Fauskofjellet (21.08.2021)

Det er flere måter å angripe dette fjellet på. Det vanligste er kanskje vestfra, fra Smådøldalen. Da blir det korte, men bratte turer, og muligens noe uveisomt, for det ser ikke ut til å være mye stier i terrenget.

Jeg valgta å kjøre opp vestsiden av Tunhovdfjorden, og parkerte bilen ved avkjørselen opp mot Sjåbu. Her er det bom, så man kommer uansett ikke lenger med bil.
Det første stintet var å komme seg opp fra Tunhovdfjorden til Sjåbu. Det var en bratt kneik, men på god vei gikk det greit
Oppe ved Sjåbu går det en høyspentlinje jeg kunne følge videre. Veien jeg hadde fulgt opp til Sjåbu fortsatte under høyspentlinjene, så jeg gikk på den 2,5 kilometer i slak motbakke. Dog steg jeg rundt 200 meter på dette strekket, så helt slakt var det jo ikke.

Etter hvert så jeg at jeg måtte komme meg av veien for høyspentlinja dro seg litt vekk fra Fauskofjellet. Jeg hadde ikke før begynt å tenke tanken, så dro det av en sti fra veien, i riktig retning. Den var ikke skiltet, men rødmerket på stein, så jeg skjønte at denne ledet til noe.

Jeg fulgte denne stien de siste 2 kilometrene til topps. Nå var jeg kommet opp på snaufjellet og disse 2 kilometrene handlet om å komme seg opp på selve Fauskofjellet. Det var til dels bratt, men det var også noe kupert, så man fikk roet pusten enkelte steder. Stien var uansett grei å følge.

På toppen står det en skikkelig varde, og fra den var det et veldig bra rundskue. Fauskofjellet er den høyeste toppen innenfor et relativt stort område, så man så utmerket i alle retninger. Det var mye å feste øya på, men også mye jeg ikke gjenkjenner. På denne toppen hadde jeg trengt en siktskive.
Men av de tingene jeg er sikker på så så jeg i alle fall Gaustatoppen, Hardangerjøkulen, Hallingskarvet, Reineskarvet og fjellene innover i Ål og Hemsedal.

Ned igjen til bilen gikk jeg akkurat samme rute som jeg gikk opp.