Snøhetta-traversen (13.08.2021)
Written by Robert (Robert Rogne)
| Duration | 11h 18min |
|---|---|
| Distance | 13.9km |
| Vertical meters | 826m |
| GPS |
|
| Ascents | Hettpiggen (2,261m) | 13.08.2021 |
|---|---|---|
| Snøhetta (2,286m) | 13.08.2021 | |
| Snøhetta Midttoppen (2,278m) | 13.08.2021 | |
| Snøhetta Vesttoppen (2,253m) | 13.08.2021 |
Årets aktivitetshelg med nabo-gjengen var i år lagt til Dovre og Gudbrandsdalen. Torsdag kveld ankom vi Snøheim etter kjøreturen fra Oppegård til Hjerkinnhus og bussen inn. Noen dovne moskuser lå henslengt og tygget drøv mens vi passerte på veien inn, så da har vi sett det også! Det ble middag, noen pils og litt kortspill før en natt med ruskete søvn innledet fredagen og årets rangletur. Noen av oss ville være godt fornøyd med å komme seg til toppen av Snøhetta, mens den andre halvparten hadde planer om å gjennomføre hele traversen. Siden vi ønsket å gå i samlet flokk fra start, ble det til at vi tok traversen fra Stortoppen mot Vesttoppen selv om det anses en del enklere å gå motsatt vei.
Frokostserveringen starter først 0800 på Snøheim, og til tross for at vi hadde forberedt oss godt før matsalen åpnet, kom vi oss ikke av gårde før kvart på ni. Det er litt for sen avreise etter min smak, erfaringen tilsier at disse turene tar tid og at det er bedre å komme seg av gårde om morgenen. Snøhetta var ikke å se, skodda lå tjukk og selv om vi hadde grei sikt langs stien, visste vi at det kom til å bli vanskelig å få de storslagne panoramabildene fra toppen i dag. Varselet tilsa delvis oppklaring utover dagen, vi krysset fingrene. Stien mot Snøhetta er særdeles enkel å følge, så godt tilrettelagt som den er. Det er både T-varder og reflekspinner som er boret ned i fjellet hele veien, og over bekkene er det lagt enorme steinblokker for enkel kryssing. Uvant med slikt på fjellet, jeg!
Det er stort sett stein og mer stein oppover mot toppen. Høydemeterne ble relativt raskt spist, selv om vi følte at vi tok oss ganske god tid oppover. Det er kort anmarsj til fjellet fra Snøheim, man starter omtrent med motbakken med en gang, og så går det jevnt oppover. På 2000 meter møter vi stien som kommer fra Kongsvoll og Reinheim og vi rusler ufortrødent videre. Litt fuktige er vi blitt, men det har ikke regnet så det er nok mest en kombinasjon av litt svette i luggen og kondensen fra tåka som henger fast. Vi når toppen av Hetta etter to timer og jeg byr gjengen på litt hjemmelaget konfekt som faller i smak. Her skal fire av sju i følget ta seg en god rast før de returnerer rolig og pent til Snøheim, mens vi øvrige tre kler på oss stillongs, bytter ulltrøye til noe tørt og jeg finner også frem lua. Nå er det ikke lenger så mye motbakke, nå blir det rolig og pent i klyveterreng og taubruk i flere timer, så da er det greit å unngå å fryse.
Veien videre er først veldig enkel. Vi forlater helikopter-plattformen og følger T-merkene videre vestover et lite stykke. Vi forsøker først å følge ryggen så langt det lar seg gjøre, men ser at det er best å følge T-merkene mot Åmotdalshytta litt lengre ned i nordsiden av veggen før man kommer ned i sadelen mot Midttoppen og deretter forlate vardene der. Vi har dessverre bare noen ti-talls meter med sikt og må hele tiden sondere for å finne gunstigste veivalg. Her er det imidlertid foreløpig enkelt klyveterreng og vi tar oss tid til å kikke litt ned i gryta, men finner dessverre bare grøt. Lett opp til Midttoppen også, og årets første to topper er enkelt i boks. Nå starter imidlertid moroa for alvor. Vi ser fremdeles ikke snurten av Hettpiggen, men er det kanskje en liten mørk skygge inne i den grå massen, da?
