Høgeloft & Knipenborg - Lærdal/Hemsedal (23.06.2021)

Written by Nils (Nils Haugene) GSM

Start point Grusvei vest for Store Jukleeggi (1,319m)
Endpoint Grusvei vest for Store Jukleeggi (1,319m)
Characteristic Hillwalk
Duration 7h 45min
Distance 15.9km
Vertical meters 1,205m
GPS
Ascents Store Jukleeggi Sørvest (1,679m) 23.06.2021 11:30
Store Jukleeggi Vest (1,834m) 23.06.2021 12:21
Store Jukleeggi Øst (1,844m) 23.06.2021 12:51
Høgeloft (1,920m) 23.06.2021 13:34
Høgeloft Nordtoppen (1,900m) 23.06.2021 14:27
Knipenborg Sørøst (1,728m) 23.06.2021 15:28
Knipenborg (1,738m) 23.06.2021 15:53
Knipenborg Sørvest (1,658m) 23.06.2021 16:45
Solhaugen (1,531m) 23.06.2021 17:42

Høgeloft var en sånn topp jeg har drøyd med å bestige til det liksom passet utmerket. En ting var helt sikkert... Været skulle være strålende! Ikke noe halvveis, eller tvilsom værmelding. Dette var ikke en topp hvor jeg skulle stå å hutre bak toppvarden i le for en sur nordvestvind, eller stå å glane ut i det store intet i tåka. Det ville være meningsløst. Her gjaldt kun finvær, og bombesikkert finvær. Nå har det jo vært mange dager de siste årene med sånt vær, men det har liksom blitt til at det ikke passet. Turmålene disse andre dagene har blitt noe annet...

En annen årsak til utsettelser de siste par-tre årene har vært tanken om å bruke elsparkesykkel et stykke på den stengte grusveien som går innover mot fjellet. Nå var denne elektriske doningen anskaffet for lenge siden, og med det værvarslet som nå var meldt, skulle endelig Høgeloft erobres.

Etter noen timers kjøring med tidlig avreise fra Lier, kunne jeg svinge av fra riksvei 52 ved nordenden av Eldrevatnet. I stedet for å parkere på den litt større plassen man kommer til på venstre side helt i starten, kjørte jeg 70 meter til og parkerte i en lomme på høyre side. Det er også parkeringsmuligheter rett før den låste bommen, men der sto det nå en bobil som tydeligvis hadde stått der hele natten i forveien. For utenfor var det stoler, bord og annet inventar. De hadde ikke tenkt å reise med det første...

Uansett ikke så nøye for min del med bobilen. Jeg hadde elsparkesykkelen, og rullet fort bort til den stengte bommen og brua. Det gikk radig bort til Ulvehaugen, hvor jeg tok til venstre. Her ble veidekket noe mer grovt, og bakkene litt brattere. Nok til at elsparkesykkelen etter hvert ikke klarte å dra meg av egen kraft. Jeg måtte hjelpe til en del, og innimellom trille til batteriet hadde hentet inn krefter igjen. Til slutt parkerte jeg på ca 1320 meters høyde, litt ovenfor en demning i Ulvehaugelvi. Litt småparanoid gjemte jeg elsparkesykkelen bak en skråning så ingen andre skulle se den. Som om sjansen for tyveri var overhengende stor her... Jeg hadde til nå ikke sett noen andre, og så ingen andre mennesker på resten av turen heller.

Det var ikke så langt jeg kom oppover bakken mot Store Jukleeggi Sørvest (1679) før jeg fikk en teknisk pause... Solbrillene falt plutselig av helt uten videre. Det viste seg at festet til den ene stanga hadde røket. Litt kjipt, spesielt siden jeg mest sannsynlig måtte gå over en del snøfonner høyere oppe. Men, sportstape fikser mye, og snart var solbrillene på igjen, om enn noe skjeve og sånn halvveis på nesa.

Bakken oppover mot Store Jukleeggi Sørvest (1679).
Bakken oppover mot Store Jukleeggi Sørvest (1679).

