To Mount Innerdalstårnet with my Son Dag (26.06.2021)
Written by Solan (Atle Solholm)
| Start point | Dalen Parkering (260m) |
|---|---|
| Endpoint | Dalen Parkering (260m) |
| Characteristic | Hillwalk |
| Duration | 6h 43min |
| Distance | 20.1km |
| Vertical meters | 1,914m |
| GPS |
|
| Ascents | Innerdalstårnet (1,452m) | 26.06.2021 |
|---|---|---|
| Visits of other PBEs | Innerdalshytta (410m) | 26.06.2021 |
| Dalen parkering (260m) | 26.06.2021 13:13 | |
| Renndølsetra (400m) | 26.06.2021 13:13 |
Min sønn Dag hadde lest om Innerdalstårnet på nettet, og lenge hatt lyst til å bestige dette fjellet. Værmeldingene for denne helgen hadde egentlig vært dårlige hele uka, men så bedret de seg kvelden før denne lørdagen, og da tok vi sjansen.
Vi stod tidlig opp, og kjørte de tre timene det tok til Sunndalsøra og videre til Ålvundeid, hvor vi tok til høyre ved landhandelen, og kjørte opp til Dalen Parkering, som er det nærmeste du lovlig kan komme Renndølsetra og Innerdalshytta med bil. Parkeringsavgiften ble betalt med Vipps-overføring, og så la vi i vei.
Fra Dalen går det en velholdt grusvei opp til Renndølsetra og Innerdalsvatnet. Den klatrer jevnt oppover, inntil man kommer opp på en berghammer med utsikt innover dalen; derfra går det så litt ned igjen før man kommer til Renndølsetra [400 m.o.h.]. Innerdalen er et vakkert skue, selv på en dag med såpass lavt skydekke som det vi hadde denne dagen. Der er skog, elver og fiskevann, og vakre seterstøler.
Kort etter Renndølsetra kommer man til elva Renndøla, som setra er oppkalt etter, og der er det ei fin bru man kan gå over; og ikke lenge etter brua, så kommer man til Innerdalshytta [410 m.o.h.]. Det som går under navnet innerdalshytta, er i dag egentlig et kompleks bestående av flere hytter, med tilsammen omkring 50 soveplasser, fordelt mellom hovedhytta, gammelhytta, og «låven».
Langs grusveien på vei opp til Innerdalshytta møtte vi mye folk med svære ryggsekker, og vi skjønte da at noe av turistkonseptet i denne vakre dalen, var at man gjerne går fra Dalen og opp til Innerdalshytta fredags ettermiddag/kveld; overnatter der, og går så en lengre fjelltur på lørdagen, enten opp på Innerdalstårnet, eller på et av de mange andre fjellene i området. Nede igjen fra fjellet, overnatter man så én natt til på Innerdalshytta, før man på søndagen går man ned igjen til Dalen Parkering, hvor bilen har stått og ventet gjennom hele helgen; og så kjører man hjem igjen derfra. Dette er grunnkonseptet. Har man flere dager fri, for eksempel en langhelg eller en ferieuke, utvider man bare oppholdet, og bor flere dager på Innerdalshytta, og så har man muligheten for å gå i hvert fall én fjelltur hver dag så lenge man er der.
![Bilde #10: Brua over Ålvundelva, like ovenfor øvste Innerdalsvatnet [399 m.o.h.].](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20211001_615763a1df63a.jpg?p=xtralarge)
Ikke lenge etter Innerdalshytta, kom vi til ei smal bru over Ålvundelva (Bilde #10), og vi krysset over. På andre sida av elva førte stien rett inn i et myrlendt område (Bilde #11), men det var stort sett lagt ut plank man kunne gå på; så myra bød ikke på noe større problem. Etter myra bar det så relativt bratt oppover igjen. Her følger stien elva Fluo, og man kommer ganske tett inn på fossefallene i elva (Bilde #12 & Video #1).
