Semi-travers av Soleiebotntindane fra Tindevegen (23.08.2021)
Written by Kaare_70
| Map |
|
|---|
| Ascents | Lauvnostinden (1,970m) | 23.08.2021 |
|---|---|---|
| Nørdre Soleibotntinden (2,030m) | 23.08.2021 | |
| Store Soleibotntinden (2,083m) | 23.08.2021 | |
| Søre Soleibotntinden (2,049m) | 23.08.2021 |
Umiddelbart etter fjorårets knalltravers av Austanbotntindane ble det bestemt at neste tur med Bre og Fjell skulle gå over de tre Soleiebotntindane, med enten start eller avslutning om lite besøkte Berdalsbreen. Etter to fantastiske dager på Leirvassbu opprant også denne dagen i Hurrungane med enestående vær, og kl. 0745 var vi i gang fra Tindevegen ved Tverrelvi med Even Melhus fra Bre og Fjell. Jeg hadde vært på Store Soleiebotntind i nysnø og skodde i 2007 uten å se noe som helst av den flotte utsikten, så i praksis ville hele traversen være ny for oss begge.
Even gjorde det med en gang klart at han ikke anbefalte nedgang om Berdalsbreen, dels pga. den sterkt nedsmeltede breen med mye guffen løsmasse og dels pga. ukjent terreng. Vi ville derfor ikke få en fullstendig travers, men i stedet gå ut sørryggen og returnere over hovedtoppen. Som tenkt, så gjort, og vi ville i alle fall spare noe vekt på å droppe breutstyret.
Det ble en grei oppstigning gjennom ytre del av Soleiebotnen og opp mot Lauvnostind. Etter hvert som vi vant høyde kom både Jostedalsbreen med Lodalskåpa og naboryggene i øst fram, med Storen som selvskrevet blikkfang. Første matpause tok vi omtrent på toppen av Lauvnostind kl. 10, og her tok vi også på klatreutstyret, men selve toppvarden ble passert nokså ubemerket. Her oppe var det nydelig utsikt mot traversen videre og dessuten Ringsbotn og Soleiebotnen på hver sin side.
Ryggen smalnet av, og etter hvert tok vi tauet i bruk. Sørhammeren kløv vi greit ned på venstre side med topptau. Vel nede i skardet nord for Nordre Soleiebotntind rundet vi først litt ned og så opp en svært løs renne på venstre side før vi begynte den flotte og til dels luftige klyvingen opp nordeggen. I den løse renna ble vi enige om mottoet (motsatt av «Følg rygg, vær trygg!»), nemlig «Følg renne, ikke la det bli din ende!», for her klarte vi å løse ut et lite, men stygt steinskred som heldigvis ikke kom nær noen av oss.
Det ble et par korte, men veldig fine taulengder opp til kremtoppen Nordre Soleiebotntind, hvor vi toppet ut kl. 1145, etter 4 timer på tur. Utsikten mot resten av Hurrungane herifra var enestående, og nå fikk vi også sørryggen som vi skulle ut på og Store Austanbotntind i syne. Eggen videre mot skardet mot hovedtoppen var svært luftig, men med mulig omgåelse tidvis på høyre og venstre side. Vi kløv ned med topptau på høyre side et stykke før skardet og tok oss opp i selve skardet på litt gjenværende snø.
Fra skardet til hovedtoppen var det ganske drygt, men grei klyving med noen småtunge opptak. Passasjen tok en times tid, og kl. 1330 var vi oppe på Store Soleiebotntind til førsteklasses rundskue. Etter litt mat fant vi vegen ned i skardet mot sørryggen. En tydelig varde som viste den beste nedgangen, var til stor hjelp her. Det var bratt og en del løst, men vi kom oss greit ned uten sikring av noe slag.
Opp på den andre siden var det delvis tråkk og delvis vardet, og vi sikret bare rundt et litt utsatt hjørne. Så gikk det småkupert, men relativt enkelt ut til Søre Soleiebotntind (S2) hvor vi ankom kl. 1420. Vi var litt usikre på om det sørligste toppunktet (S3) var høyest, men en rask sjekk på Peakbook viste at turen ut dit var unødvendig, da med unntak av antatt flott utsikt mot Berdalsbreen og Ramnaskard.
Etter å ha beundret utsikten mot vestveggen på Store Ringstind, Austanbotntindane, Berdalsbreen og -vatnet gikk returen samme veg tilbake, og begge gangene passerte vi det nordligste toppunktet (S1) uten å gå oppom. Kl. 1520 var vi igjen på Store Soleiebotntind hvor vi tok av oss klatreutstyret for denne gang og det ble tid til en god matpause.
Snaue to timer senere var vi tilbake ved bilene ved Tverrelvi kl. 1715, etter om lag 9 ½ timer på tur. På returen fulgte vi hovedtråkket og etter hvert stien til denne mest besøkte toppen i Hurrungane. Det var flott å komme ned i vegetert terreng igjen og få gras og fjellblomster under fjellstøvlene, om enn vi prøvde å unngå å tråkke på sistnevnte. Til og med blåklokker nikket i trekken såpass sent i august, og ellers hadde vi tidvis selskap av både snøspurv og ravn i høyden.
En ny knalltravers i Hurrungane var dermed i boks, kompetent og trygt ledet av meget hyggelige Even fra Bre og Fjell!
User comments