Slettmarktindene (21.08.2021)
Written by Robert (Robert Rogne)
| Start point | Gjendebu (880m) |
|---|---|
| Endpoint | Gjendebu (880m) |
| Characteristic | Alpine trip |
| Duration | 13h 05min |
| Distance | 21.2km |
| Vertical meters | 1,705m |
| GPS |
|
| Ascents | Slettmarkhøe (2,190m) | 21.08.2021 |
|---|---|---|
| Nestnørdre Slettmarkhøe (2,086m) | 21.08.2021 | |
| Nørdre Slettmarkhøe (2,071m) | 21.08.2021 | |
| Slettmarkhøe S1 (2,150m) | 21.08.2021 | |
| Slettmarkhøe S2 (2,105m) | 21.08.2021 | |
| Slettmarkhøe S3 (2,090m) | 21.08.2021 | |
| Slettmarkkampen (2,032m) | 21.08.2021 | |
| Slettmarkpiggen (2,164m) | 21.08.2021 | |
| Slettmarkpiggen Fortoppen (2,120m) | 21.08.2021 |
Slettmarktinder – 21 august 2021
Tåketuren til Snøhetta forrige helg lå friskt i minne og noen småsår lå fremdeles ugrodd bak små plasterlapper når bilen atter ble fylt med utstyr for et nytt eventyr blant tindene. Denne helgen var satt av til årets eventyr med mine spreke kolleger i Uniconsult, og planene var hårete nok. Jeg har i mange år hatt lyst til å traversere mellom Slettmarkpiggen og Slettmarkhøe, både fordi det er praktisk å plukke sammenhengende topper på én og samme tur, men særlig fordi selve etappen så innmari grom ut! Men å ta et følge på hele ni personer over denne traversen som kunne inneholde opp mot seks rappeller og flere klyvepunkter, det var ganske ambisiøst. Vi var sedvanlig sent ute fredag ettermiddag og vi fløy lavt oppover Sjodalen for å rekke båten fra Gjendesheim og inn til Gjendebu slik at eventyret kunne starte!
Klok av skade fra tidligere år der vi tilnærmet aldri har rukket ned igjen til overnattingsstedets tidspunkt for servering av dagens viktigste måltid (én tre-retter og minst én kald én), var instruksene denne gangen klare om at alle måtte ta med egen mat til frokost lørdag morgen, samt niste på turen. Praktisk nok hadde vi fått overnatting i lavvoer, så når reveljen gikk klokka seks, kjørte vi på med koking av vann for å fylle termoser, frokost ble inntatt og nister ordnet, slik at vi var klare til avmarsj allerede sju, en halv time før frokostsalen på Gjendebu åpnet. «En skikkelig middag trumfer frokost i matsalen», men ingen følte at vi hadde spist noe mindreverdig måltid selv om den ble inntatt på madrassen i lavvoen.
Klare for tur, sto ni forventningsfulle og eventyrlystne med sekkene fulle av mat og klær og annet utstyr. Hele fire seksti-metere hadde vi med oss for å kunne gjøre unna taulengdene i serie, samt en liten klynge med slynger og bånd til å binde nye rappellfester der det skulle være nødvendig. Vi tok ikke med oss sikrings-jern denne gangen, minimalt med klatring sto på agendaen. Meteorologene fikk fulltreffer og serverte oss knallblå himmel, minimalt med vind og brukbar august-lunk. Dermed satte vi av gårde opp Vesleådalen på stien mot Fondsbu, flere av oss kun i shorts og trøyer. Ikke særlig langt opp i dalen får vi et første møte med ett av dagens turmål, Slettmarkhøe dukker opp over åskammen, langt der oppe til venstre mot himmelranda. Et godt stykke igjen enda, med andre ord.