Litt høyere oppe i dagens første motbakke hørte jeg brått noe grynting til høyre for meg. Jeg sto visst mellom en reinkalv og resten av flokken. I den grad jeg orket prøvde jeg å skynde meg videre oppover slik at moren til kalven skulle våge seg tilbake til avkommet sitt. Og da jeg var kommet på betryggende avstand ble snart de voksne reinsdyrene gjenforent med den lille.

Litt nedenfor meg til høyre ses 3 reinsdyr på vei mot kalven, som er utenfor venstre bildekant. Lengre nede er grusveien omtrent midt i bildet.
Litt nedenfor meg til høyre ses 3 reinsdyr på vei mot kalven, som er utenfor venstre bildekant. Lengre nede er grusveien omtrent midt i bildet.

Jeg så flere reinsdyr under oppstigningen mot Store Jukleeggi Sørvest (1679), men etter at jeg nådde den toppen, skulle det ta lang tid før neste møte med disse fine dyrene.

Her på dagens første topp var det som ventet lite vind, og et nydelig vær. Akkurat slik jeg hadde bestilt. Men jeg kjente på det at å glemme solkremen på en sånn dag, kanskje var litt dumt... Og ikke bare litt dumt. Jeg ville nok mest sannsynlig få svi for den forglemmelsen, bokstavelig talt.

På dagens første topp, Store Jukleeggi Sørvest (1679). I bakgrunnen venter Store Jukleeggi Vest, med sine 1834 moh.
På dagens første topp, Store Jukleeggi Sørvest (1679). I bakgrunnen venter Store Jukleeggi Vest, med sine 1834 moh.

Fram til nå og videre opp mot Store Jukleeggi Vest (1834) lå snøflekkene såpass spredt at det var greit å gå utenom. Men fra 1834-toppen og videre bortover Store Jukleeggi mot Høgeloft ble det langt mer snø. I denne høyden var det mer eller mindre sammenhengende snø i søkk og lesider. Spesielt i skråninger mot nord og øst. Men det gjorde egentlig ikke så mye, for snøen bar meg ganske godt, og jeg sank sjelden nedi så mye at det var fare for snø oppi skoene. Og i nedoverbakker er det jo en fordel å gå på snø kontra steinrøyser, som det gjerne er litt av i denne høyden.

Så fra Store Jukleeggi Vest (1834) og ned i dalsøkket mot Store Jukleeggi Øst (1844) ble det snøvandring. Og så stein opp til 1844-toppen, men dette var igjen en sørvendt fjellside, så her tok sola godt.

Til høyre er toppvarden på Store Jukleeggi Vest (1834). I bakgrunnen midt i bildet ses Høgeloft (1920), med Nordtoppen (1900) mer til venstre.
Til høyre er toppvarden på Store Jukleeggi Vest (1834). I bakgrunnen midt i bildet ses Høgeloft (1920), med Nordtoppen (1900) mer til venstre.
På Store Jukleeggi Øst (1844). Utsikt mot sørøst. Fjellet lengre bak og temmelig sentralt i bildet, er Vesle Jukleeggi (1701).
På Store Jukleeggi Øst (1844). Utsikt mot sørøst. Fjellet lengre bak og temmelig sentralt i bildet, er Vesle Jukleeggi (1701).

I den siste og slake stigningen fram mot Høgeloft ble det også en del snøvandring, men selve toppområdet på Høgeloft var helt snøfritt.

Det føltes unektelig godt og endelig kunne stå på denne stortoppen. Og spesielt i et sånt nydelig vær! Her på over 1900 meter var det i perioder helt vindstille. Det var virkelig vel verdt å vente på denne toppen til det klaffet sånn!

Jeg tok selvfølgelig en lengre pause nå. Bilder måtte tas, og jeg trengte påfyll av drikke og mat. Utsikten var naturlig nok vidstrakt i alle retninger, til kjente og mer ukjente fjell.