Vi følger ryggen videre og søker også stedvis ned til høyre (vestsiden) for å finne enklere veivalg. Foreløpig er det ikke altfor krevende og fjellet er ikke spesielt løst, så det går veldig greit. Vi vet vi skal ned i skaret mot Hettpiggen og enda litt til ned før vi skal traversere noen ti-talls meter bortover fjellsiden før enkleste veivalg oppover mot toppen igjen befinner seg. Problemet er jo bare at vi foreløpig ikke kan finne fjellet en gang. Men vent, dukker det ikke opp en spiss rakker der da? Joda! Tøft!
Vi søker etter gode veivalg, men det er tilnærmet umulig å sondere terrenget og tenker at vi har gått langt nok ned og prøver å komme oss bortover i siden. Vi ser nå bare noen få meter, men føler oss trygge på at vi har funnet en farbar vei. Det er imidlertid glatt og utsatt og vi velger å finne frem tau og seler. Jeg er satt til å lede dette kalaset og etter å ha satt standplass for Frode som skal sikre, begynner jeg først å traversere på det glatte fjellet bortover siden og inn på noe som minner om en horisontal hylle. Jeg setter noen mellomforankringer og kommer frem til et sted det ser ut til å være mulig å komme seg oppover, men det er jammen ikke mye å jobbe med der. Fjellet er såpeglatt, og selv om jeg finner gode fester til kilene mine, er det ikke mye å skryte av for hender og føtter. Jeg prøver meg i en retning, men sklir ned igjen, prøver en litt annen løsning, men merker at føttene har altfor få gode steder. Pokker, dette skulle da ikke være så krevende?
Med mye innbitthet og en viss frustrasjon får jeg karet meg videre og opp på en liten avsats. Krafsingen kostet meg et par negler og jeg la igjen litt blod i fjellsiden, men det var ikke noe stress akkurat da. Nå er jeg imidlertid tom for kortslynger og jeg har fått så taudrag at jeg ikke makter å dra det etter meg lengre. Jeg må derfor anlegge en midlertidig standplass her, og sikre Frode og Jarle bortover fjellsiden slik at de kommer rett under meg og taudraget blir enklere. Mens jeg venter på at de gjennomfører den første delen i tauet, skifter jeg fra fjellstøvler til svasko. I dette terrenget trenger jeg all den hjelpen jeg kan få. Fra den lille avsatsen bruker jeg friksjonen fra svaskoene for alt det er verdt og karer meg enkelt opp på en utoverhengende kloss og kan deretter ta meg opp på en romslig hylle der det henger en gammel rappellslynge. Jeg tenker at her må det være fint å sette standplass for de to andre før vi tar oss videre mot toppen. Med to solide forankringer i fjellet og stabilt og flatt feste for begge beina, nærmest vinsjer jeg de to gode kompisene opp til meg. Fjellet gjør seg vanskelig for oss i dag og beina spinner nesten uansett hva du gjør i en kombinasjon av få sprekker og mye våt lav og mose. Stoltheten er forsvunnet for lengst og klatrestil har vi fullstendig lagt bort, så det blir svært mye teknisk klatring med bruk av tauet for i det hele tatt å komme seg opp for mine to venner.
Glade for å ha kommet opp hit hvor vi kan se noe som er en ende på det vanskelige partiet og at klyvingen videre skal være overkommelig får vi samtidig en liten åpning i tåka og vi ser at vi har startet for høyt i fjellsiden og traversert for kort bortover i siden. Hadde vi gått et par titalls høydemeter ned i fjellsiden og traversert på enklere hyller lengre sørover, ville vi fått en betydelig enklere vei opp til Hettpiggen. Det gav en viss mening, dette fjellet skulle da ikke være så vanskelig som vi nå hadde opplevd! Vi hadde lest oss til graderinger på to-tallet opp her, men vi var nok oppe og lukta på femmern et sted med de forholdene vi hadde i dag. Nu vel, det verste er gjort, jeg hadde fremdeles på de gode klatreskoene og veien videre skrått oppover mot toppen var enklere. Først på greie hyller til jeg nådde ryggen og deretter eksponert men enkel klyving på ryggen opp mot toppen. Med tre i taulaget fungerte det helt strålende at Frode som andremann benyttet en Turbochest tauklemme og bare kunne jobbe seg oppover på topptauet, og så kom Jarle bakerst med knute på tau-tampen og rensket fjellet for sikringsmidler.