Vi har brukbart driv oppover dalen, og ikke så lenge etter at vi har krysset elva på en tilrettelagt bro, tar vi av fra stien og skjærer oppover til venstre opp drøyt 100 høydemetre og kommer opp på et relativt slakt platå mellom nord-ryggen til Nordre Slettmarkhøe og den runde kollen Rundtom på drøyt 1470. Her var det veldig behagelig å gå, mjukt gras og mose i skjønn forening, og behagelig lite motbakke akkurat her. Er det denne litt slette marken som har gitt toppene navnet «Slett-mark», mon tro? Vi får nå for første gang et skikkelig forhold til dagens travers, der vi ser Slettmarkpiggen trone høyt over oss, dette skal bli rimelig spenstig. Vi tygger i oss nøtter, non-stop og annet energirikt før vi ufortrødent trasker videre på vår vei mot toppen. Vi ser oss ut en fornuftig rute i slak helling oppover mot Slettmarkkampen som kan være en fornuftig løsning på den første skikkelige motbakken.
Vi følger ura trygt oppover mot Kampen uten noen gang å føle at dette er vanskelig. Ura er delvis vasket ren av snø og is, det er lite lav som kan gjøre steinene sleipe, og selv om det periodevis er litt løst går det veldig fint. Etter hvert som vi vinner høyde kommer vi inn på stadig mer grunnfjell som føles mer behagelig å gå på. Oddbjørn, Jarle, Andreas, Hanne og Marianne synes å ha smakt styrkedråper til frokosten og peiser opp, mens jeg danner baktropp med Arne, Åse og Nils-Jørgen. Tidsskjemaet ser jo veldig bra ut, ingen grunn til å tømme seg helt enda! Så kommer vi opp på sadelen mellom den vestlige knollen på 1792 og Slettmarkkampen, og vi tar en felles første lunsjpause her. Sola varmer godt og vi koser oss med utsikten sørover mot Galdebergtinden, mens vi fyller lagrene igjen. Mye av motbakkene er nå unnagjort, men vi har igjen et lite stykke før vi kan feire dagens første topp.
Det neste partiet opp mot Kampen er også veldig greit, men det er enkelte små partier med glattere vegger. Åse stikker ut en kurs først litt til høyre (sør) og deretter skrått oppover mot venstre, dernest samme prosedyre igjen, og unngår på den måten de bratteste partiene på en fin måte. Her i skyggesiden av fjellet var det enkelte partier med litt is og glatte steiner, så vi måtte utvise litt forsiktighet. Etter at vi kom oss opp over 1900 moh var veien til Kampen åpenbar. Spredte spor etter tidligere bestigninger minnet oss om at vi ikke akkurat var pionerer her, og varden på toppen av Kampen understreket det ytterligere. Dagens første topp i boks og god stemning. Utsikten rundt oss er formidabel og vi ser tydelig hele tindeverden, fra Falketind i vest, Memurutinder i nord og Surtningssue i nord-øst. Slettmarkpiggen ligger også og lurer rett øst, og selv om den fremstår som en liten spiss pigg mot himmelen, får vi ikke noe godt inntrykk av dens råe profil fra denne kanten.
Vi må videre og nå vil vi for første gang i dag få møte en liten forsmak på hva resten av dagen skal bringe. Rett bak Slettmarkkampen ligger nemlig dagens første klyvepunkt. Fra Kampen og ned mot laveste punkt mot Piggen er det en liten hammer, men denne omgås veldig kurant på høyresiden (mot sør), enkelte varder viser vei. Først på en markert og bred hylle i siden, deretter et litt langt nedtak der jeg gikk først (lang rekkevidde og høy «ape-faktor») og kunne styre føttene til de som kom etter, fulgt av et par meter skrått opp til venstre skjermet på innsiden av en diger blokk. Ikke vanskelig noe sted, men eksponert som det er, sikkert litt mer guffent om det hadde vært våtere terreng. Vi hadde knusktørt fjell og spikerfeste i solveggen her! Her dukker også opp «ett-roms hybelen» som henger i fjellsiden til Slettmarkkampen. Et pussig skue og man tar seg i å tenke på hvordan naturen har konstruert denne!
