Urdsdalen rundt (03.07.2021)

Årets første forsøk på en ultratind, med et par spørsmålstegn. Gjør coronasprøyta seg fortsatt gjeldende? Og hvordan slår det ut å gjøre dette på årets varmeste dag til nå? Jeg er verken upåvirka av varme eller av fordøyelsessystem i ulage, så det eneste virkelig forebyggende tenker jeg er å åpne forsiktig og forsøke å holde pulsen godt nede. Pulsklokka settes på 'fottur', for disiplinens skyld.
Jeg stoler ikke helt på Skakadalen sør, så det blir Skakadalen nord. Det viser seg bare å være tull, men en har det med å overleve litt straffeetappe.
Uansett, på fin bru over elva, litt tilbake og opp på svært utydelig fottursti mot Kljåen. Oppe på fjellet er underlaget nært optimalt, og snart trer det fram som skal særmerke turen: Utsikt mot Jotunheimen sør, helt fra vest til øst, fra en optimal synsvinkel. Runder Sauehaugen, og etter et litt bratt parti i østflanken går det i blokkmark til topps. Et par steder forsøker rypemødre å avlede meg. Det hadde jeg gjort også, hadde jeg vært av en annen art og fått slik ødeleggelseskraft på besøk.
Nå er planen å la Ørnenøse bli dagens høgeste punkt, mens Hamarskred får stå til seinere. Delvis løpbart ned mot skaret, fin ur til topps. Tidsskjemaet er kraftig revidert etter møtet med realitetenes verden på veg til Øyre, så nå er jeg da på det - reviderte - skjemaet.
Nå er det tid for knipper. Tre kvart kilometer snø får opp farta på nedstigninga, men videre er det steinete, og opp på den første knippa går jeg høyre - ut på ryggen - og får med litt nesten-buldring.
Neste knippe er utpekt til rasteknippe. Klokka blir satt på pause, og noen langsomme karbohydrater med salt valdrespæsj glir ned med en viss anstrengelse. Dagen før var jeg betydelig ubevisst dehydrert, så i tillegg til en liter medbrakt sportsdrikk blir det mye bekkeslurping i passene.
Litt rutsjebratt ned fra andre knippe. Så forbi ei nestenknippe på snø, og opp mot den siste og høgeste. Her står en reinsflokk, og jeg tenker at jeg tar ei bue for å forstyrre dem minst mulig. Men flokken skjærer vinkelrett inn i min tiltenkte trase, så da blir det en annen unnvikende manøver.

Skoddetinden ligger tett på, så sjøl med blokkmark tar det ikke så mange minutter før toppen er nådd. Nå er Hurrungknippet og Tyin-Urdanostind i samme bilderamme, uten å gå absurd i retning vidvinkel.

Nå ser det ut til at utløping på lange snøflanker og kryssing eller runding av det ytterste punktet på ryggtoppen med navn Grensehøgde på kartet vil føre bra fram. Så gjort, og så er det også snø på den andre sida av ryggen, men det greier jeg å rote bort til fordel for evinnelig blokkmark. Forbi passet blir det mer vegetert lende, og det er ikke mange meter opp til passhøgda mot Ljøtebottegge (sjekk navn!). Den hadde det gått an å utelate, men jeg føler at jeg har overskudd til å ta denne avstikkeren. Opp på en topprygg med flere nesten jamnhøge punkt.
Så åpenbarte det en unevnelig og navnlaus topp ved kartstudier. Ned i skaret, opp igjen.

Nå begynner det virkelig å gå mot slutten av turen. Først står et par Tverrfjell for tur. Bratt ned mot sørøst, så ei mote som føles laaang med pulskontroll. Har en ikke nytt utsikta før, så får en gjøre det nå! Det er litt ettermiddagsglød i fargene, og i tillegg til et panoramakompositt, må bare det samme Hurrungsentrerte motivet bli hovedbudskapet enda en gang. Alpint landskap, drømmen om noe annerledes, mer storarta, rått og ekte. Over det lave..

Så var det ett Tverrfjell igjen. Nærmest automatisk en litt lengre toppause, med energibar og test av maks sugekraft for om mulig få sportsdrikk- og saftrester ut av slappflaska.
Utover nord - nordøstryggen ligger det ei fonn som er definert som bre på det steingamle N50-kartet mitt. Spennende, og jammen blei den nesten hengebratt bak kammen. Litt forsiktighet og sparking (heldigvis lette fjellsko og ikke terrengjoggesko), så greit ned. Flora og fauna preger neste strekk, men en idyllisk bekk fra fonnene.
Bratt ned et nettverk av diffuse sauestier, og så er nok ikke felter med grusom, nesten mannshøg vier til å unngå i dalbånn.
Over friske bekker, så opp i ny porsjon dødsvier. Mens sauestien som er merka på det gamle kartet etter hvert blir til "noe", som definitivt ikke betyr en veg der vieren må vike, men bare en strek i bakken under den. Etter en del av - og - på - sti nås støl, veg, bru og kjøretøy.

Og Mellerakkern stakk seg fram nesten hver gang.