Over Ulriken til Gulfjellet (25.08.2021)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg har arbeidet i Bergen de siste 8 årene, og fra tid til annen hørt folk snakke om Gullfjellet. Som ukependler har jeg imidlertid ikke hatt så stort behov for bil i Bergen, så bilen har jeg hatt stående hjemme på Sunnmøre; og dermed har det vært litt tiltak for eksempel å skulle bestige Gullfjellet, for da måtte jeg jo ta buss inn til Espeland, og det blir litt tiltak når jeg ikke engang vet hvor bussen går fra. Imidlertid kom jeg en dag på at det var jo bare å gå fra Bergen over Ulriken og ned til Espeland, og så fortsette inn Bjørndalen og forbi Osavatnet, og så opp på Gullfjellet. Jeg var satt opp med en fridag denne onsdagen, og jeg hadde sjekket værmeldingen jevnlig i forkant for å se om det kunne la seg gjøre. Det var meldt noe skyet vær, men ikke verre enn at turen kunne la seg gjennomføre. Så jeg stod relativt tidlig opp denne dagen (tatt i betraktning at det var en fridag), spiste frokost, og la avsted fra min pendlerleilighet i Haukelandsbakken.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Turen opp på Ulriken [607 m.o.h.] var helt ordinær (jeg har jo sikkert gått den turen 100 ganger eller noe sånt), og videre bort på Ulrikstoppen [643 m.o.h.] var den heller ikke spesielt begivenhetsrik. Men det var fortsatt litt kjølig på morgenen, og på vei videre i retning Turnerhytten og Haugggjelsvarden skyet det til litt med tett tåke helt ned til bakken, og da ble jeg et øyeblikk litt i tvil på om dette virkelig var en lur dag å ta en slik tur på. Jeg valgte imidlertid å fortsette, da jeg uansett bare kunne snu når jeg kom til Espeland, eller i verste fall ta en drosje hjem derfra, dersom turen skulle vise seg helt håpløs. Fra området ved Turnerhytten er det litt dårlig med stier direkte bort til Hauggjelsvarden og Byfjellenes høyeste punkt. Det går en sti dit, men den går en slags omvei, og det var ganske tørt nå om dagen, så jeg valgte å legge kursen tvers over myra, og rett mot Hauggjelsvarden. Fra Hauggjelsvarden går det en veldig fin sti ned til Espeland, for folk på Espeland-sida av fjellet går mye oftere på tur opp til Hauggjelsvarden enn det folk på Bergenssida gjør. Litt nede i bakkene ned mot Espeland kom jeg til et sted der stien delte seg, og der stien til høyre gikk ned mot Brattland, så her tok jeg til venstre. På ca. 200 høydemeter krysset jeg en landevei, og ikke lenge etter kom jeg ned til bygda Lone, hvor de har en bensinstasjon og et par butikker.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg hadde på forhånd merket meg butikkene Spar Lone og Extra Lone på kartet, og belaget meg på å kunne proviantere ved en av disse, slik at jeg slapp å drasse så veldig mye mat med meg over Ulriken; og nå stakk jeg så inn i Spar-butikken for å handle der. Det var fort gjort å kjøpe noe brus og noe sjokolade, og deretter fortsatte turen. Jeg gikk nå først et lite stykke i retning Indre Arna, og så tok jeg en liten sidevei, kalt Moldamyrane innover langs Skåldalselva. Første delen gikk langs bebyggelse, og der var veien asfaltert, men så tok bebyggelsen slutt, og veien gikk over i grusvei. Ved foten av fjellet Hovden [339 m.o.h.] krysset veien så Skåldalselva, og jeg kom inn på Gullfjellveien, som igjen var asfaltert, og som førte inn til Osavatnet [307 m.o.h.], der det var tilrettelagt med et svært parkeringsområde for folk som ønsker å ta turen opp på Gullfjellet. Jeg hadde imidlertid ingen bil å parkere, så jeg fortsatte bare opp til Svartavatnet [408 - 381 m.o.h.], hvor det er bygget en høy demning, da vatnet er regulert til drikkevannsformål.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Video #1: Marskilfossen med sine artige kulper.

