Haldalshøgdi & Halldalsnuten m/Erling - Hol/Ål (16.07.2021)

For en sommerdag det var da Erling og jeg parkerte på plassen like før Toviki. Været kunne vel egentlig ikke blitt bedre, med helt skyfri himmel og lite vind. Det med vinden skulle imidlertid endre seg utover ettermiddagen, for den skulle øke på til frisk bris med enda litt mer i kastene på toppene. Men neste dag var det meldt opp i 20 m/s, så det var godt vi begge hadde anledning til å benytte denne fredagen til tur.

© Nils Haugene

Idyllisk, varmt og fint da vi vandret gjennom Toviki og videre på den gode stien i retning Iungsdalshytta. De snaue 4 kilometerne som det var bort til brua over elva Fossebrekka gikk radig unna, egentlig. Det hjelper å skravle litt mens man nyter naturen underveis. På denne etappen møtte vi flere andre turgåere, og noen teltere hadde slått leir på høyden litt sør for stien på Tovikstangen. Men etter at vi hadde gått over Fossebrekka skulle det bli mange timer til vi så andre folk igjen...

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Vi var ikke nedom Iungsdalshytta nå formiddagen. Men, det skulle imidlertid bli et besøk dit på slutten av turen i stedet av årsaker vi helst skulle vært foruten...

Stien som er stiplet inn på kartet på vestsiden av Fossebrekka, traff vi ikke helt på i nedre delen. Noen tråkk og svake stier så vi, men det var først da vi hadde krysset over et lite myrområde at vi fant den stien som er på kartet. Uansett skulle vi ikke følge denne stien så langt, for snart skrådde vi oppover fjellsiden øst/nordøst for Iungsdalsnuten (1479). Utsikten ble stadig bedre jo høyere vi kom, og vi fikk etter hvert nydelig utsikt oppover mot Fødalen og Fødalsvatnet.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Vi kom greit opp til bandet nord for Iungsdalsnuten, og vandret deretter snart forbi noen små vann, og så oppover bekkedalen hvor Galdegrove renner. Det lå igjen noen snøfonner her og der, og de ble det flere av jo høyere vi kom. Vi benyttet gjerne de når muligheten bød seg som avveksling fra all steinen, selv om underlaget fram til nå i grunn hadde vært kurant å gå på.

Landskapet langs med Galdegrove og opp til ca 1600 meters høyde var overraskende småkupert. Men så lenge vi holdt oss i bekkedalen og i nærheten av alle de små vannene, var det greit å ta seg fram.

© Nils Haugene

Innover mot Galdane ble landskapet flatere og mer oversiktlig. Vi så etter hvert dagens to mål, Halldalsnuten i nord, og Haldalshøgdi i nordvest. Mye stein og ur nå, men innimellom benyttet vi store snøflekker som lå igjen i søkk og lesider.

© Nils Haugene

Haldalshøgdi har et ganske bratt parti mot sør på ca 1700 meters høyde. Vi siktet oss inn mot en gressbakke her, og kom veldig greit opp den kneika. Deretter slakere siste biten til topps.

© Nils Haugene

Etter fire og en halv time kunne vi endelig slå oss ned ved toppvarden på Haldalshøgdi (1764). Vidstrakt utsikt i alle retninger til mye ukjente fjell, men også en del vi klarte å sette navn på. Langt i vest var det nå nesten helt overskyet. Det var meldt tilskyende i vestlige fjelltrakter mot kvelden, så egentlig var dette litt tidlig. Heldigvis sprakk skyene opp på vei østover, så vi fikk beholde sola stort sett hele tiden resten av dagen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Haldalshøgdi hadde et par andre hauger som virket jevnhøye med toppunktet hvor varden var. En var litt lengre mot vest, mens den andre rundt 400 meter mot øst. Vi gikk bortom disse sånn i tilfelle, men en sjekk i ettertid på Høydedata viser at høyeste punkt er på rett plass.

Heldigvis lå det igjen mye snø i østflanken på Haldalshøgdi. Så nedover her kunne vi for det meste slentre avgårde uten å ha fokus på hvor vi tråkket.