Videre oppover mot selve Slettmarkpiggen er det stort sett veldig enkelt i bred flanke oppover mot toppen. Litt kald vind og lavere temperatur lokket frem en ny tørr ulltrøye, bukse og jakke fra sekken. Mange av oss tok også på selene her når vi først var nede i sekken, det vil bli behov for dem straks vi skal videre fra Slettmarkpiggen. Det er noen mindre og enkle klyvepunkter opp mot toppen, men godt med fester til både hender og føtter gjør dette til en kurant affære. Veien gjør seg dessuten egentlig selv, der vi følger en tydelig renne oppover. Like før toppen smalner veien en del av og vi må litt ut i venstre flanke for å komme opp til topp-punktet. Her er det en fin hylle å gå på oppover, men det er sabla eksponert nedover til venstre og når frost-rimen dekket fjellsiden kan man selvfølgelig bli litt usikker på hvor godt fotfestet egentlig er i dette terrenget. Men alle kommer seg trygt forbi dette punktet og kan glade klyve opp til selveste topp-punktet der varden er laget. Vi må dele litt på det, det er ikke så god plass oppe på selve krona, men vi finner gode sitteplasser på et lite platå i sørveggen et par-tre meter under selve varden. Her blir det mer mat og masse fotografering. De siste tar også på seg selen, nå begynner moroa for alvor! Klokka er nå rundt tolv, ca fem timer etter avmarsj.
Mens de andre tygger i seg de siste bitene sonderer jeg terrenget videre ut i øst-flanken og finner raskt rappellfestet fra tidligere nedfarter. Her skal det være en lang rappell, og mens Oddbjørn skjøter to av tauene sammen til et langt, legger jeg på en ekstra bånd-slynge. Det var to tau der fra tidligere, men siden de ikke så ut til å være splitter nye og jeg dessuten alltid foretrekker bånd fremfor tau som rappellfester, spanderte jeg et par meter slyngebånd slik at det ble totalt tre fester til tauet vårt. Selve blokka som holdt festene på plass så ut til å kreve en kranarm for å rikke, så den stolte vi blindt på. Siden tauet her gikk litt over en halv-skarp fjellrygg og nedover ut i det ukjente, spanderte vi et sitteunderlag mellom tauet og fjellet for å skåne rappelltauet fra slitasje. Oddbjørn ut i rappellen først for å sondere terrenget. Fra ryggen rappellerte vi ut til høyre, altså litt ut i sør-veggen, i noe som innledningsvis fremstår som en renne, før vi gradvis trakk mer i østlig retning. Vi kom deretter ned på en liten hylle som vi bare passerte, langt tau som vi hadde, og deretter bratt ned fjellsiden til en større hylle og «trygg grunn» med mer plass. Noen meter tau var det igjen, jeg vil anslå samlet rappell til 52-54 meter.
Helt nede på ryggen var vi imidlertid ikke, selv om det var brukbar plass til flokken her nede og det derfor fremsto som en fin første landingsplass. Et tidligere rappellfeste avslørte at andre har fulgt samme oppskrift, og vi spanderte derfor en andre rappell ned til bunnen av første rygg herfra. Vi hadde mange tau og kunne derfor gjøre dette i serie. Jeg satt igjen på toppen helt til slutt og hadde gjennomført kameratsjekk av alle som bandt seg inn i rappellen, før jeg firet meg ned som sistemann. Når så tauet skulle trekkes ned, fikk vi et svare strev med å få bevegelse i tauet. En kombinasjon av litt tvinn sammen med et par svinger nedover fjellsiden skapte nok friksjon til at tauet satt bom fast. Mens jeg holdt på med dette, klarte jeg å sparke borti en blokk som lå litt på vippen som dermed veltet rolig og pent over leggen min. Ikke noe stort problem, men det ble nok en liten smell for leggen kjennes relativt mørbanket nå på tredje døgnet. Med litt plundring for å løsne tvinnet og de to tyngste (Arne og meg) i full kroppsvekt på den ene tampen løsnet det plutselig, og Arne ramlet bakover – heldigvis på en skjermet plass uten ytterligere fare for fall. Vi fikk dratt ned tauet og kveilet det sammen før vi rappellerte ned de siste sju-åtte meterne til de andre. Det hadde nok vært mulig å traversere via små hyller og tak bortover i siden og unngått denne andre rappellen, men når det først var satt opp var det ingen grunn til å gjørs på!
