Dumhøeplattået til Skardstinden (21.08.2021)

Dumhøe og Skardstinden

Da værmeldingen viste blå himmel, sol og nærmest ikke et vindpust- da kalte virkelig fjellet. Med ambisiøse planer kjørte vi oppover fra Oslo fredag ettermiddag og parkerte bilen ved Geitsætre rundt 21 hvor vi møtte Kaare. Vi ble noe bekymret da det var temmelig overskyet og så ut til å regne litt oppe i fjellet. Etter leiren var slått (spenne tarp over lasteplanet på pickupen) og maten var spist, ventet en middels natts søvn.

Vår store plan var det vi fant ut at vi ville kalle Skardstind-traversen. Vi er noe usikre på om det faller innenfor kategorien travers, men basert på erfaringer synes vi det var et passende navn. Denne traversen starter opp Raudhamran til Dumøe-plattået. Her er det to topp-punkter, før planen var å gå videre til Vestre Skardstinden, Skardstinden, Nåle, Nørdre Heimre Ilåbreatinden, Bakarste Storgrovtinden, Storgrovtinden, Bakarste Storgrovhøe og Fremste Storgrovhøe. En ambisiøs tur, som avhenger av fint vær og gode forhold, da det er mye bratt og flere klatrepartier. Runden kan også gåes den andre veien dersom man ønsker en litt enklere variant med rappeller i steden for klatrepartier. Vi la opp ruta slik at det var flere muligheter for å backe ut dersom det skulle bli nødvendig.

Alarmen ringte 05.30, og vi sto opp, spiste frokost, og pakket siste rest. Vi parkerte den ene bilen ved bommen da planen var å komme ned her, slik at vi skulle slippe den langdryge transportetappen på asfalten på om lag 4km. 06.57 la vi avgårde fra Geitsætre oppover mot Raudhamran. Stigningen oppover her er tidvis litt bratt og seig, men ikke noe teknisk krevende, selv på vått føre (som vi møtte). Etter om lag 2 timer og 900 høydemeter med stigning, begynte det å flate ut. Her møtte vi for første gang på årets snø.

Dumhøe-plattået

© Nora Ramberg

Denne snøen var god å følge en (veldig) liten stund, men ble mer og mer krevende jo nærmere vi kom dagens første topp, Dumhøe. Den bar akkurat, eller akkurat ikke, så for hvert skritt måtte man trå varsomt og håpe foten ikke skulle kile seg mellom steinene som lå under. Det ble mye "plumping" og banning. Irritasjonen gikk raskt over da vi nådde topp-punktet og så den uventede utsikten. Vi forventet at Dumhøe-toppene skulle være noe kjedelige, men stupet på baksiden og toppene rundt overgikk virkelig forventningene. Jeg anbefaler denne turen til de som ønsker noe litt kortere og enklere, men med spektakulær utsikt.

Videre gikk turen på den slitsomme snøen til Søre Dumhøe med akkurat den samme kule utsikten. Herfra så Skardstinden helt rå ut, snødekt og i delvis tåke. Den så temmelig krevende ut med forholdene vi hadde møtt. Det kunne ikke gjøres noe med, og vi la videre i vei til Vestre Skardstinden. Snøen ble verre og verre jo høyere vi kom. Da vi nådde toppen av Vestre Skardstinden ble vi en smule bekymret over ryggen bort til innsteget mot Skardstinden. Den er noe luftig, med den samme fæle snøen. Her bestemte Kaare seg for å snu, da forholdene minnet mer om vinter enn august. Jeg og pappa la videre i vei, med håp og ønske om at den snø- og isdekte Skardstinden så bedre ut på nært hold og var klatrbar for oss.

Fra Søre Dumhøe mot Skardstinden

© Nora Ramberg

Da vi kom til det mest åpenbare innsteget på første hammer, lå det fremdeles i skyggen. Hele veggen var isglasert med snø på alle hyllene. Veggen er nordvendt og med forholdene vi møtte ble vi enige om at vi ikke er noen Nordwand-klatrere... Bekymringen var stor, ettersom vi var klare for en tur på 15t+, og muligens måtte snu etter snaue 4t. Etter inspisering og frem og tilbake fant vi en annen mulighet litt til høyre som lå mer solvendt og dermed ikke var like isglasert. Her oppdaget vi også en varde da vi kom nærmere (som ikke var lett å spotte fra avstand etter snødekket). Med godt mot bestemte vi oss for å gå for det. Fjellet var glatt og tidvis snø-, is-, eller vanndekt og hendene ble iskalde. Klatringen var fin og artig, men med noe løst fjell. Vi var enige om at dette hadde vært ganske enkelt på tørt føre. Vi delte første hammer i 2 taulengder, og var lettet over at det gikk så greit.

Første hammer opp mot Skardstinden

© Nora Ramberg

Men det var langt fra over. Videre gikk veien til de neste 3 hammerene, som var kortere, mindre snødekt, og hvor fjellet hadde begynt å få lunken temperatur. Det var enda spennende, da det fremdeles var en del is og litt vått, men det gikk greit.

