Drømmedag på Raudbergnuten m/mange flere i Ål (22.08.2021)

Da var det duket for sommerens aller lengste tur! For å orke en grytidlig start reiste jeg hjemmefra kvelden i forveien og overnattet på en campinghytte ved Gol. Det ble en kjølig natt, så da jeg kjørte oppover forbi Vats og Rødungstølen var utetemperaturen nede i 1 plussgrad. Men været for øvrig var akkurat som bestilt. Så å si skyfritt, og lite vind var det meldt. Med sola ville nok temperaturen helt klart bli en annen utover dagen.

Parkeringsplassen ved Toviki lå fremdeles i skyggen da jeg hadde parkert og gjorde meg klar for tur. En nordlig morgenbris gjorde at det var noe surt og kjølig, så jeg valgte å starte med jakka på. I tillegg måtte jeg grave fram lue og hansker, for dette var uvant kaldt.

© Nils Haugene

Raudbergnuten var dagens hovedmål. Dit er det langt, uansett om man starter fra Toviki eller Bjøberg i Mørkedalen. Går man kun til denne toppen er det omtrent like langt fra disse to startstedene, og nesten samme høydeforskjell. Nå på sommerstid var jeg temmelig sikker på at jeg ville starte fra sør, og altså fra Toviki-siden. Det virket mye mer ryddig og lettgått. Her kan man følge kjerrevei til setra inni Mjolgebotnen, og så videre på stier og tråkk et godt stykke oppover Mjolgedalen. Ved Mjolgetjørne, eller litt før, kan man til slutt svinge opp mot Raudbergnuten. Nesten bare slake stigninger hele veien, avhengig av hvilken oppstigning man velger rundt Mjolgetjørne.

Så jeg fikk en veldig lett begynnelse på turen, med kjerrevei til Mjolgebotnen. Her kunne over 4 km gjøres unna "i søvne". Vel og merke hvis man kun følger kjerreveien så langt den går... Jeg klarte imidlertid ikke å dy meg for å ta en morgenbestigning da jeg så Mjolgenuten (1331) bade i sol. Den lå jo bare noen lange steinkast fra veien, og ville ikke gi noe særlig omvei. Faktisk ville det bli nokså like langt, bortsett fra noen få ekstra høydemeter da.

Jeg hilste på noen sauer og krysset et lite myrområde før den korte motbakken til toppen av Mjolgenuten (1331). Her nøt jeg virkelig dagens første solstråler etter den kjølige starten. Fin utsikt fra toppen, hvor jeg fikk god oversikt over hele Mjolgebotnen. Toppområdet var en rygg, som smalnet inn da jeg fortsatte nordover for å komme ned til kjerreveien igjen. Veldig trivelig start på turen!

© Nils Haugene

© Nils Haugene

I en annen turrapport hadde jeg lest at kjerreveien krysser et par mindre elver nede i Mjolgebotnen, litt før man når setra. Dette stemte det... Veien går bare rett over elvene, så her er det en fordel med lav vannføring. Det var det nå, og jeg kunne bare vandre over. Ble knapt våt på skoene...

Etter å ha gått forbi setra fortsatte jeg på stier og tråkk oppover Mjolgedalen. Terrenget er veldig lettgått for øvrig, og det stiger så svakt at man knapt merker oppoverbakken. Det gikk lett og fint her denne nydelige morgenen. Da jeg nærmet meg 1500 meters høyde ble det gradvis mer stein i terrenget. Jeg fant et greit sted å forlate dalen, og svingte oppover i steinrøysa mot Gråhyrneran Sør (1714).

© Nils Haugene

© Nils Haugene

På dagens første 1700-metring var det på tide med en liten pause. Lenge siden jeg hadde spist nå, og drikke hadde det også blitt lite av. I et aldeles praktfullt vær kunne jeg nyte et vidt skue i alle retninger, og se over mot mange av de andre toppene jeg skulle besøke i løpet av dagen. Jammen glad jeg ventet med denne turen til været ble som i dag. Det er kun sånt vær som gjelder på en rundtur som dette! Noe annet er for meg nærmest meningsløst. Nå kunne jeg virkelig nyte fjellet til fulle. For en drømmedag!

© Nils Haugene

© Nils Haugene

I denne høyden er det naturligvis mye stein, men det var allikevel ganske greit å gå. På vei mot Gråhyrneran (1773) var det innimellom partier med noe løs steinrøys, men for det meste opplevde jeg det som kurant å ta seg fram. Det var også områder med jord og litt gress, og steder med fast fjell.