Vel oppe tok vi oss tid til litt mat, mer sjokolade og hjemmelaget konfekt, men ikke så mye fotografering, siden det var svært lite å fotografere her i tåka! Klokka var nå allerede drøyt to og det gikk med nesten to timer på den klatreetappen. Det var mye, men jeg mente fortsatt at vi skulle ha rimelig god tid til å rekke siste bussen ut 1945. Jeg skiftet tilbake til fjellstøvler og kveilet tauet sammen, men visste at det straks ville komme litt rappellering og gadd derfor ikke henge tauet på sekken og tok det derfor bare på skulderen mens vi ruslet over toppen og nedover mot rappellene. Enkel klyving mellom blokkene på ryggen av Hettpiggen. Fremdeles ussel utsikt og vi tok bare ti-meter for ti-meter og håpet at vi snart skulle få se den råtøffe profilen til Vesttoppen herfra. Den gjemte seg fremdeles svært godt inni der et sted.
Basert på hvor glatt vi opplevde veien opp til Hettpiggen, tok vi ingen sjanser på nedstigningen heller, og tok derfor i bruk begge rappellene. På tørt føre er nok den første rappellen overflødig, da det er snakk om å rappellere mer bortover enn nedover langs ryggen. Det er nok også bare et fåtall som benytter den første rappellen, ettersom det der kun var ett tau fra før, og jeg la på en båndslynge ekstra. Vel nede ved rappellfeste nummer to, er det sure kastevinder som kjøler oss ned der de kryper fra gryta nede i Istjørni og over sadelen mellom toppene og ned mot Larstjønnin. Vi somler derfor ikke lenge her, men surrer tauet inn i klynga med seks-sju slynger og tar oss derfra ned den andre rappellen som her går ned til høyre for ryggen, denne på drøyt 20 meter. En veldig fin rappell, fast fjell uten løse steiner og det skrår behagelig nedover uten fritt fall og uten noen pendel.
Først når vi kommer ned i skaret mot Vesttoppen kommer den til syne og vi får et fint utsyn til hva som venter. Heldigvis skal vi ikke rett på men skal også her traversere bortover siden på hyller til vi kommer til et tydelig skar som går skrått oppover fra høyre mot venstre. Det skal være enkleste vei opp, selv om det starter med et litt guffent opptak gjennom en trang «kanal». Vi følger fjellsiden bortover, og siden vi nå faktisk har fått litt bedre sikt, er det faktisk mulig å orientere seg godt nok til at vi finner tydelig hvor vi skal gå. Fjellet er fremdeles relativt glatt, så vi velger å bruke tau også bortover fjellsiden og frem til det som egentlig skal være første standplass på vei opp det skrå skaret. Jeg skifter tilbake til svasko og starter på den siste skikkelige motbakken mot toppen av det siste fjellet. Nå er vi i hvert fall sikre på at vi har funnet riktig vei, og det gav en viss komfort.
Det første cruxet var ganske jobbete å passere. Skjønte tidlig at den kanalen var for trang for meg, men brukte åpningen til å kile kroppen rolig oppover før jeg tok meg opp på steinblokka på utsiden av kanalen og deretter videre oppover skaret. Her var fjellet ikke lenger så vått, siden det var betydelig mindre lav, og med svasko fikk jeg god friksjon mot fjellet. Ikke altfor mange gode steder å sette hender og føtter så jeg tenkte at mine to fjellstøvel-kledte venner ville få noe mer trøbbel her, og fant derfor et fint sted å anlegge standplass omtrent midtveis i skaret, med en tydelig firkantet grotte-lignende sitteplass å trekke pusten. Det ble mye teknisk klatring på de to siste, med taubruk i rikt monn. En av kamkilene mine måtte bli værende i fjellet også, den gled bare lengre og lengre inn i sprekken som var for trang for hendene til Jarle.
Sikten ble nå gradvis bedre og bedre og vi hadde nå fritt utsyn til Larstind og Langvasstind, samt de flotte grønne Larstjønnin langt under oss. Jeg fulgte nå skaret videre oppover mot venstre hvor det henger en stor blokk man må på utsiden av. Her var det innledningsvis ingen steder å sette føttene på, så det ble til at vi dro oss over denne blokka bare ved å henge etter armene og legge mest mulig kroppsvekt på selve blokka, før et trygt fotfeste åpenbarer seg mot slutten av etappen. Vel passert den steinen var det et parti på et par meter med bare tynne riss å følge. Jeg fant fine muligheter med mine spisse sko, mens fjellstøvlene til Frode og Jarle bare spant på utsiden av fjellet. Heldigvis var det her kort vei opp til en tydelig hylle og deretter enkelt videre opp på et platå. Her var det flere eldre rappellfester, så jeg surret tauet godt fast i fjellet og slapp meg deretter ned igjen til den tydelige hylla hvor jeg kunne veilede de to siste og samtidig få noen fine bilder mens de klatret på et solid topptau.