Video #1: Fossefall i elva Fluo, som styrter ned fjellsida der Giklingdalen munner ut i Innerdalen. Elva renner fra Giklingvatnet [729 m.o.h.], og ned i øverste Innerdalsvatnet [399 m.o.h.].
Stien langs fossen førte oss nå opp i en hengedal med flott utsikt utover Innerdalen (Bilde #13 & 14). Denne dalen går under navnet Giklingdalen, men kalles også Flatvaddalen. Det ene navnet skriver seg fra Giklingsetra i Innerdalen, og det andre fra bygda Flatvad i Sunndalen; for dalen strekker seg helt fra Innerdalen og sørover til Sunndalen. Når man står på kanten mellom Giklingdalen og Innerdalen (Bilde #14), står man på ca. 700 m.o.h.; mens andre enden, der man har utsikt utover Sunndalen, ligger om lag 200 meter høyere.
Vi skulle imidlertid ta av til venstre oppe ved Giklingvatnet [729 m.o.h.], og derfra følge en sti som fører opp i skaret mellom Innerdalstårnet og Tårnfjellet, som ligger like "bak". Stien her fører nokså rett oppover fjellsida, så man vinner mange høydemeter på relativt kort tid, men prisen er selvfølgelig at man lett blir litt andpusten om man ikke tilpasser tempoet noe til hvor bratt stigningen er. Stien snor seg i starten gjennom lyng og mose, og høyere oppe gjennom stein og ur.
Skydekket lå ned til ca. 800 høydemeter denne dagen, så vi kom nokså raskt opp i tåkehavet (Bilder ##16 & 19). Vi håpet selvfølgelig på at vi etterhvert skulle komme over skydekket, og så få klar blå himmel på toppen av fjellet. Det skjedde imidlertid ikke, for dette fjellet var ikke høyt nok til å nå over skyene denne dagen. Vi kom imidlertid etterhvert opp til skaret mellom Innerdalstårnet og Tårnfjellet (Bilder ##20 & 21).
Fra skaret var det lettere klyving resten av veien opp, men traséen var godt merket, så det var ikke noe problem å finne fram, og klyvingen var heller ikke av noen vanskelighetsgrad å snakke om. Vi hadde ikke tenkt på å ha med oss hjelm denne dagen. På klyvestrekningen helt her oppe ser jeg egentlig ikke noe stort poeng i å ha hjelm, men jeg vil nok anbefale hjelm på strekningen mellom Giplingvatnet og skaret hvor vi tok til venstre mot selve tårnet; i alle fall på dager hvor det er mange andre på tur her, for da er det nok en viss fare for at man kan få en stein i hodet som noen andre uforvarende har satt i bevegelse.
Oppe på toppen var det absolutt ikke noe utsikt som sagt (Bilde #23). Imidlertid møtte vi Inger og Erlend, som hadde klatret opp vestryggen, og som ankom toppen akkurat samtidig med oss; og det var et hyggelig bekjentskap, for vi ble sittende å prate om fjell, klatring og toppturer mens vi spiste maten vår. Turen ned igjen gikk ganske radig langs den samme traséen som vi hadde fulgt oppover, og det uten noen større viderverdigheter. Største begivenheten fant i grunnen sted da vi kom ned igjen til Innerdalshytta, og vi passerte en dugnadsgjeng som drev og snekret et påbygg på ene hytta. Jeg kjente en gang en kar fra Kristiansund, som pleide å si "Signe arbe'!" når han kom over folk som stod og jobbet. Jeg tenkte det sikkert var vanlig på Nordmøre, så når vi passerte dugnasgjengen på Innerdalshytta, så sa jeg "Signe arbe'!" jeg også. Men ikke før hadde jeg sagt det, før en stabel med plank og verktøy ramlet ned fra bygget; hvorpå den ene av dugnadsgutta utbrøt: "Ja, vi kan visst trenge det...!"
User comments