På toppen av Høgeloft (1920). Utsikt mot øst.
På toppen av Høgeloft (1920). Utsikt mot øst.
På Høgeloft (1920) var det også en postkasse. Litt lengre bak og til venstre ses Høgeloft Nordtoppen (1900). Tindene helt bakerst er Jotunheimen.
På Høgeloft (1920) var det også en postkasse. Litt lengre bak og til venstre ses Høgeloft Nordtoppen (1900). Tindene helt bakerst er Jotunheimen.
Ved toppvarden på Høgeloft (1920). Langt bak til høyre ses Hurrungane.
Ved toppvarden på Høgeloft (1920). Langt bak til høyre ses Hurrungane.
På Høgeloft (1920). Utsikt vestover. Fjellet bak til høyre er Bleia (1821).
På Høgeloft (1920). Utsikt vestover. Fjellet bak til høyre er Bleia (1821).

Høgeloft Nordtoppen (1900) så egentlig mye kulere ut enn den høyeste. Så den måtte jeg definitivt bortom når jeg nå var klar for å fortsette.

Hele nordsiden på selve Høgeloft (1920) var mer eller mindre dekket av snø. Her var det ikke mye bart fjell å se. Men igjen var det en stor fordel, for her skulle jeg nedover. Så jeg brukte ikke lange tiden på å komme ned i skaret. Videre bort til Nordtoppen (1900) rundet jeg en høyde, og denne etappen var tilnærmet snøfri.

I forhold til Høgeloft (1920) var Nordtoppen (1900) nesten luftig på toppunktet. Dette var helt klart en finere topp, og hadde fortjent å være den høyeste.

Mot Høgeloft Nordtoppen (1900).
Mot Høgeloft Nordtoppen (1900).
Jeg er på Høgeloft Nordtoppen (1900). Mye snø igjen i nordsiden på Høgeloft (1920), som er bak til venstre. Mine spor ses i snøen midt i bildet, og litt opp mot venstre.
Jeg er på Høgeloft Nordtoppen (1900). Mye snø igjen i nordsiden på Høgeloft (1920), som er bak til venstre. Mine spor ses i snøen midt i bildet, og litt opp mot venstre.

På Høgeloft Nordtoppen (1900) var dagen ennå ung, og det var lenge til kvelds. Jeg hadde en plan om å ta med Knipenborg (1738) hvis jeg hadde tid, noe jeg så absolutt hadde.

Så da satte jeg kursen mot den ganske bratte nordsiden på Nordtoppen (1900). Her prøvde jeg å styre unna det aller bratteste partiet, og håpet på masse snø som ville lette turen ned de nesten 300 høydemeterne. Det ble først litt sjangling i steinrøys øverst, men snart dukket snøfonnene opp, og mesteparten av nedoverbakken her kunne jeg slentre i snø, eller skli der det var mulig. Den øverste snøen var svært bratt, så her ble det kontrollert gåing innen jeg turte å skli nedover.

Opp mot Knipenborg ble det igjen mest barmark, i et fjellterreng som stort sett var veldig greit å gå i. Jeg gikk først bortom Knipenborg Sørøst (1728), før jeg ruslet tilbake og opp på selve Knipenborg (1738).

Jeg er på vei ned fra Høgeloft Nordtoppen (1900) og ser mot Knipenborg, med hovedtoppen (1738) til venstre, og sørøsttoppen (1728) helt til høyre.
Jeg er på vei ned fra Høgeloft Nordtoppen (1900) og ser mot Knipenborg, med hovedtoppen (1738) til venstre, og sørøsttoppen (1728) helt til høyre.
På toppen av Knipenborg Sørøst (1728). Bak og midt i bildet er Knipenborg (1738).
På toppen av Knipenborg Sørøst (1728). Bak og midt i bildet er Knipenborg (1738).
Jeg er på Knipenborg. I bakgrunnen er Høgeloft Nordtoppen (1900) nokså midt i bildet. Høgeloft (1920) er den slake kulen mer til høyre med mye snø helt øverst.
Jeg er på Knipenborg. I bakgrunnen er Høgeloft Nordtoppen (1900) nokså midt i bildet. Høgeloft (1920) er den slake kulen mer til høyre med mye snø helt øverst.

