Drømmedag på Jostedalsbreen (29.05.2021)  

Grensevarden; som er høyeste punkt i Sogndal, er en tur jeg har tenkt på å gjennomføre en god stund, men som jeg har foretrukket å ha kompetent følge på. Stor var gleden da jeg kontaktet Joar i forkant av et meget godt værvarsel og han sa seg villig til å være med på turen, både som kjentmann og turfølge! Solveig, som sammen med Bjørn hadde planer om Folgefonna samme helg, endret også på kort varsel sine planer for å bli med! Etter overnatting i Skei, traff jeg Joar etter tidlig frokost, og sammen kjørte vi inn til Befring og opp til Befringdalen Vinterparkering. Her traff vi Solveig og Bjørn som hadde teltet natten over. Været var som meldt; helt strålende! Joar mente vi måtte bære skiene opp til Strupen, noe som viste seg å stemme temmelig bra.

På bra sti bar det oppover, og snart kom solen. Joar tok en snarvei til høyre for stien over noen myrpartier, og smart var det; for i begynnelsen av Strupen(Skaret) lå det en snøtunge inntil bratten på høyre side. Bjørn; som slet med en leggskade, ville ikke utfordre skjebnen med skigåing og bratte stigninger, og snudde her.

Solveig, Joar og jeg tok på oss skiene, enkelte også med lettelser i antrekk, og startet kryssingen oppover på de snøfeltene som lå igjen oppover den bratte dalen eller slukten som øverst kalles Strupen, og måtte flere ganger av med skiene for å krysse snøbare partier. Her var det greit med langfeller utenpå kortfellene! Heldigvis var snøen fast og fin uten å være knallhard såpass tidlig på dagen, og det gikk greit oppover.

Vel oppe øverst i Strupen tok vi en liten pause, bl.a. for å fylle på vann, men vannet vi fant var ikke egnet til å fylle opp vannflaskene, hverken i forhold til mengde eller kvalitet..
Videre fortsatt vi i sørlig retning opp ryggen mot Kvannebakknova og videre øst for Snoadvarden, som vi holdt god avstand til da her hadde rast ut flere store skavler.
Snart var vi inne på breen, og snøen ble oppover her bedre og bedre; vi sank nesten ikke nedi ettersom solen ikke hatt tatt noe særlig i denne nordvestvendte breflanken. Vi svingte etterhvert i mer og mer sørøstlig og østlig retning, og da vi passerte Kaldekari ble retningen mer nordøstlig. Litt opp og ned over typisk bølgende, "terrasseaktige" breakuler inntil en litt brattere stigning førte oss opp på Aust for Grensevarden. Været var aldeles strålende med "navy blue" himmel uten en eneste sky å se, og med kun et svakt vinddrag fra nordvestlig kant.
Utsikten her opp var bare helt fantastisk; i østlig og sørøstlig retning så vi rekker av tinder i Jotunheimen med Hurrungane som de nærmeste og nord for disse kunne vi peke ut topper i Breheimen. Joar definerte helt korrekt en markert rygg helt til venstre i rekken som Tverrådalskyrkja. I nord kunne vi se kvasse tinder på Sunnmøre, og Snønipa hadde dominert på venstre side en god stund før vi ankom dagens hovedmål. Joar hadde i det hele tatt full kontroll på det aller meste vi så rundt oss.

]]

Etter å ha snudd på turens høyeste punkt Aust for Grensevarden peilet vi oss inn på høyeste punkt i Sogndal Grensevarden 3-400m lenger vest, og som; ganske riktig, var markert med varde!

På et solvarmt berg like ved Grensevarden tok vi en lengre pause, og prosjekt "snøsmelting" skjøt fart her og vi fikk presset ekstra vann ut av snøen noen av oss hadde puttet opp i vannflaskene. En løselig plan om å fortsette til Supphellenipa med nedkjøring i Fjærland ble forlatt av forskjellige grunner; mest det faktum at jeg hadde tenkt meg hjem samme kveld.

Vi returnerte derfor i egne skispor, og måtte beundre Solveigs nyervervete Cecilie Skog smørefrie fjellski som så ut til å fungere bedre enn våre kortfelleski (eller var det damen oppå skiene som utgjorde forskjellen?) . Det gikk relativt radig bortover de bølgende breflatene til nedkjøringen startet; videre ned til Strupen var det i overkant våt og tung slush, og svingene ble ikke av den mest elegante sorten, i tillegg sprutet våt slush opp i skiskoene mine (prisen for å kjøre nedover med shorts; uten gamasjer...heldigvis ble det; med nød og neppe, ingen fall..). Ned Strupen var snøen faktisk noe fastere og jeg syntes det gikk lettere ned her, selv om det gikk med en del tid med å ta av og på skiene flere steder.

Vi kom oss; selv jeg med mine "fregattski" (Åsnes Helge Ingstad kortfelleski), skadefrie ned til bunnen av Skaret, og her var det av med skiene for siste gang. Her var det full sommer; noe også strie smeltevannsbekker bar preg av. Joar førte oss greit over strie bekker og etterhvert inn på stien, og snart kunne vi se stølshusene og ble tatt i mot av Bjørn som ikke så ut til å ha lidd noen nød de timene vi hadde vært på tur. Tusen takk til Solveig for meget trivelig turfølge og ikke minst til Joar som var villig til på kort varsel å endre egne planer for å være kjentmann og turfølge for nok en tur på Jostedalsbreen; uten ham hadde det neppe blitt Grensevarden for meg i år! Dette var en fantastisk tur i dramatisk og vakker natur og med et vær som ikke kunnet ha vært bedre!