Kvanndalstind og Vengetindtraversen (20.07.2021)

NB! Kartsporet er grovtegnet i ettertid, da jeg ikke fikk tracka turen.

Minnerik, spektakulær og slitsom todagerstur med Jacob, Nicolai og Marie! I forhold til turens relativt krevende karakter hadde vi gjort sjeldent lite research på forhånd, noe som gav utslag i noen klumsete veivalg og overraskelser underveis, men desto mer spenning for hva som ventet. Kan nesten anbefales! Startet turen tirsdag formiddag i lett regn og tjukk tåke. Starta på feil sti oppover fra Hornvatnet (stien mot nordveggen på Hornet), men fikk traversert over på riktig sti hvor vi fant vardene som ledet veg opp til Olaskarsvatnet. I sekken hadde vi pakka både soverposer, liggeunderlag, Jetboil, tørrmiddag, telt (meg og Marie), stegjern, økser, tauverk og jernverk til to luftige dager, så sekken var ikke akkurat fjærlett. Passerte Olaskarvatnet i tjukk tåke og kunne så vidt skimte det store vannet. Omtrent i det vi forlot vannet begynte skyene gradvis å sprekke opp. Vi var allerede temmelig blaute, så solstrålene var kjærkomne. På en flat rygg ved foten av Søre Venjetind fant vi en fin camp-spot for natten, hvor vi slengte fra oss alt vi kunne unnvære på ettermiddagens toppstøt mot Kvanndalstind.

Så la vi i vei mot Kvanndalstind. Igjen mye tåke og lite sikt. Fant ikke noe sti videre fra telt-spoten vår, så kom inn i bunnen av breen (skjønte etterhvert at stien entret breen litt høyere oppe). Heldigvis møtte vi der et taulag på retur og vi kunne følge sporene deres over breen, i god avstand til blåisen og sprekker. Endte høyt på ryggen mot Kvanndalstind, så fikk litt bonustraversering før stigningen opp mot toppen.

Spennende klyving bortover ryggen! Og gradvis takket skyene for seg og vi kunne faktisk se de spektakulære omgivelsene. Fant frem tauet ved et noe utsatt riss på anmarsjen til toppen.

Forbi Torshammeren, deretter to enkle klatrelengder til toppen av Kvanndalstind (den første taulengden var bare enkel klyving, nr to var luftig og veldig fin klatring på 3-tallet). Nøt utsikten og skjønte at det ville bli seint før vi kom tilbake til campen hvor vi hadde lagt fra oss overnattings-pikpakket. Lang 60 m rappell fra toppen. Jeg rappellerte sist, og når tauet skulle ned så kilte det seg selvsagt bom fast. Så jeg måtte klatre opp igjen halve rappellen via ei mosegrodd renne for å løsne tauet. Omtrent der tauet kilte seg var det et nytt etablert rappellfeste, så brukte dette ned igjen. Klokka gikk, og med den ekstra ufrivillige klatreturen min, måtte vi droppe planen om å klatre Torshammeren. Den står der forhåpentligvis fremdeles neste gang vi er i disse trakter.

Det gikk ganske radig ned igjen til campen - fornøyd med dagens bestigning og fortsatt friske og raske. Fikk i oss en real turmat før vi hoppa i posen. Marie og jeg hadde med telt, mens de andre sov under åpen himmel.

Overnattingsstrategien medførte tunge sekker over traversen, men ei natt under åpen himmel var en meget fin start på dagen! Et par på veg til Kvanndalstind fikk seg en overraskelse da de nesten tråkka rett opp i campen vår, uten å få øye på oss som satt midt i frokosten. Altså ingen alpin start på oss. Selv med fremskutt camp var vi bortimot siste taulag som begynte turen oppover mot Søre Vengedalstind. Rå utsikt bortover ryggen!

Spenstig klyving allerede fra start. Vi knotet litt med å finne beste vei og hadde et par episoder med frem og tilbake-klyving. Vi valgte neppe den mest effektive ruta, men det gikk sakte med sikkert fremover. Nicolai foretrakk løpende sikring ved et par anledninger, mens Marie og jeg var relativt komfortable med klyving det meste av vegen (riktignok mange luftige passasjer som kilte godt i magen).

Ved Lille Vengetind bestemte vi oss for å gå for ordinær klatring, og jeg og Nicolai simultan-ledet hvert vår tau oppover tre korte lengder. De to første var lette (og jeg lurer på om man kan klyve opp i lettere terreng noe nærmere Store Vengetind). Mot toppen av Lille var det svært luftig klatring opp til varden. Her blei vi passert av to tøffe damer uten sikring. Imponerende å se dem sprette forbi cruxet uten tau og uten å nøle. Fra Lille var det luftig klyving på gode tak. Deretter rappell ned et litt utsatt svaparti som jeg valgte å nedklatret for å passe på at tauet ikke skulle kile seg igjen.

Nå var vi temmelig sliten etter en lang dag med fullt fokus og tung sekk. Ut det spektakulære galleriet under Store Vengetind. Luftig, men forholdsvis trygt og greit å gå. Klyving på store blokker mot Store. 30 meter under toppen bratnet det til og vi fant frem tauet igjen for en kjapp taulengde til toppen. Solnedgangen var flott og vi mesket oss med de siste matrestene vi hadde og klargjorde oss for den lange unnabakken. Vi tok rappellen ned på andre siden av toppen før knærne fikk kjørt deg i den uendelig lange unnabakken ned igjen mot bilen vi hadde satt igjen ved bunnen av stien. Stupte i posen på parkeringsplassen halv ett på natten etter en 14 timers tur. For en tur!!