Det går imidlertid en fint opparbeidet vei litt til høyre for demningen, og jeg fulgte denne opp en liten dal, og over en haug, og kom opp til sørvest-bredden av Svartavatnet. Veien jeg fulgte var veldig fin, og tanken på at jeg skulle ta av på en liten, puslete sti på venstre side av veien slo meg dessverre ikke før jeg hadde gått alt for langt, og jeg så på kartet at jeg var på vei mot redningshytten; og dit hadde jo ikke jeg tenkt meg, jeg hadde tenkt meg på Gullfjelltoppen. Men så veldig ille var det likevel ikke; det tok meg nok ikke mer enn kanskje 5 minutter tilbake til der jeg fant den nevnte stien, og så var det bare å gi seg i kast med den. Jeg fulgte så denne stien et lite stykke, og kom så til et sted hvor det var skiltet at stien gikk til venstre. Dette så for meg imidlertid ut til å være en omveg, og og jeg fortsatte derfor på stien rett fram. Denne stien fulgte en bekk oppover ei slags smal kløft, og etterhvert forstod jeg hvorfor det var anlagt en alternativ sti, og hvorfor det kan være lurt å følge denne, selv om turen da skulle bli en 1/2 km lengre; for her jeg gikk var stien flere steder i ferd med å rase ut, fordi den var blitt undergravet av bekken den fulgte. Jeg kom meg imidlertid greit forbi dette partiet, og fortsatte turen oppover.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Ikke lenge etterpå kom jeg til en sti som gikk i nord-sør-retning; og denne fulgte jeg et lite stykke sørover, til jeg kom til en sti som gikk nokså bratt oppover fjellsida på Gullfjellet (se GPS-tracking). Nå fikk jeg panoramautsikt, ikke bare tilbake til Svartavatnet med demningen, men også til Marskilfossen, som stuper bratt nedover denne fjellsida rett bortafor stien, og hvor det også er noen vakre kulper i elva. Ikke lenge etter var jeg oppe på en fjellrygg, og der oppe fra, fikk jeg utsikt over vatnet Marskiltjønna, og jeg kunne også se bort på den toppen som er benevnt Gullfjellet 914 her på Peakbook, og som jeg og yngste datter besteg fra Hausdalshorga for drøyt 2 år siden [Til Gullfjellet (914) i tåke og regn]. I dag hadde jeg imidlertid ikke tenkt meg opp på den toppen, så jeg fulgte bare den fjellryggen jeg var på opp til en topp som heter Ronamanen, og som er på 889 m.o.h. (se kart/GPS-tracking).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Nå var det imidlertid skyet såpass til her oppe, at jeg ikke lenger kunne se langt nok til å ta ut retningen på fornuftig vis, men jeg brukte GPS-funksjonen på mobiltelefonen, og gikk etter denne. Jeg nådde Gullfjeltoppen [987 m.o.h.], tok noen bilder foran varden der oppe, og fortsatte så rett frem i motsatt retning av der jeg var kommet fra. Det var kjølig og kalt der oppe, og i tillegg var lufta fuktig, så jeg bestemte meg for ikke å stoppe og spise nå, men heller vente til jeg var kommet ned i dalen nedenfor toppen igjen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg fortsatte nedover Gullfjellhalsen, og tok så til venstre over Storegga. Det var fortsatt såpass med tåke at jeg ikke hadde noe referansepunkt å orientere meg etter, all den tid jeg ikke var lokalkjent, og steinene rundt meg ikke sa meg noen ting; men jeg brukte fremdeles mobiltelefonen min til å orientere meg, og det gikk helt greit. Vanligvis har jeg med meg en Garmin Explorer pluss på slike turer, men den lå hjemme på Sunnmøre. Jeg fulgte Storegga ned til Tjørnane, to fjellvatn på ca. 725 høydemeter. På vei ned dit, kom jeg under skydekket igjen, og det ble straks lettere å orientere seg. Jeg la nå veien ned Tjørndalen til Svartavasslia og Svartavatnet, og fulgte så nordøst-sida av Svartavatnet, hvor det var tillaget en brukbar sti. Rett nord for vatnet delte stien seg i to; med én sti på hver side av Svartavassrinden. Jeg valgte stien til høyre, og kom ganske snart ned på grusveien ved foten av demningen, og fulgte denne ned til parkeringsplassen ved Osavatnet, hvor jeg igjen var tilbake på asfaltert vei.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg fulgte nå bilveien ned Seterdalen til Unneland og Søylen, hvor jeg fant en annen smal vei, som førte opp til Brattland. Her fant jeg en gammel postvei, som var inntegnet som en sti på kartet på Peakbook-app'en, og fulgte denne oppover østsida av Ulriken. Der postveien tok slutt, forsøkte jeg å følge en annen sti som var inntegnet på samme kartet, men den viste seg å være gjengrodd, og så endte det med at jeg fulgte en fjellrygg oppover, gjennom lyng og mose omtrent der stien én gang hadde vært. Etterhvert begynte det imidlertid å bli dårlig med batteri igjen på mobiltelefonen min, og dermed tok jeg den sjeldnere og sjeldnere fram for å sjekke retningen, så jeg ikke trackingen av turen skulle stoppe opp. Dette førte til at jeg rotet meg nesten bort til Hauggjelsvarden igjen, før jeg igjen fikk peilet meg inn mot Turnerhytten og stien bortover mot Ulriksbanen. Etterhvert som jeg nærmet meg den, var jeg tilbake i terreng der jeg var godt kjent; og jeg valgte da å følge stien om Vassdalshaugen og Lægdebotnen ned igjen til Montana og Haukelandsbakken.

© Atle Solholm

© Atle Solholm