Kokleråsen & Dalskufjell m/flere - Skien (01.05.2021)

Muligheten for en kveldstur dukket plutselig opp denne lørdagen. Været var greit og kona måtte jobbe, og da begge døtrene var blitt kjørt til hvert sitt sted dro jeg videre for å gå en topptur. Så var planen at jeg skulle plukke opp tenåringene utpå kvelden når jeg kom hjem igjen.

Fra Drammen kjørte jeg til Skien, og så videre gjennom Skotfoss til Dalsbygda. Ved enden av fylkesvei 3302 parkerte jeg der det går en skogsvei østover og opp i Tutardalen. Denne veien, som var stengt med bom, hadde jeg tenkt å benytte helt på slutten av kveldens rundtur.

© Nils Haugene

Jeg begynte turen med å følge Dalsbygdvegen til jeg hadde gått gjennom gården Vasdalskåsene. Deretter ruslet jeg over en åkerlapp, gjennom en lite parti med kratt som bl.a. inneholdt tornebusker, og så opp en kort og bratt skråning før toppunktet på Høgås (134) ble nådd.

Videre fulgte jeg veien som går ned fra Høgås og tilbake til Dalsbygdvegen. Denne grusveien fortsetter i et par store svinger ned mot gården Vasdalen. Svingene unngikk jeg ved å ta en snarvei nedover en steinete traktorvei som gikk i et dalsøkk. Like etter forlot jeg grusveien som fører ned til Vasdalen og krysset over en åkerlapp til.

Fra åkerlappen kunne jeg følge en steinete sti/kjerrevei skrått oppover en bratt skrent. Stien ledet inn i dalsøkket Legdehovet, men jeg tok i stedet bratt oppover mot toppen Vest for Legdehovet (122). På den var det lite utsikt fra selve toppunktet, men noen meter mot øst fikk jeg utsyn tilbake mot Dalsbygda og mot neste mål, Kokleråsen (283).

© Nils Haugene

Oppover nordvestsiden på Kokleråsen vandret jeg i terrenget. Lite stier her, men det var antydning til tråkk i lyngen noen steder. For øvrig var skogen ganske åpen. En regnbyge som hadde ligget i vest kom nå over området jeg befant meg i, men den visnet bort og det kom heldigvis bare noen lette drypp.

Kokleråsen (283) har et stort og flatt toppområde med flere jevnhøye punkt. Høyeste punkt var plassert på det som nå heter Kokleråsen Nordvest, men etter å ha saumfart topplatået og sjekket alle høydene på Høydedata.no, viser det seg at kulen 300 meter lengre sørøst så vidt er høyest. Marginen er ca 10 cm, så temmelig close race altså. På kulen som er høyest, var det rester etter et bål litt ned mot sør, og derfra var det fin utsikt.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Da jeg begynte på nedstigningen fra Kokleråsen, fant jeg fort en fin sti som gikk nedover ryggen mot sørøst. Ved en hytte på rundt 200 meters høyde svingte stien nordover og ble til en traktorvei, som skrådde nedover den bratte østsiden på Kokleråsen. Nede i Tutardalen møtte jeg stien/veien som starter der jeg hadde parkert bilen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Jeg fortsatte litt videre mot nord og nordøst til kjerreveien delte seg, og en traktorvei tok av til høyre oppover mot Dalskufjell. Denne traktorveien var ikke inntegnet på kartet, men gikk opp til en koie på drøyt 230 meters høyde. Koia var heller ikke på kartet.

Fra koia og siste etappen til toppen på Dalskufjell (343) måtte jeg vandre i terrenget. Noen små rygger og skar her i nordvestsiden på Dalskufjell, men stort sett kurant å ta seg fram. På toppen var det en liten varde i den lave furuskogen, som sørget for at det ikke var noen utsikt fra dette som ble turens høyeste topp.

© Nils Haugene

Ganske stort og flatt toppområde på Dalskufjell også, med åpen furuskog. Etter dette flate området gikk jeg brattere ned mot sørøst og havnet nede i en dal under en høyspentlinje.

© Nils Haugene

Fra anleggsveien nede i dalen hvor høyspentlinja gikk, regnet jeg med bushing i lyngen opp mot Godalsfjell, men sannelig gikk det ikke en liten sti i partiet hvor det var mest stigning. Da det flatet ut fra litt over 300 meters høyde, mistet jeg stien igjen. Det spilte imidlertid mindre rolle, for det var ganske så lettgått lyngterreng sørøstover mot toppunktet på Godalsfjell (324). På dette svære og temmelig flate toppområdet var furuskogen åpen, med innslag av svaberg innimellom all lyngen. Selve toppen var i et område hvor svaberget stakk fram.

© Nils Haugene

På returen gikk jeg først noenlunde i samme spor som jeg hadde gått til toppen av Godalsfjell, men ned til dalen hvor høyspentlinja gikk, valgte jeg en mer vestlig rute for å korte ned distansen litt. Et rutevalg jeg sannsynligvis ikke sparte noe på, eller i hvert fall bare minimalt... Jeg hadde en avtale om å hente Frida og Julie hos sine venninner da jeg var tilbake i Lier og Drammen, så det var ikke tid til mye somling nå.

Heldigvis kunne jeg nå følge kun veier på resten av turen. Anleggsveien tilbake til Tutardalen var stedvis temmelig steinete og litt ubehagelig å skynde seg på, men på siste biten fra Tutardalen og tilbake til bilen var det derimot veldig fint å strene avgårde.

Jeg nådde bilen i akkurat passe tid til å rekke henting av tenåringene, så sant det ikke var noen trafikale hinder fra Dalsbygda i Skien og til Lier/Drammen. Det var det ikke på en lørdagskveld, så hentingen ble gjort litt før tiden, faktisk.