Storliknausen fra Kvitingen (30.07.2021)

De fleste synes å velge Bergsdalen som utgangspunkt for bestigning av Storliknausen. Det er også noe sparsommelig med turbeskrivelser, både her på Peakbook og i andre kilder. Så da måtte jeg lage mitt eget opplegg siden jeg ville starte fra Kvitingen.
Jeg tok utgangspunkt i en tur jeg hadde til Bjørnaknausen i fjor (Bjørnaknausen fra Kvitingen, med avstikker til Gråhorga). Da så jeg rett bort på Storliknausen. Nå ville jeg ikke via Bjørnaknausen, men satset på å legge en rute fra toppen av Austra Trongasmoget og beholde de høydemetrene jeg hadde oppnådd dit. Nå hadde jeg ikke noen bilder som viste hvordan terrenget så ut, slik at det var noen usikkerhetsmomenter i den planen.

Noen lave tåkeskyer da jeg ankom Kvitingen om morgenen, men behagelig temperatur å gå i. Fulgte anleggsveien opp mot Svartavatnet/Holmavatnet/Frostadvatnet. Tar ca en time på grusvei før man kommer til sti og ut i terrenget. Fulgte så T-merket løype opp til Trongasmoget. Inntok frokost nr 2 ved Trongasmogtjørna og benyttet anledningen til å etterfylle vann. Det innebar utprøving av et filter jeg hadde anskaffet og som skulle fjerne nesten 100% av alle uhumskheter.

Noen selskapssyke sauer gresset opp mot Trongasmoget. Jeg er vant med at sauene springer vekk når man kommer for nærmt, men disse gjorde motsatt. Snart hadde jeg et vedheng på en søye med to lam. De gikk så nærme at den forreste tråkket meg på hælen. Men da jeg ikke viste interesse, ga de til slutt opp. Ellers hadde de nok fulgt meg helt til topps?

Da jeg fikk overblikk fra toppen av Trongasmoget for rute videre, fikk planen min et skudd for baugen. Lange svaberg på skrå ned langs fjellsiden innbød ikke til krysning. I stedet ga jeg fra meg noe høyde og fulgte T-løypen ned mot den første dalbunnen der jeg så muligheten til å følge langs et bekkeleie oppover igjen. Alternativet å gå opp til Bjørnaknausen først og følge rygg bortover ble vurdert, men forkastet som en omvei.

Litt enkel klyving måtte til der jeg krysset bekken, ellers var det greit å komme seg opp til neste punkt der det flatet ut og jeg fikk overblikk over videre terreng. I førstningen så det ikke så bra ut. Jeg ville gå på tvers av det isen hadde laget av formasjoner, og risikerte å stå på kanten av 1-2 meter stup uten å komme enkelt videre. Men det viste seg å gå mye bedre enn fryktet, så jeg kom greit bort til siste gresskledde lille høyde før steinveldet mot toppen av Storliknausen tok over, og kunne peke ut en forserbar løype opp siste etappe. Utallige piplerker holdt meg med selskap, og etter hvert stemte noen klagende heilo også i. En liten gjeng med ryper flakset opp.

Velfortjent lunsj på toppen. Tåken hadde for lengst sprukket opp, noen skyer var det, men ellers upåklagelig vær. Hadde først tenkt å gå samme vei tilbake som opp, men fra toppen så det ut til å være mer rett linje til Kvitingen ved å gå via Dukabotn. Og da ville jeg slippe en time på grusvei som avslutning på turen. Jeg antok og at hvis jeg fulgte toppen av ryggen bortover, ville jeg få enklere terreng enn å gå på den siden jeg hadde fulgt oppover. Og det stemte. NV-siden av ryggen var av en helt annen karakter enn SØ-siden.

Skal man bort til Gullhorgabu, tar man ned raskt etter høyde 1075, mens jeg fulgte ryggen utover og tok sikte på å møte T-løypen et sted nedenfor Vestre Trongasmoget. Siste del av nedstigningen var litt utfordrende. Jeg kom ned mot N-enden av et lite vann. En knaus stakk ut så det var ikke mulig å gå langs vannkanten. Nedstigning lengre mot N og NØ var ikke mulig. Stien var innom N-enden av vannet, men altså på andre siden av knausen. Måtte jeg gå tilbake og finne vei rundt vannet? Men så så jeg at det lå noen steiner rett under vannflaten slik at det kunne være mulig å vasse uten å komme ut på dypt vann. Nå var det fordel med høye støvler, og jeg slapp å ta de av meg (men jeg hadde jo standardutrustningen i sekken med vadeutstyr med ullsokker og håndkle i tilfelle det ble behov).

Fulgte så T-løypen bort til demningen på Øvsta Dukavatnet der jeg tok stien langs Nedsta Dukavatnet. Kaffepause med lefser ved Lonane. Avslutning ned idylliske Dukabotn og tilbake til parkeringen. En ørn lettet fra fjellsiden og siklet for å vinne høyde der jeg kom ned på grusvei igjen. To fugler drev luftakrobatikk lenger ute i dalen; de var så langt vekke at jeg ikke kunne se om det og var ørner, eller om det var noen ravner som lekte seg.