Kveldstur på Høgås & Gunhildåsen - Ringerike (30.06.2021)

Veldig tilfeldig hvor jeg havnet på tur denne kvelden. Jeg hadde ikke tid til å kjøre så langt, så valget ble en kortreist skogstur.

I Soknedalen svingte jeg av riksvei 7 og fulgte skilting mot Skotland, på fylkesvei 2880. Det var ikke langt å kjøre på denne veien innen jeg tok av oppover Gunhildåsveien. Dette er en bomvei som ikke bærer preg av å være veldig mye brukt. Faktisk var den dårligst i starten, og ble bedre høyere oppe. Veiavgiften var på beskjedne 20 kroner, og eneste betalingsmåte var mynter i en liten konvolutt. Det var en grind ved bommen, som må holdes lukket pga dyr på beite.

Jeg fulgte Gunhildåsveien oppover Helveteslia helt til veien stoppet i en snuplass litt nordvest for Gunhildåsen. Fra der jeg parkerte er det veldig kort opp til denne toppen, men jeg skulle ikke dit først, og satte heller kursen mot Høgås.

© Nils Haugene

Første halvdel av distansen til Høgås (566) fulgte jeg litt grusvei, skogsbilvei og traktorvei. I tillegg måtte jeg gå en kort etappe i skog og lyng ganske tidlig. Borte ved Gulstøverensetra forlot jeg grusveien, og fortsatte oppover i høy og mørk granskog. Nederst her passerte jeg en eldgammel grunnmur, og like ovenfor dukket det opp en liten sti som jeg kunne følge opp mot 500-meters koten. Stien var riktignok noe gjengrodd, men hjalp meg litt i det partiet hvor det var tyngst stigning på ruta til Høgås. Siste biten til topps var det greit å gå i skogen.

Høgås (566) virket ikke å være mye besøkt. På toppen her var det masse skogslyng, og ingen toppvarde.

© Nils Haugene

Fra høyeste punkt på Høgås (566) gikk jeg etter hvert sørover til en haug som er nesten like høy. Ifølge kartene er det søndre toppunktet meteren lavere.

Deretter dreide jeg østover og noe brattere nedover mot Langdalen. Stor granskog her i østsiden på Høgås, og greit å gå i øvre del. Men i nedre del var skogen noe mer uveisom og kronglete å ta seg fram i.

Nede i Langdalen så jeg på kartet at det skulle være flere kjerreveier/traktorveier. Jeg hadde forhåpninger om større fart her, og at det ville bli mer lettgått, men slik ble det ikke helt... Der to traktorveier går parallelt i et myrområde, valgte jeg den østre. Det var fullstendig skivebom! Denne veien var helt gjengrodd, og jeg måtte bakse og kave gjennom tettvokst, lav granskog og buskas. Jeg ble nødt til å brøyte meg gjennom krattskogen og over til den vestre traktorveien. Der ruslet jeg nordover noen meter innen jeg svingte mot øst, og på ny måtte kave gjennom uveisom skog i håp om at traktorveien ikke var like gjengrodd nå. Vel, noe mindre gjengrodd var den, heldigvis.

Jeg fortsatte litt videre på gjengrodde veier, og gjennom myrete skogsterreng, innen jeg begynte på stigningen mot Gunhildåsen (554). Her passerte jeg en hytte rett nord for Setertjern, og fra denne hytta gikk det merket sti videre opp mot Gunhildåsen. Selv om denne stien ikke bar preg av å være veldig mye brukt, var den til god hjelp og gjorde oppstigningen lettere.

© Nils Haugene

Den merkede stien gikk imidlertid ikke til toppen av Gunhildåsen (554), men fortsatte videre østover. Så da jeg var rett sør for toppen forlot jeg stien og gikk siste biten opp i lyngen. Her var skogen ganske åpen og lettgått.

Gunhildåsen (554) var overraskende fin på toppen, med nakne bergknauser og noen spredte furutrær. Den lave kveldssola lyste opp toppen mens jeg var der, og skapte en fin stemning. Litt utsikt fikk jeg også ved å gå noen meter mot øst.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra Gunhildåsen var det nå ikke langt tilbake til bilen. Det passet i grunn veldig fint. Jeg hadde brukt noe lengre tid på turen enn planlagt, og klokka begynte å dra seg mot ti på kvelden. Sola var lav på himmelen i nordvest da jeg vandret nedover i vestsiden på Gunhildåsen. Nederst kom jeg inn på skogsbilveien jeg hadde startet turen på, og kunne følge den tilbake til snuplassen hvor bilen sto.

© Nils Haugene