Tjønnholstind med overnatting (30.06.2021)  

© Ola Dahlen

© Ola Dahlen

© Ola Dahlen

© Ola Dahlen

© Ola Dahlen

© Ola Dahlen

© Ola Dahlen

© Ola Dahlen

© Ola Dahlen

© Ola Dahlen

Dag 1
Etter en strålende tur opp på Galdebergetinden hadde vi lyst på en tur til. Noen dager før turen hadde vi fått besøk av Morten, Julia og Linn Therese. Vi snakket om Dyrhagsryggen, men etter hvert kom vi fram til at det ville bli for bratt og pappa ville ikke ha oss med over der. Den 30. juni sto vi opp og snakket litt om hvor vi kunne gå. Mamma kom med et forslag på Tjønnholstinden. Pappa mente at den turen ville være fin å dele opp, så vi begynte å pakke sekkene våre. Vi dro fra hytta rundt klokka 3 på ettermiddagen, og kom fram til parkeringen nedafor Knutshø rundt klokka 4. Vi hadde vært en tur på Kiwi Beitostølen og handlet litt mat som vi skulle ha med oss på turen. I starten gikk det fint å gå med sekken. Jeg hadde akkurat fått meg en ny sekk så den fikk jeg testet ut. Eirik begynte å få vondt i ryggen av den nye sekken han prøvde ut og Oskar virket ikke veldig motivert en stund oppover bakken til Steinflye. Da vi kom opp til Steinflye som pappa hadde snakket om pakket vi ut alt av sekken og lagde mat. Pappa var vel den som la seg i posen først, og sovnet ganske tidlig. Vi koste oss med mye mat utover kvelden, mens vi lå å så på solnedgangen over Høgdebrotet og Kvassryggen.
Dag 2
Jeg våknet rundt klokka 4 på morgenen. Egentlig var det et veldig fint tidspunkt å våkne på for da fikk jeg se på den fantastiske soloppgangen over Rondane. Natten hadde vært fin på ca. 1670 MOH. Jeg og Eirik gikk oss en tur rundt klokka 6 om morgen bort til bekken og rundt omkring. Jeg gikk en liten tur utpå kanten av Steinflye for å se på sola som kom lengere og lengere opp på himmelen. Da vi kom tilbake hadde pappa våknet og Oskar våknet sånn ca. 5 minutter etter at vi kom. Vi spiste litt brød til frokost og satte av gårde rundt klokka 8. Det føltes lett og deilig å begynne og gå så tidlig på morgenen. Det virket som Oskar hadde enda mere energi enn det han hadde hatt på de andre fjellturene vi hadde vært på tidligere i sommer. Da vi nærmet oss Kvassryggen, funderte vi om vi skulle gå opp dalsøkket eller gå rett på bakken og opp på ryggen. Vi gikk opp ryggen og da vi kom opp på Kvassryggen fikk vi så hvor bratt det egentlig var opp til Høgdebrotet. Det gikk greit i starten av bakken opp til Høgdebrotet, men da vi kom litt nærmere det bratteste partiet og vi skulle runde noen steiner ble det litt skummelt for meg. Men vi kom oss opp alle sammen og satt oss ned og spiste lunsj oppe på toppen. Vi gikk bortom Høgdebrotet Nordvest og satte kursen opp mot Tjønnholstinden. Den isete bakken opp mot Tjønnholstinden var glatt og alt for uforsvarlig å gå på. Oppover ryggen mot Tjønnholstinden lå det et lag med snø oppe på isen, slik at det ble veldig glatt å gå på noen steder. Da vi skulle opp på Steinflytinden fant vi ikke helt ruten opp, men vi kom oss opp. Videre bortover ryggen hadde pappa sagt at det bare var å gå ned en renne, men da vi fant rennen var den veldig isete og pappa ville ikke ha oss med ned der. Vi måtte så gå tilbake forbi Steinflytinden og på nedsiden av ryggen. Det ble brått veldig mye klyving opp og ned langsmed Tjønnholstinden. Da vi kom oss opp på toppen fikk vi se hvor vi skulle gå videre. På vei ned mot Tjønnholstinden NV1 bommet vi litt, men da vi kom oss opp kunne vi se hvor høyt stupet på Tjønnholstinden egentlig var. Veien bort til Tjønnholstinden NV2 gikk bra, og da var det bare en topp igjen som skulle bestiges. Pappa viste oss Norges høyestliggende vann i skaret mellom Tjønnholstinden og Tjønnholsoksle. Da vi kom opp på Tjønnholsoksle, var det bare tilbaketuren igjen. Da vi skulle gå ned fra Tjønnholsoksle gikk vi over breen, men fant ut at vi kanskje ikke skulle krysse rett over. Jeg som løp sist over breen gikk rett over en 5-10 meter djup sprekk som Eirik ikke hadde merket at han hadde tråkket oppi. Vi løp så i kanten av breen nedover til bekken og fylte opp flaskene våres der. Veien tilbake til sekkene virket lengere enn jeg hadde trodd, men vi kom oss bort og fikk spist litt mat før vi satte i vei nedover fjellsiden. Vi valgte en litt annen rute enn den vi gikk opp, slik at vi endte litt lengere nede i Leirungsdalen enn der brua var. Eirik begynte å få skikkelig vondt i ryggen da vi trasket tilbake. Da vi kom fram til bilen var det godt å få av seg sekkene.

Tjønnholstinden er nok den fineste 2000- meter turen jeg har vært på. Vi fikk mange nye opplevelser og lærte mye nytt om hvordan man ferdes i fjellet. Etter en sånn tur frister det bare på en ny tur.