Endelig en dag med lågalpint utgangspunkt, tid til en lengre tur og stabilt vær. Nå var det på tide med den stiløpinga langs grensa i Åsnes jeg hadde tenkt på noen uker. Bare 12 grader, kun t-skjorte, men lang løpsbukse.
På vegen observerer jeg at søylene som vindturbinene i Odalen skal stå på nå er på plass. Jeg anser naturinngrepet i form av fotavtrykket på bakken som det ødeleggende her. Så det at en endelig nå skal produsere rein strøm og "kompensere" for ufattelig mange tonn klimagassutslipp i anleggsfasen fyller meg ikke med raseri.
Etter et par kilometer veg fra Damsbergtjennet, krysser Finnskogleden over og følges nordover. Fra første øyeblikk er stien liten og overraskende diffus, gitt all markedsføring som noe i retning av et kulturbærende nasjonalklenodium. Men den gir god framdrift, så etter få titalls minutter og et lite avvik fra stien siste del er jeg på toppen av Gråbergshetta og ser inn i Svitjod.
Grenserøys på toppen. Utsikt mot Stora Svenska Rovhogstberget
Tilbake til stien/leden i litt mer nordgående retning. Unødvendig, da retningsoptimalisering blir spist opp av mer kvist i kroppshøgde og stammer på bakken i nordflanken.
Ned i dalen og langs/over noen myrer. Jeg tar meg i å ikke tenke over hvor jeg setter beina og føler fin flyt på stien. Dette var litt av det jeg kom for, og Leden leverer som stiløpingstrase.
Ved plassen Bråten går det opp mot ny topp, og jeg har bestemt meg for å bryte meg inn i Sverige uten å sjekke coronafarge for å få med den reelle toppen. Som sagt så gjort, og det er ganske greit å finne og fastslå hva som er toppen, da jeg hadde mapant-kartutskrifter på denne delen av turen. Herfra går stien i leden, og høgstgata byr på en killerutsikt mot skogsalpine Elgklinten og viser på lang avstand at det blir bratt opp sørveggen.
Jeg passerer en tilsynelatende kjørbar traktorveg som må være en mulig grensekontrollekkasje, merka med mildest tenkelige avskrekkende virkemiddel som et symbol på skandinavisk naivitet. Rett ned i myra, på litt forfalne klopper som likevel er til stor hjelp, før stien nærmer seg ferratanivå og er lovlig gjengroingsutsatt i grensegata opp til Elgklinten.
Bratt ned, så over et slakt parti med delvis ødelagt sti på grunn av skogsdrift på svensk side, så ny bratt stigning til Heiberget i flott røsslyngmark. Her er PB-punktet plassert på grensa, noe jeg trur er i overkant patriotisk. Derfor bruker jeg noen minutter i Svitjod, men tar kvalitetstida i grensegata.
Skal/skal ikke fortsette å sanke topper på tilbaketuren endte med 'skal ikke'. Løperen blei prioritert framfor systemtopografen og 'belønna' med 9 km grusveg og gjenoppliving av fjorårets muskelknute i høyre legg. Men det skal bli mer Alpine Åsnes i løpet av 2021.
User comments