Knipenborg (1738) har et ganske stort toppområde med to høyder som er svært jevnhøye. Drøyt 150 meter nord for punktet som er merket 1740 moh på kartet, var det en haug som virket minst like høy som 1740-punktet. Jeg klarte ikke å utrope noen vinner på øyemål i hvert fall. Detaljerte høydekoter finnes ikke her, men en titt på Høydedata.no nå i ettertid avslører at det nordre punktet vinner med 7 cm (1738,55 mot 1738,48 moh). Så da flyttes den røde nåla litt lengre nord til posisjonen for det høyeste punktet ifølge lasermålingene på Høydedata.

Etter å ha surret rundt på Knipenborg (1738) for å finne ut av hvor høyeste punkt var, vandret jeg videre til Knipenborg Sørvest (1658). På denne etappen kunne jeg også benytte store snøfonner, både ned fra Knipenborg og opp på sørvesttoppen.

Knipenborg Sørvest (1658) har også et stort og nokså flatt toppområde, men her var det heldigvis lettere å plukke ut høyeste punkt. Det ble en noe lengre pause på denne toppen for påfyll av mat og drikke.

Pause på Knipenborg Sørvest (1658). Bak og midt i bildet er Knipenborg (1738). Noe lengre bak og mer til høyre ses Knipenborg Sørøst (1728).
Pause på Knipenborg Sørvest (1658). Bak og midt i bildet er Knipenborg (1738). Noe lengre bak og mer til høyre ses Knipenborg Sørøst (1728).

Fra Knipenborg Sørvest (1658) gikk jeg ned i Knipenborgdalen, og prøvde å holde høyden bortover mot Solhaugen (1531). Nok en gang slapp jeg unna noe særlig steinrøysgåing, for store og lange snøfonner lå lagelig til mye av denne distansen også. Men nå var jeg såpass lavt i terrenget at underlaget ble mer preget av gress og jord.

Det var veldig fint på Solhaugen (1531) også. Litt sør for toppunktet her fikk jeg nydelig utsikt sørover, og kunne se litt av Eldrevatnet og riksvei 52.

Liten toppvarde på Solhaugen (1531). Langt bak og litt til venstre, ses Knipenborg Sørøst (1728). Den slake toppen til høyre i bildet, med snø nesten helt opp, er Høgeloft (1920).
Liten toppvarde på Solhaugen (1531). Langt bak og litt til venstre, ses Knipenborg Sørøst (1728). Den slake toppen til høyre i bildet, med snø nesten helt opp, er Høgeloft (1920).
Utsikt sørover fra Solhaugen (1531). I bakgrunnen og litt til venstre ser man en bit av Eldrevatnet og riksvei 52.
Utsikt sørover fra Solhaugen (1531). I bakgrunnen og litt til venstre ser man en bit av Eldrevatnet og riksvei 52.

Etter Solhaugen (1531) var det snart slutt på vandringen i terrenget. Jeg skrådde nå ned mot anleggsveien som går mot vann 1358 moh, like sør for Solhaugen. Deretter ruslet jeg bort til grusveien som går helt tilbake til riksvei 52. Og så lett slentring sørover til der jeg hadde slengt fra meg elsparkesykkelen.

Nå var det jammen godt å kunne dra fram elsparkesykkelen og bare rulle tilbake til bilen. Det tok ikke mer enn rundt 12 min på de drøye 4 km jeg hadde igjen til parkeringslomma der bilen sto.

Parkeringslomma rundt 140 meter fra riksvei 52. Bak til høyre er Store Jukleeggi. Selve Høgeloft ligger for langt bak til å være synlig.
Parkeringslomma rundt 140 meter fra riksvei 52. Bak til høyre er Store Jukleeggi. Selve Høgeloft ligger for langt bak til å være synlig.

I bilen på vei hjemover utpå kvelden ble jeg gradvis varmere i fjeset, nakken og på armene. Solbrent ja! Jeg så vel egentlig den komme, men like kjipt er det hver gang. Og like unødvendig. Heldigvis mange år siden sist i hvert fall.

Start date 23.06.2021 10:41
(UTC+01:00 DST)
End date 23.06.2021 18:26
(UTC+01:00 DST)
Total Time 7h 45min
Moving Time 5h 32min
Stopped Time 2h 12min
Overall Average 2.1km/h
Moving Average 2.9km/h
Distance 15.9km
Vertical meters 708m

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.