Sånn, da var de første rappellene unnagjort og vi var kommet «halvveis» på denne mest spennende delen av turen. Nå fulgte noen hundre meter på en kvass rygg i fint klyveterreng. Ingen komplikasjoner, det går slakt nedover på ryggen, tørt fjell og blide fjes. Mens vi traverserer bortover, tar vi oss i å kikke bakover og opp på monster-veggen bak oss. Og alle er glade for at vi går den veien vi går, motsatt vei hadde vært en annen greie. Jeg studerer også veien videre etter de siste rappelene, vi skal opp der borte et sted og særlig ett parti ser ganske så bratt ut. Men det får vi ta senere! Så smalner ryggen plutselig av betydelig, det begynner å bli litt bratt nedover, fjellet blir litt løsere og vi skjønner at det nærmer seg neste runde med rappeller. Oddbjørn går først her og finner raskt rappellfestet. Her er de eldre slyngene av god kvalitet, to bånd og vi er begge enige om at de skal få lov til å gi oss det nødvendige festet vi trenger for å komme til bunns. Igjen skjøtes tauene og vi er klare for en ny lang rappell, denne gangen også ut til høyre for selve ryggen. Oddbjørn tar med seg ett ekstra tau i sekken for å eventuelt klargjøre for en ny umiddelbar rappell dersom vi kommer ned til en hylle med lite plass, og forsvinner deretter over kanten og ut i det store intet.
Rappellen her er lagt i et terreng med mye løst og det er hele tiden en risiko for å utløse små steinsprang, og det krever stor oppmerksomhet både oppover og nedover for å redusere faren. Vi som sitter her oppe må også være svært forsiktige så vi ikke sender av gårde elendigheten nedover de andre… Oddbjørn rappellerer først over kanten og rolig nedover fjellsiden. Han finner tidligere rappellfester også her, men jobber seg rolig pent nedover og søker etter gode landingsområder. Fjellet er her veldig bratt og det er ikke noen åpenbar plass før han har kommet ned tretti-førte meter, hvor han først forsøker seg på en kort pendel i østlig retning. Han ser imidlertid at dette er en lite fruktbar løsning. Han er nå imidlertid nedenfor et utspring og må derfor først jobbe seg litt oppover fjellsiden igjen før han kan pendle tilbake i vestlig retning og videre nedover. Mens han holder på med dette, råker rappelltauet borti en mindre blokk ovenfor. Denne løsner og kommer nedover fjellsiden. Heldigvis er Oddbjørn oppmerksom på denne og får svingt seg unna rett før den deiser inn i kroppen hans. Steinen treffer foten, heldigvis bare forsiktig, og den eneste konsekvensen er at han får en liten piruett mens han dingler i rappelltauet.
Kommunikasjonen mellom topp og bunn er her helt håpløs og når vi hører kjempedrønnet fra steinblokka som dundrer nedover fjellsiden roper vi av full hals for å høre om alt er bra. Det er imidlertid ingen svar å få. Vi prøver igjen, og jeg forsøker også å ringe ned uten å få noe svar. Jeg kjenner på rappelltauet og det er nå uten motstand. Småbekymret blir vi enige om å sende Arne ned som nummer to for å se om alt er i orden. Han skal imidlertid ikke langt over kanten før han kan se ned og også høre Oddbjørn som roper at alt er i orden. Lettelsen var påtakelig på toppen da. Jeg kunne dermed sende resten av følget rolig og pent utfor kanten én etter én. Det ble veldig varsom klyving fra toppeggen og ned de tre meterne til der rappellfestet var, hovedsakelig fordi det lå løsmasser hele veien som vi kunne risikere å sparke utfor, men delvis også fordi det var svært eksponert akkurat her. Rappellen gikk tilnærmet direkte rett ned og vi rappellerte ut nesten hele tauet på seksti meter, det var nok bare en drøy meter igjen av tauet. Rappellen kunne nok her vært delt i to, det var et tidligere rappellfeste på en hylle et stykke ned i fjellsiden, og også et annet rappellfeste lenger ut til øst, men vi bedømte denne hylla som for liten til å få plass til ni personer. Når tauet da rakk hele veien ned, fungerte det altså med kun én rappell til bunns – riktignok da en 58-59 meters rappell.