Toppområdet på høyeste Gråhyrneran består av to hauger som er ganske så jevnhøye. Jeg gikk først opp til rødnåla her på Peakbook, som er merket med 1771 på kartet. Der så jeg kjapt at den nordøstre høyden virket like høy, og gikk bort til den etter en kort pause på sørvesttoppen.

I ettertid har jeg dobbeltsjekket disse to toppene på Gråhyrneran på Høydedata.no. Ikke overraskende var det jevnt mellom de, men punktet hvor rødnåla allerede var, vinner allikevel. Den sørvestre toppen er 1773,8 moh, mens Gråhyrneran Nordøst blir stående med 1773,3 moh. Så altså rundt halvmeteren i differanse.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter besøket på Gråhyrneran skulle jeg ikke noe lengre mot nord. Nå vendte jeg nesa østover, og da kom også det partiet jeg var mest spent på under dagens planlagte rundtur, nemlig østflanken på Gråhyrneran. Var det mulig å gå nokså rett ned her, eller måtte jeg ta en liten omvei?

Store deler av østsiden på Gråhyrneran (1773) er svært bratt ned i dalen mot Raudbergnuten. Og ikke nok med det... Mye av fjellsiden er dekket av en snøfonn som ligger der hele året. På enkelte kart er det tegnet inn bre der. Så sent på sommeren ville nok snøen i tillegg være ganske hard, og da fristet det lite å bevege seg ut på den hvis det gikk bratt ned i steinrøysa nedenfor. Mitt håp var at fonna hadde smeltet opp i biter, med striper av bart fjell hele veien ned. Eller at snøen ikke var så bratt som fryktet.

Vel, snøen viste seg å være altfor bratt og hard, men jeg hadde flaks allikevel. Der jeg gikk ned var det smeltet fram et område med bart fjell. Glatte svaberg forsvant bratt nedover, med en del løsgods innimellom. Det så først vrient ut, men ganske snart så jeg en grei rute ned som gikk oppunder den største snøfonna som lå igjen. Jeg fulgte kanten av fonna skrått nedover, og deretter var det bare å ta seg ned i dalsøkket. Det var mye løs stein i denne fjellsiden utenom de glatte svabergene, så her var det smart å trå varsomt.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra dalsøkket nord for Jøranvatnet ventet et mye snillere landskap videre mot dagens primære turmål, Raudbergnuten. Først noe seig stigning opp mot Vest for Raudbergnuten (1746), hvor jeg tok en kort pause, innen jeg fortsatte i en slak oppoverbakke til Raudbergnuten (1819).

© Nils Haugene

© Nils Haugene

På Raudbergnuten (1819) var det en solid, flott varde, en liten mast og noen andre installasjoner. Som ventet var utsikten vidstrakt og storslått. Å stå på denne toppen i dette været var akkurat det jeg hadde drømt om. Nå var dette den siste toppen på lista over topper i Buskerud/Viken med PF over 250, men akkurat det betød lite i grunnen. Her kunne jeg ha sittet hele dagen om jeg kunne. Jeg tok meg god tid og fylte på med mat og drikke, knipset noen bilder og sendte noen meldinger også. For her var det god dekning på mobilen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Området like sør for Raudbergnuten er et temmelig flatt og steinete landskap. Her var det noen steder mer grov ur, hvor jeg måtte trå litt forsiktig, men for det meste var det ganske kurant å gå. I hvert fall fram til jeg nådde tjerna like nord for Storefjellsbergi... Landskapet mellom disse tjerna var ganske småkupert, og mye mer uveisomt enn forventet. Et lite øyeblikk ble jeg faktisk noe lei og oppgitt her. Sikkert en kombinasjon av at jeg begynte å bli sliten, og at det var noe tidkrevende å ta seg fram. I tillegg hadde jeg sola imot, og var temmelig varm. Angret et sekund på at jeg valgte å stikke bortom Storefjellsbergi Øst (1725) mens jeg kjempet meg fram her.

Motivasjonen kom kjapt tilbake da jeg satt på Storefjellsbergi Øst (1725) og skuet tilbake mot Raudbergnuten (1819). Jeg så at ruta mot Storefjellsbergi Vest (1733) virket enklere, noe den viste seg å være også. Dit var det lite unødvendig opp og ned.

© Nils Haugene

Etter Storefjellsbergi Vest (1733) dreide jeg snart sørover igjen. Jeg måtte tross alt fokusere på å holde meg i den retningen da bilen sto parkert langt der nede i sør et sted. Men det lå fremdeles noen topper mellom den og meg, og siden toppene lå på veien til bilen kunne jeg jo "bare" stikke oppom de også...

