Søndre Fjellsjøhøgda (19.05.2021)

Ekstravagant kveldstur-kjøredistanse, så sneik meg litt tidlig unna jobb. Planen var å kjøre noe skogsbilveg, slik at det gikk an å bruke tida på tre tinder. Ved Odal-Stangske hovedveg var bommen der jeg ville inn LÅST. Typisk etter at jeg hadde betalt for passering, i henhold til instrukser på skiltet, som står mange meter før du kommer til bommen.
OK, nok færre tinder, men avstanden til hovedmålet var jo ikke all verden, så dette burde gå. Det gir lite mening å prate om anna enn Årkjølen, gitt historisk bruk av navn på kart. Nå er Årkjølen redusert til en ikke-sjølstendig topografienhet som imidlertid har utsiktstårn og er Odalens høgeste punkt (m a o, ikke topp).
Oppover vegen, inn på sti i henhold til kartet. Lite merking, men tydelig nok. Det var søkkbløtt i lendet, og det gikk vesentlig treigere på grunn av at beina surkla djupt for hvert skritt. Etter ei stund kommer dagens egentlige utfordring: En flombekk. Jeg prøvde å trå uti og tråkke ved rota på ei gran: Hele beinet dekka av vatn, fortsatt ikke bånnkontakt og uten at jeg hadde sluppet taket i greina jeg holdt meg i. Centimetre igjen til telefon, kort, bilnøkkel - jeg trakk meg.
Etter en lang ekstratur mot nord for å finne kryssbare bekker - inn på vegen som kommer fra nordvest, til kjerreveg som tar av og sti som fortsetter mot tinden. Stien er tydelig, men snøen begynnte å gjøre ting tyngre. Koiene, med mørk krembrun farge og guloransje endeved, passeres. Så åpner det seg, og en skjønner at en er på verna/verneverdig grunn. Via tårnet, så en kilometer til, og begivenhetslaust på "den nye primære tinden".

Tårnet på Årkjølen er virkelig verdt et besøk med kikkert eller tele i klarvær. Jeg blei litt stressa av potensielt kraftige byger, gitt få varmegrader og lett bekledning, så jeg prøvde å bare få highpoints ut av utsiktstavla. Trysilfjell, ok - sett. Sølnkletten? Ikke synlig i kveld. Rondeslottet!!! Det skulle jeg gitt litt for å ha sett herfra.
Så - om kapp med bygene over myrer hvor du formelig ser for deg at orren slåss om gyllen kølapp. Ned på vegen ved Gjellbekken, og så bestemte jeg meg for å sjanse på stiovergangen til Grytsætra. Lønnsomt! Det er sjelden jeg betegner store høgstflater som paradisiske opplevelser, men med godt vedlikeholdt sti og flott utsikt var dette småkongelig. Deretter, nede i skauen var det også flott. Ut på skogsbilvegen, telle kilometre, estimere tilbakekomst, velgjørende skift med noe varmt, så retur via Kiwi på Sand.