Bjørkedokk (08.08.2021)

Siden selvkjørende biler ikke er introdusert i det knappenske hjem, måtte jeg på annet vis få hjem bilen som stod parkert på Bjørkedokk i forbindelse med gårsdagens tur. Så da var det bare å labbe i vei for å hente den.

Turen fra Konnerud til Bjørkedokk vil nødvendigvis gå gjennom en del tettbebygde områder, men jeg prøvde å tegne opp ei løype som gikk mest mulig i skog.

Det første strekket var å få navigert seg hjemmefra og gjennom Konneruds bebyggelse til Gruvåsen. Det ble egentlig et koselig strekk. Jeg burde ta slike turer oftere. Det skjer og har skjedd en del nytt sidenden tiden hvor jeg var overalt på Konnerud.

Ved Gruvåsen gikk jeg først Sophie Amalies vei på sørsiden av åsen, deretter Baustrømveien helt til enden. Derfra går det sti ned til en grusvei som går på langs av hele Strykenåsen, mot Hagatjern. Jeg skulle ikke så langt som Hagatjern, men jeg fulgte veien et godt stykke vestover, til jeg kunne ta av på en sti mot Hviteberget.

Hviteberget har en fantastisk utsikt over Drammen, trolig den beste på sørsiden av Drammenselva. Ryktene ville ha det til at det er merket en sti opp fra Mjøndalen til Hviteberget. Denne stien kunne jeg tenke meg å følge ned til bygda. Jeg fant stien, men merkinga fant jeg ikke før jeg hadde gått feil et par ganger, og bare tur gjorde at jeg kom innpå den stien igjen. Men jeg kom ned, og ble møtt med svært felt med brennesle som vokste på begge sider av stien. Jeg fikk virkelig betale for at jeg hadde valgt shorts i dag.
Den siste delen av strekket, før jeg kom ut i bebyggelsen ved Orkidehøgda foregikk på grusvei langs elva fra Hagatjern. Egentlig ganske idyllisk.

Fra Orkidehøgda var det bare asfalt som gjaldt, og det var egentlig helt greit. Jeg pådro meg noen vannblemmer under føttene på turen i går, og selv med litt teiping og plastring, ble de bare verre og verre i dag. Da var det godt å kunne gå på asfalt, hvor man har litt mer kontroll på hvordan foten settes i bakken.

Jeg fikk på et vis navigert meg gjennom Mjøndalen og over Nedre Eiker bru til Krokstadelva. Der startet dagens skikkelige utfordring, bakken opp forbi Stenset og til Bjørkedokk. Jeg fant heldigvis en gangvei som gikk opp. Da slapp jeg i det minste å gå i bilveien.
Det gikk egentlig uforskammet lett å få navigert seg opp gangveien. Siste del av strekket, fra der hvor bebyggelsen slutter, gikk jeg i kjøreveien. Det var søndag og lite trafikk så det gikk fint.
Og på parkeringsplassen på Bjørkedokk ble jeg gjenforent med bilen min.

Ikke akkurat en tur som plasserer seg høyt på lista over anbefalte turer, men moro å ha prøvd denne også. Mer gledelig er det å konstatere at bortsett fra noen blemmer under føttene, så virker kroppen relativt uberørt av gårsdagens økt. Da tror jeg at jeg sier at denne sommerferien har vært vellykket.