I bunnen av rappellen hadde alle sammen trukket bittelitt ned i fjellsiden og inn under en skjermet skrent der eventuelle skuddsalver ovenfra ikke ville treffe. Det var nok klokt, for her raste det stadig ut små og litt større steiner som kan gjøre stor skade når den plukker opp fart nedover fjellsiden! For å komme videre nå var vi avhengige av et mindre klyveparti. Først opp et sva-lignende parti opp med en god sprekk å holde seg fast i. Oddbjørn spratt greit opp her på god friksjon mot fjellet, anla en solid standplass og begynte deretter å sikre opp de andre på topptau. Når jeg var ferdig med å kveile sammen det tidligere rappelltauet fikk jeg snike i køen og listet meg enkelt opp bakken på topptauet til Oddbjørn og deretter videre forbi de andre som ventet på videre sikring. Nydelig klyving i tørt og fint terreng opp det eksponerte partiet på ryggen til jeg kom opp til en solid plattform hvor det åpenbart var slutt på klatreterrenget. Her ble ryggen bredere så jeg anla en ny standplass og sikret opp de andre det korte partiet på snaut ti meter. Jeg hadde ikke hatt tid til å spise på en stund og var nå merkbart sulten, så jeg proppet i meg en ny baguett mens jeg sikret og deretter kveilet.
Nå var det virkelig god stemning i gruppa. Vi visste at vi hadde klart rappellene, vi var ferdig med det eksponerte området og Jarle tok allerede her av seg selen. Vi kikket tilbake på den enorme ryggen vi nå hadde lagt bak oss og fant masse følelser. Beundring av den råe profilen, stolthet for hva vi nettopp hadde gjennomført, lettelse for at vi hadde klart det uten uhell og skader. Flokken spiste og fotograferte, gliste og lo om hverandre. Herlig gjeng, herlig dag!
Videre på ryggen var det nå svært så kurant. Bredt og fint og luften rundt oss var ikke i nærheten så påtakelig. Så blir det selvfølgelig spennende å se hva som møter oss når vi nærmer oss det bratteste partiet opp mot Slettmarkhøe. Oddbjørn leder an og vi andre kommer etter på rekke og rad. Med litt søking og rådslaging blir vi enige om å gjøre et forsøk ut til høyre (retning sør) først og deretter prøve å følge noe som ligner på en markert hylle skrått oppover mot venstre etterpå. Det går veldig fint, vil følger renner med halv-løs ur, knusktørr og fri for lav og vi kommer svært så enkelt opp dette partiet og inn på et mindre snøfelt som tar oss like til toppen av Høe. Yes, dagens høyeste topp sikkert plassert på kistebunnen.
Da er det to-tre av oss som plutselig får det litt travelt. Vi hadde diskutert mulighetene for å kunne plukke med oss ryggen ut til sørtoppene på Slettmarkhøe også, men det var prisgitt tidsbruken. Klokka var nå drøyt fem og vi var enige om å gi det et forsøk. Oddbjørn og jeg dumpet tunge saker (les: tau) over på de andre som nå var godt fornøyde med dagen og bare ønsket en rolig retrett via nordtoppene. Jeg skiftet tilbake til shorts og en enkelt trøye, festet hjelmen på sekken igjen og deretter satte vi av gårde bort til der ryggen starter og nedover mot S1. Der la vi igjen sekkene og tok bare med et lite tau i tilfelle det skulle bli behov. Jarle var også med en liten stund, han ville se litt nærmere på ryggen, men bestemte seg for at dette ble litt for luftig for hans smak og snudde omtrent ved den første sekundærtoppen, omtrent der det smalner av.