© Nils Haugene

Oppover mot Halldalsnuten (1764) begynte vinden å tilta. Omtrent slik værmeldingen hadde varslet. Da vi var framme ved den mektige toppvarden blåste det såpass i kastene at det var greit å sitte i le. Utsikten var flott fra denne toppen, og mer spennende enn den foregående. Hadde det ikke vært for at vi begynte å få litt tidsnød, ville vi nok ha blitt en stund lengre her.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Vi var litt usikre på hvilken rute vi skulle velge ned fra Halldalsnuten. En mulighet var å skrå nedover mot nordvest og så ta oss ned i Halldalen i nord, og så følge en sti rundt nordenden på Fødalsvatnet. Dette var helt klart det lengste alternativet. Alternativ to var å gå østover og ned til vestsiden av Fødalsvatnet, og så vandre sørover langs innsjøen her. Tredje mulighet var å gå sørover mot Galdane til ruta vi hadde fulgt tidligere på turen, men å gå samme vei er jo kjedelig. Det ville vi helst unngå, så da falt valget etter hvert på alternativ to.

Det var greit østover et stykke, til vi nærmet oss 1600 meters høyde. Der kan man se av GPS-sporet at vi gjorde en merkelig bue mot sørvest. Det skyldes at der møtte vi en svært bratt skrent med en snøfonn nedenfor som var fryktelig bratt. Selv om fonna var kjempestor og flatet ut lengre nede slik at en rutsjetur ikke ville vært fatalt, turte vi ikke å sette utfor her. I stedet gikk vi litt opp igjen og fant en ganske bratt nedstigning på fjell lengre sørvest. Der kom vi innpå fonnas slakere parti, og kunne vandre videre nedover denne et godt stykke til den sluttet ved et tjern.

Deretter fulgte vi en slags rygg litt østover som var svært bratt mot nord. Ivrige som vi var på å komme ned til det grønnere og mindre steinete terrenget nedenfor, valgte vi en unødvendig bratt nedstigning fra denne ryggen. Hadde nok vært lurere å følge ryggen noe lengre mot øst til vi var mer nord for Systrandtjørne, innen vi svingte nordøstover for å rusle ned de slakere bakkene til Fødalsvatnet.

© Nils Haugene

Vel nede på vestsiden av Fødalsvatnet ventet en grei vandring til sørenden av vannet, og så forhåpentligvis på sti videre tilbake til bilen ved Toviki.

Alt var vel og bra til vi nådde bekken som kommer fra Systrandfossen, som for øvrig var et meget flott skue. Praktfull foss! Det var et lite tråkk langs med Fødalsvatnet som gjorde at det stort sett var greit å gå her.

Så skulle denne bekken krysses da... Det var ikke lett å steingå den, så vi lette etter et sted smalt nok til at vi kunne hoppe over, eller grunt nok til å vasse over med fjellsko. Der vi skulle over hvor strømmen var mest stri, tok først Erling sats og gampet over. Han traff ikke gresstua på andre siden, og stupte framover. I fallet forstrakk han baksiden av den ene leggen noe kraftig, noe som ble en temmelig vond opplevelse. Vi tok en liten pause for å se om det bedret seg, men herfra ble hvert skritt han tok ganske så smertefullt. Det gikk på et vis ved å gå i halv fart, eller en tredjedels tempo. Heldigvis var det i hvert fall mulig å bruke benet, så vi kom oss fram av egen maskin...

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Heldigvis er det mulig å få båttransport mellom Iungsdalshytta og Toviki. På sti er det ca 4 kilometer å gå, og dette passet det bra å slippe akkurat denne kvelden. Erling ville høre med de på Iungsdalshytta om de hadde anledning til å kjøre oss til Toviki med det første. Vi fryktet at det nå var midt i middagstiden, og at en transport kunne bli vanskelig. Men neida, etter 15 min på brygga kom det en kar som fraktet oss med en sprek, liten båt over til Toviki. Den turen tok ikke mange minuttene, og kostet ikke all verden. Litt hell i uhell hadde vi i hvert fall.

© Nils Haugene

© Nils Haugene