Igjen utfart på god værmelding. Øldalen/Skjedalen var nytt land for meg, jeg frykta for vegkvaliteten, men kom fram uten antatte skader.
Faktisk var siste ukes snøpåfyll avgjørende for føret så seint som midt på dagen. Denne gangen valgte jeg felleski, "forsterka racing", da turen på Sørbølfjellet helga før fikk meg til å lure på om jeg hadde fått bedre flyt med langrennski enn med alpint turutstyr.
Griseløype med tråkk og truger til å begynne med. Oppover lia mot overgangen til Skåbudalføret småglapp fellene, og det var ingen form for løype som letta framdrifta. Opp på lille, fine N. Silikampen var det bart, og skia lå i flanken.
Nå var det lov å drømme om å lange ut. Men i praksis blei det i beste fall centimeterkorte glifaser i ubrøyta snø med ganske solid overflate, men med nedtrengingslag under. Det som så ut til å være skispor fra lang avstand, var et snøscooterspor som gikk der uten skjellig grunn. Skrive det som skrives skal i snøen ... Etter hvert var det noen fjellskispor å følge, men stort sett gikk det lettere utafor, da de også hadde stabba mer enn glidd. Via den lille hytta øst for toppen, en periode i rimelig feil retning på grunn av at toppen lå skjult, så til topps på landemerket Saukampen. Viktig å sjekke om Mellerakker'n stikker seg fram her også. Jo da, på den siste strekkan mot toppen dukker den fram bak Langsuene. Innblikk mot øst-Jotunheimen er omtrent som forventa, med Leirungsdalen nord som den fineste kulissen. Rondane er flotte i bygevær.
Utfor på felle/langrennski var krøkkete denne dagen, og det var en befrielse å være aleine i flanken mot nordvest. Rypene som stadig gikk i kamikaze utfor flanken ga blaffen. Opp på Kviknegråhø var det også best å ta beina fatt. Enda en koselig, liten topp med plassering som sikrer utsikt i alle andre retninger enn der Heidalsmuen står. Skaget ser ut som et spøkelse som har breidt ut den hvite kappa for å ta av i glideflukt mot sør.
Det blir klart at tidsskjemaet sprekker, men Svarthøa ligger nå der nesten i luftlinje, så etter et slakt stigende strekk føler jeg meg forsiktig fram på nysnølaget over spiss steinur, som åpenbart har vært helt framsmelta inntil tidlig samme uke. Topp uten utsiktsmessig merverdi sammenlikna med de jeg allerede har vært på.
User comments