Kort fortalt: denne ryggen var noe av det morsomste! Slik forholdene var denne dagen var det nesten umulig å gjøre noe feil. Ryggen er svært så eksponert og veldig så smal på det beste, men hele ryggen er dekket med det jeg kaller «borre-lås-lav». På tørt føre sitter du nærmest fast i fjellet, både støvler og hansker limer seg fast og vi følte oss som to edderkopper som elegant spant bortover ryggen. Det er et lite punkt på vei ned fra S1 mot S2 som minner litt om en hammer. Her er det enkel omgåelse ned til venstre (østveggen), før du raskt finner opp igjen på selve ryggen. For øvrig oppholdt jeg meg nesten utelukkende helt oppe på eggen der man har utsikt i alle retninger og ingenting kan falle oppå deg. Uten å stresse brukte vi ett kvarter bort til S2, og ytterligere sju minutter bort til S3. Deretter nøyaktig samme vei tilbake. Oddbjørn poengterte at man i tillegg til å følge ryggen enkelt kan følge lange hyller rett på nedsiden av eggen i østveggen store deler av veien. Vi brukte snaut femti minutter på hele ryggen tur-retur. Mange kan sikkert synes det dustete å ta denne omgåelsen for tre topper som er helt på grensa til å i det hele tatt telle med på noen lister (alle tre toppene har sånn ca 9-10 meters PF). Men denne ryggen var virkelig verdt å få med seg, kjempeartig klyving. Sikkert litt kjipere i vått vær, da blir sånn «borre-lås-lav» plutselig forvandlet til «grønnsåpe-lav»!
Tilbake på Høe ca 18.15 og middag på Gjendebu fra 20.30 – her var det bare å peise på! Konsentrert men rask og bestemt gange nedover mot de to nordligste sekundærtoppene som ble besøkt og forlatt uten videre seremoni. Målet var nå å komme seg så direkte som mulig ned mot Gjendebu for at tiden ikke skulle løpe fra oss. Vi så to åpenbare fristelser på veien nedover, to snøfelter som lokket oss til seg som om de var sirener. På elegant vis seilte vi nedover fjellsiden på hælene og på et blunk var hundre høydemetre til lagt bak oss. Straks vi kom ned i områder med snev av vegetasjon kunne vi gå over til lett trav. Underlaget var mykt og fjærende, gress og mose tok imot oss, ønsket oss velkommen og sendte oss videre med største selvfølgelighet. Vi staket ut en kurs der vi gradvis mistet høyde samtidig som vi avanserte i retning av stien som kommer ned fra Langedalen og som krysser elva og kommer inn på stien til Gjendebu fra Fondsbu. Etter hvert som vi tok oss nedover siden, ble vi imidlertid vár de elegante moreneryggene som løper nedover foten av Slettmarkhøe og leder rett ned til elva. De så enklere ut å følge enn å traversere skrått nedover stien, så vi ombestemte oss her og justerte kursen rett ned en av disse og ned til elva. De siste par hundre meterne før elva ble krattet ganske omfattende, med tjukke greiner som piska leggene og rev opp huden i små sår. Akkurat da var det ikke så farlig, vi hadde et måltid å rekke.
Steingåing av elva var en smal sak, inn på stien med oss og dernest en siste kraftanstrengelse med lett jogging på stien ned til hytta. Omtrent der stien kommer ned til elvadeltaet ved Gjendebu tok vi igjen resten av gjengen og vi marsjet samlet inn på tunet til Gjendebu ca ti over åtte, i god tid til både dusjing og skifting før middagen. Tretten timer og fem minutter på tur og vi hadde gjennomført en skikkelig luftig travers på beste mulige måte. Et taulag på hele ni personer, flere av dem fullstendig uten erfaring med taubruk i fjellet, og på toppen av det hele rakk vi middagen på hytta. Denne skal jeg leve lenge på, dette var absurd rått!
User comments
Spenstig travers, ja!
Written by Kaare_70 16.12.2023 13:31Kjekt å gjenoppleve passasjen mellom Slettmarkpiggen og -høa, som vi gikk tilbake i 2019. Jeg tok meg i å lure på om det var min turrapport du hadde lest, siden du omtaler opptil seks rappeller, for vi endte faktisk opp med tre for hver hammer. Dog hadde vi to 50m-tau mot deres 60m-tau, og som du skriver er kortere etapper å foretrekke pga. taudraget. Spesielt den nederste hammeren husker jeg også som løs og krevende, og vi endte altså med tre rappeller her, mest fordi det tettet seg til med skodde så det var umulig å se bunnen av skardet. En tøff passasje for ni personer, hvorav flere uvante med bratt terreng; vi var fire og med noen traverser i bagasjen. En fantastisk todelt monolitt (litt selvmotsigelse der) å stå og se tilbake på, og for de fleste vanlige dødelige er pigg mot hø eneste mulige veg. Jeg har vel lest bare en turrapport fra hø mot pigg.