Smørskredtinden (03.07.2021)

Etter å ha tatt Slogen på fredagskvelden og overnattet på Patchellhytta var planen å bruke dagen på Smørskredtinden på lørdag.
Vi hadde lest oss opp på forhånd og hadde en rimelig klar formening om hva som var den beste og enkleste ruta opp, med base fra Patchellhytta.
De fleste turbeskrivelsene vi fant sier at den “enkleste” ruta opp er fra “baksiden”, en forlengelse av merket sti i Tverrdalen fra Rødsetstølen. Men når du er på Patchellhytta er du på “feil” side i forhold til hva som er enklest. Da er det egentlig bare to muligheter.

Vesteggen
De fleste beskrivelsene vi fant sier at det er teknisk mulig å klyve vesteggen, altså den konturen av fjellet du ser til høyre når du står ved Patchellhytta. Det er presisert at den kan klyves, du trenger ikke klatrekunnskaper, men må ikke være redd for høydeeksponering.
Det skal være en vardet rute opp vesteggen, men vardene er dårlig vedlikeholdt og ødelegges i løpet av vinteren. Viktig å presisere at vi snakker om eggen mot vest - IKKE vestveggen!

© Ola Lund Renolen

Snørenna og østveggen
Den enkleste ruta fra Patchellhytta er derfor å bruke stegjern via snørenna opp til skaret mellom nordtoppen (1608) og hovedtoppen i sør (1631).
I toppen av skaret var planen å følge snøfeltet på baksiden sørover langs toppen for å koble oss på den vardete ruta fra Tverrdalen opp østveggen.
Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Østveggen så IKKE mye enklere ut enn vestveggen ser ut fra Patchellhytta.
Kommer du over skaret og leter etter vardene her skal du IKKE gå rett på den første du ser. Den narrer deg til å begynne klyvingen for langt nord.
Vi fikk derfor en litt ubehagelig opplevelse for vi fant ikke den “enkle vardete ruta fra Tverrdalen. Etter den første varden kløv vi litt på måfå der det så enklest ut, men etter en stund ble det mer krevende.

Du skal runde den første eggen og starte klyvingen lengre sør. (Det oppdaget vi da vi til slutt kom helt ned igjen, men det blir å foregripe begivenhetenes gang)

Det er vanskelig å definere når man sklir over grensa fra klyving til klatring. Vi opplevde at vi var i regelrett klatring på noen steder, og når man er så høyt oppe i veggen uten erfaring kjente flere av oss på reell høydeskrekk. Til slutt gikk vi oss så fast at vi ikke kom videre. Lysten på å snu å gå ned same vei var heller ikke stor. Vi vurderte å avbryte, men vi så oss litt rundt for å se om det var en annen vei “rundt” det overhenget som vi opplevde som for krevende og vipps som et lite mirakel fant vi den vardete ruta og en relativt enkel vei videre mot toppen.

Ned østveggen igjen!
På toppen var adrenalinnivået akkurat så høyt at vi ikke nøt utsikten på samme måte som fra toppen av Slogen dagen før, selv om vi nå nesten så ned på den.
Men herfra ser du langt ut mot Sunnmørsalpene i vest og Jostedalsbreen i sørøst

På siste biten opp var vi fast bestemt på at vi ikke skulle gå ned samme veien igjen, men ta vesteggen som også skal være vardet.
Men det å stå på toppen og se nedover langs vesteggen fikk oss til å ombestemme oss igjen. Det så helt umulig ut, og vi fant ingen varder som viste oss det som ville vært en trygg vei ned. I og med at vi hadde funnet den øverste delen av den vardete ruta opp østveggen tenkte vi at vi måtte klare å følge den helt ned og unngå de vanskelig partiene vi hadde passert på vei opp. Vi lyktes delvis. Vi fant en enklere rute ned. Fra toppen gikk vi ned et parti med litt løst og steinete jordsmon og fant igjen vardene langs en ganske eksponert egg. Ved å hele tiden ta den som så enklest ut endte vi i en renne ganske langt sør på veggen som det også rant en bekk i bunnen av. Vi unngikk den på vei opp fordi det så vått ut, men det viste seg å være lett å finne partier hvor vi nesten bare gikk ned. Da vi nesten var nede ble vi usikre igjen for vi så ikke utgangen av renna og fryktet litt at den endte i et lite stup.
Mens vi vurderte om vi skulle følge den videre ned eller trekke over en liten egg til venstre for oss (mot nord) valgte vi det siste - og Eureka - vi var plutselig ved startpunktet. Da så vi noen varder som viste inngangen til det som mest sannsynlig er den enkleste ruta og mest sannsynlig den ruta vi fulgte ned - uten at vi vet det sikkert.
Vi bommet mest sannsynlig med innsteget til den letteste ruta med bare noen få meter.
Til dere som ev. skal følge samme rute, ikke begynn klyvingen rett ved den første varden, gå enda noen meter videre mot sør og finn flere små varder. Da er det større sjanse for at du/dere finner en enklere vei opp.
Dette er kjernen av problemet. Ruta er dårlig merket, du kan ikke stole på vardene og du må være forberedt på å finne deg en rute selv.

