Synhovd, Skinnuten, Vikstulnuten ... - Nore og Uvdal (31.08.2021)

Jeg hadde i overkant mye på fleksitidssaldoen på jobben, og måtte forbruke noe av overskuddet i form av avspasering. Med det strålende været som var meldt denne dagen, var det innlysende at her måtte det bli en fjelltur. Jeg sto opp omtrent like tidlig som jeg ville ha gjort på en arbeidsdag, og kjørte opp til Sønstevatn i Nore og Uvdal. I dette området hadde jeg tidligere gått flere turer med resten av familien på ferieturer til noen hytter vi pleide å leie. Så dette var et kjent og litt kjært turområde som det nå var på tide å besøke igjen.

Ved den flotte demningen hvor Sønstevatn renner ut svingte jeg av fylkesveien og kjørte bomveien (Vipps, kr 50) vestover mot Imingdalen. Like nord for Sjugurdstjønne der det går en sti oppover lia langs en bekk, skulle det være mulig å parkere. Akkurat nå okkuperte en bobil mesteparten av den plassen, så jeg satte i stedet igjen bilen i en liten lomme 30 meter lengre vest.

Veldig kjekt med sti i den første motbakken fra parkeringen, slik at jeg kom greit opp fra det laveste partiet hvor det var noen trær, og vokste kjerr og kratt av diverse sorter. Men vegetasjonen ble snart langt mindre, og jeg var oppe i det lettgåtte terrenget som preger mye av dette fjellområdet.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Stien jeg hadde fulgt opp fra parkeringen gikk nordover mot Styggetjønnan. Dit hadde nå egentlig ikke jeg tenkt meg. I stedet tok jeg en sving oppom toppen Sør for Styggetjønnan (1377) innen jeg fortsatte mot dagens høyeste tind, Synhovd (1437).

Det er generelt lite løs stein i dette landskapet, og langt mellom de store steinrøysene. Litt sørøst for Synhovd hvor det lå noen små tjern, vandret jeg derimot gjennom et område med temmelig mye stein. Dette var den klart største ura jeg måtte gå i på hele turen. De få andre store ansamlingene med stein jeg så, gikk jeg hovedsakelig utenom.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Synhovd var en ypperlig topp, med vidstrakt utsikt i alle retninger. Toppvarden hadde dessverre rast delvis sammen, og det kreves litt arbeidsinnsats for å få den i stand igjen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Med sola i ryggen vandret jeg lystig nordover i det lettgåtte terrenget. Skinnuten (1382) var nå det neste primære målet, men underveis dit la jeg ruta over Gamleseternuten og de to grønne nålene der. Jeg følte meg foreløpig pigg og fin, og i et sånt kanonvær, var det ingen grunn til å svinge utenom Gamleseternuten (1344) og Gamleseternuten Nordvest (1343). Dessuten lå disse to mindre toppene så å si i luftlinje mellom Synhovd (1437) og Skinnuten (1382).

Gamleseternuten har på kartene høyden 1357. Dette er vesentlig høyere enn hva lasermålingene på Høydedata viser, hvor man får 1344,8 moh som høyeste punkt.

Gamleseternuten Nordvest (1343) var temmelig bratt mot nord, så her var det lurt å gå i en liten bue mot vest. I dalsøkket nord for denne toppen var en av de andre store steinrøysene jeg møtte på, men her kunne jeg enkelt styre unna partiene med stein. Jeg krysset Juvenesvegen, og gikk nokså rett mot Skinnuten derfra. Siste biten mot denne toppen var ganske bratt.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Skinnuten (1382) var også en utmerket topp, med et fint toppområde hvor det var to varder. Herfra så jeg noe mer av Jønndalen, som nå ikke var langt unna, og områdene rundt Vasstulan, hvor jeg hadde gått en del med familien på diverse ferieturer.

Klokka var nå passert 12, og sola varmet godt. Jeg tok en liten pause på denne toppen for å fylle på med drikke og noe mat. Den lille brisen som kom innimellom var bare behagelig. Skulle nesten ønske det blåste mer, faktisk.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra Skinnuten vendte jeg nesa mot vest/sørvest og ruslet ned i en bekkedal og så opp på Rundenut (1355). Derfra skuet jeg sørover mot Vikstulnuten (1410), som lå på andre siden av et flatt viddelandskap. Det virket langt dit, men heldigvis ville det mest sannsynlig bli lettgått.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Nede på det flate landskapet sør for Rundenut (1355) vandret jeg først et stykke i det knusktørre terrenget innen jeg nådde en traktorvei. Både her, og på resten av turen for øvrig, passerte jeg flere små tjern som var helt uttørket, og noen andre som sang på siste verset. Det knaset i reinlav og annen vegetasjon, og det var sannelig ikke mange steder bakken var så fuktig at jeg dro nytte av de lette fjellskoene i Gore-Tex.

Sola varmet nesten vel mye nå, og jeg merket det ekstra godt siden jeg gikk med sola i fjeset. Det hjalp en del å kunne gå på traktorveien, som jeg fulgte ganske lenge på min ferd sørover. Allikevel ble jeg fort nokså utmattet på denne etappen, men det kan jeg skylde meg selv for siden det ble altfor lenge mellom drikkepausene.

© Nils Haugene

Ved en hytte sør for Rognebutjønn forlot jeg kjerreveien og gikk i terrenget mot Vikstulnuten. Underveis dit hadde jeg en kort stopp på Vikstulnuten Nordøst (1387).

© Nils Haugene

Fra dalsøkket mellom Vikstulnuten (1410) og Vikstulnuten Nordøst (1387) gikk jeg opp en bratt fjellside for å komme opp på ryggen nord for toppen av Vikstulnuten. Deretter lett bort til dagens andre topp over 1400 meter.

Nå trengte jeg virkelig en lengre pause igjen, og da var Vikstulnuten (1410) en flott plass og ta den. Dette var også en glimrende utsiktstopp! Jeg så jo mye av de samme fjellene i det fjerne som jeg hadde gjort på flere av de andre toppene på dagens runde. Det nye her fra Vikstulnuten var blant annet utsynet ned mot Smågådalen og Afdalen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter pausen på Vikstulnuten (1410) ruslet jeg bort til Grånuten (1365). På denne korte strekningen fløy det opp over 20 ryper fordelt på 2-3 flokker som spratt opp like foran meg. Så flaks for de at jeg ikke er jeger...

© Nils Haugene

Fra Grånuten (1365) skrådde jeg nedover i terrenget mot øst for å nå veien langs Storebekken. Den fulgte jeg ned til Vikstul, hvor jeg vekslet noen ord med en hyggelig kar som nøt den varme sommerdagen på en av hyttene. Deretter ventet en 4 kilometer lang vandring på grusveien tilbake til bilen. Litt drøy denne siste etappen, men nå hadde jeg heldigvis sola i ryggen. I tillegg var Imingdalen et nytt dalføre for min del. Nytt og ukjent landskap letter sånne returer som ofte kan bli langtekkelige.

© Nils Haugene