Et lite hinder møtte jeg like vest for høyde 1653, akkurat på grensa til landskapsvernområdet. Der var det en styggbratt skrent som jeg ikke hadde lyst til å klyve rett ned. I stedet fant jeg et bedre og tryggere sted å gå ned noe lengre mot vest. GPS-sporet viser tydelig den lille omveien jeg tok der.

Deretter greit videre mot Julsennuten (1656). Underveis mot denne toppen gikk jeg over Pigghovda (1573), som nærmest bare var en hump på veien. I hvert fall lite som minnet om "pigg", så hvor den har fått navnet fra vet jeg ikke.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

På toppen av Julsennuten (1656) trengte jeg en lengre rast. Jeg var sulten igjen, og væskebalansen var langt ned på rødt nivå, så den måtte også justeres en del. Utsikten var nydelig, og spesielt sørover, hvor jeg nå fikk god oversikt over siste del av turen. Jeg kunne faktisk nesten se ned til parkeringsplassen ved Toviki.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Selv om Julsennose (1649) medførte en liten omvei, kostet den ikke så mye ekstra krefter. Toppen kunne i hvert fall by på flott utsikt mot øst:

© Nils Haugene

For å unngå eventuelle bratte skrenter i sørflanken på Julsennose, valgte jeg å gå mot vest/sørvest fra denne toppen. Jeg fulgte til slutt en bekk nedover her, og etter et noe brattere parti svingte jeg så i retning Julsennvatnet.

Nå var det utrolig godt å komme lavere i landskapet der bakken var langt mykere. Jeg vandret over et flatt og myrete område hvor Julsennbekken renner. Da jeg skulle hoppe over denne bekken sprellet fisken i det lille som rant av vann. Store deler av dette flate området var hvitt av myrull. Det var virkelig fint her langs vestsiden av Julsennvatnet! Selv om beina føltes som blylodd i dette terrenget, og jeg var rimelig sliten, storkoste jeg meg her. Dette var en fin kontrast til den steinørkenen jeg hadde tilbrakt mye av dagen i.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter vandringen langs bredden av Julsennvatnet svingte jeg oppom den noe mindre toppen Sørvest for Julsennvatnet (1419). Her var toppområdet formet som en rygg, og det var faktisk en fin, liten bonustopp på denne store rundturen.

© Nils Haugene

Øm og sår under føttene, sulten og tørst, ranglet jeg bort og opp på det som definitivt skulle bli turens siste topp, Djupsnuten (1493). Nå gikk det på viljen, for fraspark fantes ikke lenger i mine bein. Attpåtil var det minst 130 høydemeter opp til denne toppen, og det føltes som en umulighet da jeg ruslet forbi Vesle Julsennvatnet. Men med masse pauser og rolig tempo går det meste, og opp kom jeg omsider. På rundt 1400 meters høyde kunne jeg faktisk følge en liten sti, og det føltes virkelig som luksus så lenge det varte...

Med sola lavt på vesthimmelen slang jeg fra meg sekk og staver på toppen av Djupsnuten, og tok noen siste slurker med det jeg hadde igjen av drikke. Nå kunne jeg faktisk se bilen der den sto på parkeringen litt før Toviki. Så nære, men akk så fjernt, virket det i hvert fall. Kun halvannen kilometer i luftlinje, men det var høydemeterne ned dit jeg gruet mest for.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Det ble ikke veldig lang pause på Djupsnuten. Nå ville jeg helst ned, og da gikk jeg først nedover i et søkk vest for toppen. Der var det en liten sti/tråkk som var fin å følge til jeg var kommet under 1300 meters høyde. Etter hvert gikk denne stien, eller tråkket, bortover i fjellsiden, og det var jeg lite interessert i å gjøre. Så fra drøyt 1200 meter og ned til kjerreveien brøytet jeg meg gjennom kratt og vierkjerr. Det var kun de siste meterne før veien at krattet ble til nevneverdig hinder.

Skal si det var en befrielse å nå kjerreveien igjen. Det føltes i grunn som det var flere dager siden jeg gikk her, men så hadde jo dagen blitt fylt med masse inntrykk og flotte opplevelser. Uansett var det godt å kunne slentre nedover det siste lille stykket tilbake til bilen selv om føttene var litt såre og beina for øvrig noen stive stokker.

Den lange kjøreturen hjem til Lier gikk veldig greit. Ikke noe dupping eller trøtte øyne. Det hjalp sikkert på å ta en stopp i Gol for å lade bilen mens jeg kjøpte noe varm mat på en bensinstasjon. Og ikke minst ha noe å knaske på mens jeg kjørte hjemover.