Videre ned!
Da vi til slutt stod ved foten av østveggen var vi ikke voldsomt entusiastiske på å gå tilbake og klyve ned renna igjen heller. Sommervertinna på Patchellhytta hadde vært med oss hele veien og hun hadde snakket med to unge menn som hadde gått ruta dagen før og de hadde på en eller annen måte klart å gå rundt hele Smørskredtinden på sørsiden. Vi ble enige om å prøve det og “rutsjet” på den store snøflata helt ned til et platå på “kote” 1192 mot Norangsdalen. Da var vi i overkant av 300 meter høyere enn Patchellhytta på andre siden, og tanken var som sagt god, bare holde noenlunde samme kotehøyde og bare gå rundt fjellet.
Men da vi kom ned til skaret og fikk sett over kanten og rundt hjørnet ble vi ganske motløse. Om vestveggen og østveggen var vanskelig så sørveggen umulig ut, i tillegg går den relativt stupbratt helt ned i bunnen av Norangsdalen, nesten helt ned til Øye.
Vi innså at vi bare måtte stige alt for mange høydemeter tilbake til skaret mellom nord og sørtoppen igjen og den letteste veien ned var der vi kom opp.
Da vi etter en time baksing opp over en snødekt fjellside igjen stod i renna bestemte vi oss for å bruke stegjern og isøks og gå ned hele snørenna fra toppen. Når vi fant den riktige teknikken på det aller bratteste partiet gikk det som smurt. Etter en lang dag, med mange litt tunge utfordringer hvor vi var helt i grenseland på hva vi mestret ble snørenna ned som en lek med det riktige utstyret.

© Ola Lund Renolen

Vel nede igjen var det tid for refleksjon.
Vi er enige i at Smørskredtinden ikke bør merkes i fjellets vanlige røde prikker og T-er. Det vil gi for mange tanken om at dette er lett. Vi observerte at det har vært en diskusjon om akkurat dette på nettet. Vi er enige med de som ikke vil farge Smørskredtinden rød, men det hadde vært fantastisk om noen som har gått den flere ganger og tenker å ta med venner og bekjente. Bygg litt på vardene som viser den enkleste ruta og bygg nye slik at de blir stående litt tettere.
Det mest ubehagelige var ikke selve vanskelighetsgraden på klyvingen/klatringen, men at vi ikke visste om vi gikk en rute som reelt førte mot toppen, eller om det var en blindvei.
Hadde vi gått sammen en person med kjennskap til fjellet som kunne ruta ville vi ikke opplevd det som så krevende.
Vi gikk på en varm og knusktørr solrik sommerdag. Fjellet er så porøst og krevende at det ville vært umulig i mer fuktig vær. Hvis du ikke er ekstremt godt fjellvant, er trygg og behersker grenselandet mellom klyving og klatring skal du IKKE ta toppen på en gråtung og fuktig dag med fare for nedbør.

Ettersom “alle” sier at vesteggen er enda litt mer krevende vil jeg tro at vår opplevelse også vil gjelde for de som tenker å prøve seg på den.
Hvis de to gutta som gikk “rundt” fjellet på sørsiden dagen før oss (2. juli) ser dette hadde det virkelig vært interessant om dere prøvde å beskrive den ruta dere gikk. Det tror vi ville hatt “allmenn” interesse på et nerdete nivå ;-)
Når vi studerer bilde tatt fra Slogen dagen før ser det ut som det hadde vært mulig å gå rundt på sørsiden om vi hadde prøvd mye lengre oppe.

© Ola Lund Renolen