Jeg var nå trygg på at vi skulle klare klatringen, det verste burde nå være over. Frode var ikke like overbevist, etter at resten av safta i arma rant ut i den siste klyvepassasjen og måtte ha litt drahjelp over kneika. Dagens første regndråper kom forsiktig, men gav seg heldigvis raskt igjen. Fra denne hylla oppe på ryggen igjen var klyvingen enklere og ikke like bratt. Vi fortsatte imidlertid med tau siden fjellet var vått og glatt og usikkerheten hadde krøpet innunder huden på noen av oss. Herfra ble det traversering skrått oppover, deretter litt ned i siden igjen før vi gikk noe mer direkte oppover mot toppen og opp på et nytt platå like før toppen. Taudraget var igjen påtakelig, og jeg måtte sikre de to andre opp hit før jeg kunne klatre den siste sjarmøretappen. Det var bare snakk om fire-fem høydemeter og når jeg kom vel opp og kunne spasere rundt på topp-platået, gikk jeg ut til rappellfestene ytterst på nordspissen av platået og spurte om de ville forsøke å klatre rett på eller om de ville følge i mitt fotspor i omgåelsen rundt. Begge var ganske soleklare på at omgåelse var eneste farbare vei, og det var nok et riktig valg – hammeren så styggbratt ut.
Sulten og sliten men veldig fornøyd tygde vi i oss resten av maten, litt mer sjokolade, tok av seler og kveilet i hop tauet og gjorde klar for nedstigningen. Klokka var nå blitt drøyt halv sju og vi hadde brukt godt over tre timer på å klatre Vesttoppen. Vi var soleklare på at sikkerheten aldri skulle vike for tidspress, så bussen hadde vi egentlig allerede avskrevet nede på hyllene lengre nede i siden. Nå var det bare nedoverbakken igjen tilbake til Snøheim, og vi ruslet først forsiktig nedover siden mens vi forsøkte å følge T-merkene nedover. Det hadde imidlertid tydeligvis gått sport i å lage varder, og siden GPS’en min var tom for strøm ble vi ledet litt for langt sør sammenlignet med vardene. Ingen stor omvei, men litt utenfor selve vardingen på toppen av bakken her. Etter hvert kom sikten nedover mot Snøheim og når vi endelig så hytta og kikket på klokka ble jeg plutselig måtelig optimist. Jeg vet at avstandsbedømming i fjellet sånn kan være litt bedragersk, og vi hadde nå førti minutter til bussen skulle gå. Det kunne da kanskje til og med være mulig, så vi ble enige om å gi det et forsøk. Jeg forsøkte nok litt hardere enn de to andre og satte opp et nesten uforsvarlig høyt tempo nedover fjellsiden og distanserte etter hvert de to andre. På veien nedover ringte jeg inn til Snøheim og spurte pent om det ikke var mulig om bussen kunne være snill å vente et kvarter dersom det var greit for de andre passasjerene, bare for å gi oss en sjanse til å klare det. I horisonten så jeg Snøheim og bussen og sprang infernalsk nedover den steinete fjellsiden. To ganger gikk jeg ordentlig på snørra. Der var jeg redd jeg skulle brekke både håndledd og det som verre er, men heldigvis ble det bare noen blåmerker på knær. Men bussen står der da enda, og den skulle jo egentlig ha kjørt nå – venter han likevel da?
Dyvåt av svette etter å ha løpt hele veien uten å ha tatt av verken stillongs, ulltrøyer eller jakke, ramlet jeg inn på tunet ett minutt over åtte, altså seksten minutter etter opprinnelig avgang. Bussen var tom for øvrige passasjerer og den utrolig greie buss-sjåføren hadde utsatt sin egen kveld bare for å gi oss en mulighet til å komme ned igjen. Tusen takk til Norway bussekspress for service utenom det vanlige denne kvelden. Jeg ringte og maste på de to andre som nå også hadde fått opp dampen skikkelig, mens jeg løp inn og hentet bagene våre. Snaut ti over reiste bussen nedover mot Hjerkinn igjen med tre glade og utslitte karer. Siden vi rakk bussen ble det både en knallgod fire-retter på hytta i Gålå, en brukbar natts søvn på egen hytte, fulgt av en fantastisk dag på stisykkel i bakkene rundt Ringebu i regi av Værfast som virkelig leverte varene. En strålende helg med de beste folka!
User comments