Etter 4 hammer så det ut til å være grei skuring til toppen. Det hadde det vært på tørt føre, men vi brukte nok dobbelt så lang tid som ellers med den vanskelige snøen. Da vi omsider sto på toppen av Skardstinden, hadde vi vært ute i drøye 8 timer. Vi brukte mye lengre tid enn forventet med de krevende forholdene. Utsikten var riktignok virkelig verdt kampen. Skardstinden er nok (subjektivt sett) en av toppene med finest utsikt i Jotunheimen, og man har utsyn til alle de kule fjellene og ryggene både i øst og vest.

Utsikten mot Nåle

© Nora Ramberg

Ikke minst har man utsikt rett frem mot neste mål, Nåle. Den hadde som resten av området fått et snødekke. Snøen hadde begynt å bære vesentlig mindre og var på grensen til råtten. Ettersom Nåle er en svært eksponert topp, fryktet vi utglidning på forholdene vi hadde. Dessuten hadde klokken nå bikket 16, og det var begrenset med tid i dagslyset. Dermed måtte vi innse nederlaget. Denne traversen kom ikke til å gå.

Den onde steinrøysa. Nørdre Illåbrean i bakgrunnen

© Nora Ramberg

Vi ønsket ikke å gå samme vei tilbake, da vi anså denne som svært tidkrevende. Planen var derfor å gå den grove steinrøysa sørover ned til Nørdre Illåbrean, og følge stien derfra ut. Vi la i vei nedover den sterkt hatede snødekte steinrøysa og holdt først litt høyre, men så til venstre på nedsiden av Nåle mot Illåbandet. Dette var et svært tidkrevende og utmattende strekke. Det ble to rappeller nedover her. Ved den første, var det masse gamle slynger, men vi bestemte oss for å forsterke med en egen, da de så litt brent og slitne ut. Rapellen var veldig grei, med unntak at den var i en bekk med mye løs is. Her var det hette over hjelmen! Den neste rappellen vi tok kunne fint vært sløyfet på bedre føre. Etter en evighet nærmet vi oss den delen av ura som ikke lenger hadde så mye snø. Vi hadde lest at steinrøysa ned mot Nørdre Illåbrean var ganske røff og løs, noe som viste seg å stemme. Det var store steinblokker og lange skritt som gikk over til mindre og løsere masser lenger ned. Da vi omsider kom ned til breen var stemningen på topp.

På toppen av første rappell

© Nora Ramberg

Pappa mente man skulle følge venstre side av elva ned, derfor krysset vi breen før elven. Dette var forøvrig trolig ikke den beste veien. Breen var fin å gå på, uten sprekker og med krisp knudreis hvor de grove snowchaser-broddene vi hadde med var mer enn nok. Veien nedover elva var veldig fin og slak, og vi var nesten fristet til å følge denne nedover. Vi hadde researchet lite rundt denne nedstigningen så vi var litt usikre på hvilken vei som var best. I ettertid ser det ut til at høyre side av elva mot Raudhamran kanskje er best, men at Skardbakken med tidlig krysning av Søre Illåe også er mulig hvis man vil shave høydemeter.

Vi bestemte oss til slutt for å gå opp på knausen til venstre og følge Skardbakken ned, da dette så best ut på det kartet vi hadde med. Skardbakken var svært fin og følge ned med jevn lyng og mulighet for fritt trav. Etterhvert begynte vi å skjønne at denne veien ikke var så lur allikevel og at elvene som møttes i bunn var kraftigere enn antatt. Dermed satte vi opp tempoet og håpet å nå ned til krysningspunktet mellom Nørdre Illåe og Søre Illåe før det ble mørkt. Det var ingen fine steder å krysse elven der vi kom ned og vi skjønte at det måtte bli vassing (muligens bading). Ikke nok med at dette var iskald brevann - strømmen var ganske sterk. Gleden var dermed ikke på topp i toer-gruppen, bestående av meg og pappa. Det endte med at vi tok frem tau og sikring og på sett og vis fikk balansert, hoppet, krøpet, vasset og karret oss over den fryktinngytende elva. Begge ble søkkvåte fra skoene til lårene. Akkurat i det jeg, som var sist, var kommet over begynte det virkelig å bli skumring og mørket ble mer og mer påfallende.

Det var ganske bratt opp fra elva, men relativt problemfritt. Ikke lenge etter kom vi inn på en god sti. Herfra var det grei skuring ned til veien. Vi ble litt skuffet da vi fikk mobildekning og innså at Kaare hadde vært nødt til å dra hjem til Oslo, så vi måtte gå den langdryge asfaltstrekningen fra Geitsætre til bilen. Den var heldigvis ikke så langdryg etter det vi hadde vært gjennom så motet var enda godt.

Siste strekke mot bilen

© Nora Ramberg

Etter 16 timer, klokken 23.00, ramlet vi omsider inn på parkeringen hvor bilen sto- slitne, sultne våte og tørste, men veldig fornøyde over eventyret vi hadde fått oppleve.

© Nora Ramberg