasvifte, som egentlig hadde en ganske så "snill" helning i starten. Niste på stein i starten av stigningen, hvor vi hadde en kort prat med to; tydelig fjellvante, unge damer på vei ned moreneryggen. De kunne; i likhet med flere andre vi traff på nedvei lenger oppe, fortelle at det var en del snø på toppen og noe glatt.
"Snilt" og lettgått opp morene/rasrygger i starten
Over ras/grus-ryggene svingte det godt merkete tråkket litt til høyre for å omgå noen svapartier før det; med tiltagende bratthet, fortsatt stort sett rett oppover i ur.
...høyere oppe er det definitivt ikke lenger plankekjøring!
Fra 1450-1500 mer og mer snø, av den våte sleipe, nedtråkkete og glatte typen; og tett tåke, men såpass tett merking at tråkket greit lot seg følge. Et sted over 1500 moh såpass sammenhengende snø/hardpakket slaps at vi tok på oss brodder, og videre oppover stort sett "spikerfeste" Like før bandet mellom Lillsylen og Storsylen, som ligger inne i Sverige gikk tråkket videre skrått oppover til høyre opp mot nordvestryggen av Storsylen, hvor det igjen ble brattere og et par steder lett klyving. Plutselig materialiserte noe gult seg i tåkehavet; vi hadde nådd Riksrøys 155B og toppryggen til Storsylen og var på vei inn i Norge igjen
Ikke veldig bred topprygg, og i øst lurte avgrunnen mot Sverige, så med snø og slaps som underlag beveget i alle fall jeg meg relativt forsiktig bortover; ville slett ikke ha noen "svenske tilstander" utforbi stupet i øst Etter knappe 200 meter var vi borte på toppen, som var markert med, ja må nesten kalle det så; en "ynkelig" varde.
Høyest i Tydal(vedder på at Storsylen ikke er på listen "Norges vernede varder")
I den korte tiden vi var på toppen, kunne vi plutselig se solen gjennom skyene og plutselig et kort øyeblikk fikk vi se blå himmel! Dessverre fikk vi ikke noe glimt av den høyst sannsynlig grandiose utsikten.
Knut ville vente på oppklarning og utsikt, men tåken kom tilbake og vi begynte å traske nedover. Vel under bandet mellom Lillsylen og Storsylen KOM imidlertid oppklarningen gradvis, og snart kunne vi se toppen klart; relativt spektakulær topp vi hadde vært på!
Videre nedover gikk det greit; tråkket var lagt veldig fint i det utfordrende terrenget, og under tørre forhold er dette en relativt enkel, dog sammenhengende langvarig bratt flanke.
Vel nede. Ruten mot toppryggen kan endelig studeres i sin helhet. Stien følger morenerygg ørlite til venstre for midten, svinger så litt til høyre, deretter rett opp før den igjen går mot høyre nesten helt oppe i skaret mellom Lillsylen og Storsylen. Storsylen Toppområdet helt til høyre
Greit tilbake til Nedalshytta i fortsatt bra lys. Mye rein, noe vi også merket da vi skulle kjøre fra Nedalshytta til overnatting på Væktarstua i Stugudalen i halvmørke og småflokker av rein et par ganger krysset veien rett foran bilgrillen!
Tusen takk til Knut Sverre for lån av brodder og stav som gjorde turen mindre vanskelig enn den kunne ha blitt, og sist men ikke minst som alltid hyggelig turfølge! Dette var to meget innholdsrike turdager til to flotte fjell som slett ikke er "på billigsalg"; veldig kjekt å dele slike opplevelser!
User comments