Topp7turen (07.08.2021)

Den endelige testen på om sommerens forsøk på gjenoppbygging av forfallen hjemmekontorkropp har båret frukter. Topp7 turen er en god indikator. Den er både lang nok og tung nok.

Jeg startet turen ved Bjørkedokk i Krokstadelva. Første mål var Knabben, en ca. 45 minutters tur. Det er lettgått sti hele veien. Et par litt tunge kneiker gjør at man får opp pulsen, men et greit strekke å gå. Jeg tok det veldig med ro her for å ikke svi av unødvendig mye krutt, selv om kroppen føltes fin.

Neste strekk er fra Knabben til Solbergvarden. Her starter det ganske behagelig gjennom et relativt flatt og trivelig område å gå i. Men så venter en av de tøffeste kneikene på turen, opp til varden. Her var det bare å ta det med ro, og sige opp. Det gikk greit denne gangen også. 40 minutter.

Fra Solbergvarden til Lokkeråsen er det et kort strekk med moderat stigning. Terrenget er koselig med nakne berg og furuskog. Strekket gjøres unna på drøyt 20 minutter.

Lokkeråsen til Hoggskollen er også en kort etappe. Den handler mest om å gå ned fra Lokkeråsen, og så gå opp igjen til Hoggskollen. Jeg har jo gått denne løypa noen ganger før, men det var et bar tøffe bakker opp mot Hoggskollen som jeg hadde glemt at var der. Når de var forsert, var det bare slak stigning mot toppen. Denne etappen tok 30 minutter.

Hoggskollen til Tverråsutsikten er et ganske langt strekke. Først går man ned Hoggskollen på en lang og slak rygg mot Ner- og Mellomdammen. Herfra er det over demningen og over i et flatt litt myrete område mot Vrangen. Fra Vrangen begynner det etter hvert å stige igjen mot Tverråsvannet, før det kommer et par ordentlige kneiker før man er oppe på Tverråsen. Den siste halve kilometeren går i slak stigning i et virkelig vakkert område.
Var det noe jeg hadde bitt meg merke i så langt på denne turen, så var det mangelen på folk. Jeg har aldri følt at jeg har hatt skogen så mye for meg selv før. Men på Tverråsutsikten traff jeg i det minste en familie som hadde overnattet der. Og videre på turen traff jeg folk regelmessig.
På denne strekningen brukte jeg 1 time og 15 minutter.

Tverråsutsikten til Skimten er nok en kort etappe. Man skal egentlig bare krysse Tverråsen. Det starter lett med ganske flatt terreng, men mot slutten stiger det litt opp mot Skimtplatået. Skimten har en siktskive som peker til en del koller og fjell man burde se, men vegetasjonen har sørget for å strupe utsikten ganske merkbart.
Denne etappen tok 20 minutter.

Skimten til Varden bød på turens eneste overraskelse. Før den inntraff var det et laaangt stykke med slak utforbakke ned Skimtheia. Så kom overraskelsen. Nede ved Pintleiken virker det for meg som om løypa for Topp7turen er lagt litt om. Jeg havnet i alle fall på en sti som jeg ikke kjente igjen, og jeg er rimelig sikker på at jeg fulgte skiltinga i terrenget til punkt og prikke. Så jeg tok sjansen på å følge den nye stien videre. Det er ikke mye merking her, så det ble ingen bekreftelse på at jeg var på rett vei. Men med kart og GPS så jeg at jeg var på vei mot Sauesetra, og det er helt OK i forhold til resten av turen. Nedenfor Sauesetra så endte jeg opp på en vei som jeg kjente igjen fra tidligere. Jeg vet ikke hva grunnen er til at løypa har blitt lagt litt om, men den fungerte i alle fall greit. Nede ved Hvalsdammen er man ferdige med å gå på sti. Nå er det grusvei som gjelder, helt fram til mål. Jeg gikk ned til Årkvisla, deretter fulgte jeg Kanonveien forbi Juletømma, før man tar av på en annen grusvei forbi Varden.
Varden ligger på en liten høyde rett ved veien, og det går en liten stikksti opp dit.
Skimten til Varden tok 1 time og 40 minutter.

Varden til Bragernes torg er siste etappe, og en enkel sådan. Det er bare å følge veien fra Varden ned til Spiralen, og derfra Zik-Zak’en ned til Bragernes kirke. Mål er på Bragernes torg.
Dette strekket brukte jeg 25 minutter på.

Det naturlige ville ha vært å gi seg her nå, men beina føltes fine så jeg bestemte meg for å prøve å gå hjem til Konnerud. På veien ville jeg gå innom Haukås, slik at jeg totalt ville ende på 8 topper. Litt høy og mørk må man få lov til å være.
Det ble en utfordring å krysse Bragernes torg. Lukta av pizza og andre retter, kombinert med klirring i øl-glass gjorde at motivasjonen for å gå videre ble satt på en aldri så liten prøve. Og nede ved elva stod bussen til Konnerud klar til å kjøre. Jeg fikk fridd hjernen for slike syndige fristelser og fokusert atter på veien foran meg.

Det ble først en passelig kjedelig transportetappe gjennom byen, på asfalt. Først oppe ved bommen til Gamlebakken var jeg tilbake i det miljøet jeg hadde befunnet meg hele dagen. Det skortet litt på lysten til å gå videre, men ved å tenke på noe helt annet fikk jeg karret meg opp uten å plages for mye av det. Skjønt helt opp kom jeg ikke, ikke på Gamlebakken i alle fall. Jeg tok av på en sti som skulle ta meg mer direkte mot Haukås. Denne stien starter med et par skikkelige bakker, og her var det kroppen stoppet for første gang i dag. Det var ikke noe annet å gjøre enn å sette seg ned for en liten pause. Det passa egentlig greit. Da kunne jeg få svart på noen meldinger.

Etter pausen var det nok krefter å hente til at jeg fikk karret meg opp de bratte bakkene. Etter det var det bare småkupert fram mot Haukås, og jeg kunne innkassere dagens 8. topp. Fra Haukås og hjem var det bare 20 minutter med nedoverbakke.

En utrolig fin tur, hvor jeg synes kroppen har oppført seg eksemplarisk. Det er tydelig at jeg etter halvannet år med vanskjøtsel og astma-problematikk er i ferd med å få en kropp som kan brukes igjen. Nå gjenstår det bare å fikse resten.