Pollux (10.09.2012)  

© Øyvind Brekke

Jeg drømte om Dufourspitze, men Monterosahütte var full, og ingen guider var ledige. Dette var litt av en nedtur, jeg hadde ikke sagt det virkelig høyt, men det var klart at jeg ønsket meg Monterosas høyeste topp! Etter mye fram og tilbake besluttet jeg å melde meg på guidet tur til Pollux, jeg ville jo gjerne få med en ekstra 4k når jeg først var i Sveits.

Siden det bare var Pollux så ble det kun grytidlig start, ikke alpin start. Oppmøte var klokka 06.45, men ting var visst romsligere enn som så, og sistemann kom såpass seint at Urs, guiden vår, sekunder før begynte å si at vi fikk dra uten han. Erling som skulle opp til Kleine Matterhorn for å stå på ski ga meg et velmenende råd om ikke å prate spesielt mye med de to sveitserne som skulle være med, de forsto nok svært lite av den engelsken jeg prøvde å kommunisere med. Sånn kan det gå…

Dessverre fikk jeg ikke tatt bilder mens vi ruslet bortover breflata under Breithorn, da måtte jeg nok vært alene og bestemt hele rytmen sjøl. Så tidlig hadde vi ikke vært ute på de to andre turene, så nå fikk jeg oppleve gamle jotunstemninger og ikke minst litt islandske fjorårsassosiasjoner. Fargene fra soloppgangen og de kalde omgivelsene sørget for å gi meg Islandsfilmmusikken (Kurzes Epos av Equilibrium) på hjernen, og min mening er at det er fin musikk å ha på hjernen. Det er jo ofte man får jævelskap man ikke vil være bekjent av nettopp der…

Etter hvert bar det nedover mot brebassenget under resten av Breithornryggen. Her var det nok av sprekker både fjernt og nært, noen av dem var skikkelige grøssere. Et sted måtte vi oppom bart og småglatt fjell, og mange ville nok opplevd dette som luftig. Og jeg likte ikke tanken på eventuell snubling fra andre i taulaget, det kunne sørget for ubehagelig spenning. Vi kom oss egentlig greit videre og kunne gå uten tekniske utfordringer helt inn til foten av Pollux. Denne toppen er så liten sammenligna med tvillingtoppen Castor som er nesten 140 meter høyere, men mye tøffere å nå til topps på likevel.

Det var etter mine begreper stort sett enkel klyving i starten, men det blir litt verre når man er i tau. Jeg har også en tendens til å bli en dårligere utgave av meg sjøl ferdighetsmessig når jeg stadig blir stressa av andres formaninger. Den minste lille snubling ble for eksempel møtt med full oppstandelse og irettesetting fra Urs. «Slapp av, jeg har kontroll sjøl om jeg småsnubler, jeg bare er sånn» sa jeg uten at det hjalp stort. «Du skulle sett meg på Mercantonegga…» flira jeg for meg sjøl i tillegg, vel vitende om at det ville han aldri i verden ha trodd på sånn som jeg surra nå.

‹

›

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Etter hvert kom vi til det berykta (?) klatrepartiet hvor det finnes faste tau. Her var det luftig altså, og kun plass til toppen en femtedels skosåle noen få meter bortover! Igjen ville jeg selvsagt klart meg bedre alene eller med en kompis. Når andre forventer at jeg skal kløne så kløner jeg. På sikt er løsninga å lære seg enkel klatring så godt at basisferdighetene sitter til ut i fingerspissene. Etter hvert gikk det likevel sånn noenlunde greit å komme seg opp hele cruxet, og vi kunne ta på stegjerna og rusle oppover ryggen mot toppen. En skikkelig parktur med dramatisk utsikt! Toppen av Pollux ble nådd få minutter seinere og avslørte en enda råere utsikt mot Liskamm og Dufourspitze enn det Breithorn hadde. Breene veltet seg nedover på begge sider, utrolig at Erling kjørte ned et av disse brefallene på ski med guide for en del år siden. Det hadde jeg aldri turt!!

Oppholdet på toppen kunne etter min mening vært lenger, men det var tross alt meldt tilskyende med tilløp til litt av hvert utpå ettermiddagen, så vi startet på nedturen etter bare 10 minutters tid. Snart dukket problemene opp, for jeg ble forvirra av å forholde meg til det tykke og faste tauet og tauet jeg selv var innbundet i sammen med følget mitt. Greide liksom ikke å forholde meg til det som rappelltau siden det ikke var festa på vanlig måte, så dette resulterte i en mengde "No no no!" fra Urs, og "Hey you Norway! How do you do the rappelling? Don`t you remember?" Joda, selvsagt gjør jeg det, men dette var ingen vanlig standplass for meg, så jeg manglet tryggheten fra Torfinnstraversen, pluss at "No no no!" ikke akkurat forbedrer ferdighetene mine.

Omsider kom vi oss ned og rusla over breen samme vei som vi kom. Sola stekte, men skoddedottene ble stadig mer dominerende. Da vi kom opp på platået under Breithorn traff vi et følge på fire stykker som gikk uten tau. Urs var ikke sein om å minne de på at det var fullt av skjulte bresprekker her, at disse ikke tok hensyn til om turistene var amerikanere, japanere eller sveitsere og at de fikk værsågod se å snu! Jada, det skulle de, svarte de med en flau smak i munnen.
Jeg benytta sjansen til å fortelle Urs om min bresprekkskrekk, og han gliste på sin sedvanlige måte.

‹

›

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Da vi kom fram til Kleine Matterhorn sto Erling og venta på oss med et smil. Øyvind er en fjellmann, forklarte han, og Urs dunka meg på skuldra og forsikra meg om at praksis var tingen innen klatring. Med et stort glis ønska han meg lykke til med videre prosjekter, og vi forsvant hver til vårt.

Ingen kvalme eller hodepine på meg her oppe i dag heller, men siden jeg ikke fikk drukket nok på grunn av andres rytme (for eksempel at taulaget begynner å bevege på seg like etter at jeg har tatt bilde og egentlig har planer om å dra fram vannflaska) så regna jeg med å bli straffa om noen timer, hvilket jeg selvsagt ble. Camelback er tvingende nødvendig på sånne turer.