Koldedals- og Hjelledalstind fra Koldedalen (12.07.2021)
Written by Kaare_70
| Map |
|
|---|
| Ascents | Hjelledalstinden (1,989m) | 12.07.2021 |
|---|---|---|
| Hjelledalstinden V1 (1,950m) | 12.07.2021 | |
| Koldedalstinden (1,927m) | 12.07.2021 |
Dag 4 av sommerturen 2021.
Etter tre turdager med utgangspunkt ved Uradalsvatnet flyttet vi teltet ned til Koldedalen kvelden før, for å få med oss Hjelledalstind, den sørlige vokteren til Morka-Koldedalen. Da denne er under den magiske 2000m-grensa, er den langt sjeldnere besøkt enn sin nordlige makker, men ikke desto mindre verd et besøk.
Undertegnede måtte gjøre vendereis her tilbake i 2006 og var derfor revansjesugen. Den gang måtte vi gi oss allerede ved den første hammeren på toppryggen på grunn av manglende sikringsmidler, og jeg valgte derfor å ta med sele og en langslynge for litt psykehjelp fra den mer høydesterke kameraten. Dessuten var både stegjern og isøks med for forsering av en snøkam under den nevnte hammeren.
Denne siste turdagen opprant som ventet med helt strålende vær, og siden vi skulle hjem etterpå, startet vi fra teltplassen allerede kl. 0720. Transportetappen inn til oppstigningen gikk raskt, og allerede kl. 08 var vi på veg opp langs en sammenhengende rygg med noen sva og klyvehammere. Stigningen fra Koldedalsvatnet på drøyt 500 hm gikk greit, og 1 ½ time senere var vi oppe på toppryggen, stadig med større wow-faktor mht. utsikten. Særlig kledelig tar Falketind og Falkungen seg ut over 1291-vatnet i Morka-Koldedalen, mens vårt hovedmål ikke endrer uttrykket sitt særlig mye sammenliknet med fra dalbunnen.
Snøkammen og den nevnte hammeren gikk greit pga. de medbrakte sikringsmidlene, men det er et godt tips å ikke undervurdere denne hindringen, som faktisk er turens absolutte crux. Vi tok en god pause her ovenfor hammeren, som utgjør en fortopp til Koldedalstind.
Videre gikk det enkelt til topps på Koldedalstind kl. 1055, som var mye kjedeligere enn vi såg for oss. Men det var selvfølgelig turens hovedmål som lokket lenger vest på ryggen, og vi kom oss småbratt, men greit ned i sadelen mellom toppene hvor vi la igjen sekkene. Her er det et meget karakteristisk og kupert terreng bestående av knoller av raudberg, og mine tanker gikk med en gang til Ringenes Herre, og jeg såg for meg Gollum ved flere anledninger.
Vi diskuterte om letteste adkomst til Hjelledalstind var fra øst- eller vestsiden, og jeg var ganske sikker på at det var enklest fra vest. Vi traverserte derfor ut i den siden, hvor det ble bråstopp under den bratte topphammeren. Her trakk jeg halen mellom beina uten tausikring, mens kameraten soloerte småkrevende til topps. Det varte og rakk før han var nede igjen, men da kom han ned et helt annet sted og mente at det virket mye lettere på østsiden. Dessuten hadde han sett flere småvarder der.
Etter en visitt på den nærmeste kulen vestenfor hovedtoppen, prøvde vi oss derfor på nytt fra øst, og sannelig fant vi en enkel og godt vardet rute helt til topps kl. 1235. Dette til stor glede for undertegnede, som syntes det var forsmedelig å måtte baile ut på Hjelledalstind for andre gang. Utsikten fra toppen var selvsagt førsteklasses, både over Morka-Koldedalen, Vettismorki og Hjelledalen.
Etter en kort fotoseanse gikk turen delvis på snøfelt tilbake til sekkene ved raudberget, hvor vi tok en god pause. Her studerte vi bl.a. noen helt spesielle hauger av rustfargede avlange steiner, som nesten såg ut som slagghauger fra gruvedrift. Naturen har sannelig sine særheter av og til!
Kameraten hadde ønske om å få med seg pf≥100m toppen sør for Koldedalstind, og vi rundet derfor hovedtoppen på sørsiden og havnet uti en løs og småekkel urd. Det gikk bra tross minst ett tilfelle av en steinhelle som kom deisende. Da var det langt mer behagelig med en god strekk i solsteiken på bandet mellom toppene mens kameraten fikk med seg den sørlige.
Vel tilbake på bandet kl. 1435 fortsatte vi over den relativt flate og forhåpentligvis sprekkfrie Koldedalsbreen uten tau. Vel oppe på toppryggen igjen tok vi en god pause hvor vi åt opp de siste restene av mat og godteri. Så fikk vi en lett nedgang til Koldedalsvatnet på nesten sammenhengende snøfelt før retur til teltet etter drøye 9 timer på tur.
Etter en rask nedpakking av teltet tok vi oss ned til bilen og kunne si tusen takk for oss til Jotunheimen for denne gang; lekegrinda som aldri skuffer!
User comments