Rudskollen (05.09.2021)

Written by ersystopo (Erlend Råheim) GSM

Map
Ascents Rudskollen (710m) 05.09.2021
Spelhaugkollen (704m) 05.09.2021

Valgte å dra til Holleia etter litt for lange overveielser til at det blei aktuelt å dra på virkelig langtur i Glåmdalen. Egentlig sto rundtur inkluderende topper lenger øst på programmet, men det viste seg å være for tidsoptimistisk, gitt en del andre ting å få unnagjort.
Lang skigang- og småløpetappe opp så langt grusveien går. Her har jeg tenkt å følge sti, ikke driftsveg, men den så så gjengrodd ut at jeg dessverre må konkludere med at driftsvegen har vunnet kampen om turfolkets gunst. Denne starter som breid og stygg, men etter hvert tar hogstautostradaen opp til venstre og overlater en til en mer terrengtilpassa sti. Etter hvert lyder det av bjeller: Kyr på beite!
Ved første blikk av vatn er det et stikryss. Her tar jeg til venstre, opp mot Spelhaugkollen. Denne har jeg sett at er bråbratt og antakelig kraftig vegetert, men det går fint å ta seg opp fra nyra og ganske rett på. Ved toppen ser jeg rett inn i en elg. Den er ikke klar over meg, så jeg starter på ei omgående bue. Så tar den spenntak og blir borte, og toppen blir betrådt, med litt helgardering m t p mange ca jamnhøge tuer. Lite å se, så jeg returnerer ganske kjapt ned nordeggen. Her er det tidvis små tråkk, men ingen som tilsier at det ikke er elgen som er stibygger. Nede i skaret mot et høgdepunkt lenger nord er det en delvis gjengrodd sti. Den er til og med merka, men malingsflekkene bærer også preg av at dette er rester av et stinett som har mista sin funksjon.

Så har jeg tenkt å ta ca korteste veg fra sørvestende av et Damtjern til topps på Rudskollen. Det går ganske bra, via myrsystemet. Så er det er overraskende at noe som ser ut som en viktig forbindelsessti på kartet overhodet ikke synes i terrenget, der jeg skulle kryssa den ved tjenn 676.

Kronglete rundt nordenden av dette, så baksing til topps. Her har det i det minste vært noen som har bygd varde og fyra bål. Men noen kultus-primærfaktorkjempe er dette ikke.

Gammal skilting på turen inn kunne tyde på at det hadde vært stier lenger nordvest i fordums, og dessuten innbyr tørre myrer til å prøve ei mer nordgående rute. Først ned fra kollen. Her hører jeg mye kvitter, men det er litt mer kvekk enn det en ville forbinde med spurvefugl. Så drar det opp ei røy, og sekunder etter en annen storfugl som jeg ikke ser. Antakelig er kyllingene, som nå har kommet langt i veksten, spredt utover nærområdet og i ferd med å nyttiggjøre seg av bærhøstens sistankomne røde.

Etter å ha fulgt myrer så godt som hele vegen , ser jeg til slutt ei hytte på motsatt side av et tjenn. Hytta er koselig, panelen virker av "det siste som blei igjen"-sorten, og jeg forventer sti tilbake til driftsvegen. Det er det også, men hjulspora synes på lang avstand. Typisk ATV, så bruken av denne hytta bygger altså på motormisbruk i utmark. Og da er vitsen for meg borte. Et parti hadde de lagd sin egen trase over åsen, der stien kryssa myr. Praktiske årsaker, men det viser hva som skjer når holdninger til natur er fraværende og lokal areal- og miljømyndighet sover om kapp med Tornerose. Området er til og med verna!
Kjapt, men kjedelig ned samme veg som opp. Det blei ikke noe Klomshue eller Høgås. Så får vi se hva framtida bringer i den tross alt fjerne tinderessursen Holleia.

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.