Josten på langs (28.04.2021)  

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Alexander tok kontakt tidligere i vinter og proklamerte at i mai hadde han for første gang på aldri så lenge tid og lyst på langtur. Selv var jeg litt mer lunka til langtur i mai, da det på den tiden var en del andre planer, men etter å ha fått tenkt meg litt om, dukket en gammel drøm opp: Josten på langs.

Foreslo dette for Alexander som tente på ideen med en gang, og fra å være litt lunken ble jeg også med ett svært gira. Denne turen har litt høy terskel og lang dørstokkmil, så den har glatt blitt skjøvet til side år etter år etter år. Men kanskje i år?

Månedene gikk og perioden vi hadde tilgengelig nærmet seg. Allerede mot inngangen til Alexander sin turnusfri var det tegn til en bedre værperiode, litt usikkert, men for bra til ikke å vurderes seriøst. Tirsdag bestemte vi oss for å kjøre på fra torsdag selv om Alexander først kom ned fra turnusuke i Finnmark dagen før.

Til Jostedalen

Vi rullet litt forsinket fra meg (min skyld) torsdag morgen, i et avsindig flott vær over fjellet, via Sogndal til Jostedalen. Veiarbeid nær Hafslo forsinket oss med ytterligere en halvtime, men omsider kunne vi rulle oppover den vakre Jostedalen. Alexander hadde aldri vært herinnover før og var storligen begeistret. Jeg hadde ikke vært der siden jeg var ung (og det er veldig lenge siden).
Veien var ikke like langt brøytet som vi hadde håpet, dvs. Bjørnstegane, og her var vi mutters alene. Ikke en bil, et menneske, et vindpust eller et fuglepip. Bare store fjell, snø og blå himmel.
Vi lempet storsekkene ut av bilen og gjorde de siste forberedelsene før avmarsj nærmere 12.

Til breen

På deilig skare, tynget ned av udeilige sekker i 30kg-klassen, skled vi innover på kortfell. Først en god bit opp til Fåbergstølen og så rundet vi inn mot Fåbergstølsgrandane. Bjørkeskogen var ganske tett i starten og vi måtte stadig nagivere i forhold til åpne bekkeløp. Etter hvert ble krattskogen mindre tett og vi ruslet innover med Stigaholtbreen i sikte (aller først hadde vi noen ønsketanker om at det var Lodalsbreen).

Ved en stor stein (litt rart hvordan de gjerne blir mål for pauser) tok vi en god pause. Jeg fikk samme problem med lysken av drittsekken min som på Holåtindturen et år tidligere. Løsningen ble at herfra mått jeg gå uten magebeltet videre.
Vi tuslet taust videre under en stekende sol, med Brenibba høyt der oppe og fremme. Bare tanken på at vi skulle rundt hele det fjellet der, gjorde inntrykk. Med en sekk som moste skuldrene, var det bare å fokusere på neste pause. Målet var Lodalsbreen, men det varte og rakk, men omsider ... omsider ... og ja gjett - ved en stor stein - kunne vi pause rett foran brekanten. Her var det om mulig enda varmere enn noen gang denne dagen. Nydelig pause.

Surrealistisk møte og Småttene

Vi hadde tuslet alene uten å ha sett snurten av andre ting enn fjell og himmel hele ettermiddagen, ingen skisport var det å se innover her heller. Men plutselig ser vi to prikker svingende nedover Lodalsbreen. Brearmen hadde i grunnen sett ganske liten ut, men med prikkene som referanse, skjønner vi at det er et stykke oppover der.
Det er to unge karer, blide og fornøyde etter å ha krysset over Lodalskåpa fra Bødalsseter. De skal visst ned til Jostedalen hotell før videre turing på breen, med Flatbrehytta som endelig mål. Vi så noe til noen nyere spor når vi omsider kom dit, men kanskje de endret plan. De var uansett de eneste levende skapningene vi så på hele turen vår. Internt kalte vi de bare for "Exit-gutta", siden de kom susende i fargesprakende klær med heliumlette sekker på en slags "hotell-til-hotell-tur" på rando. Men det var sikkert bare et kallenavn i frustrasjon over våre egne storsekker av gammel årgang som gjorde fremdriften både tung og langsom.

Vi sakk-sikket oss opp Lodalsbreen til flata under Småttene, etter hvert med Lodalskåpa tronende høyt der fremme. "Exit-gutta" hadde allerede kjørt ned, så vi valgte en trasé i same gate, i stedet for vår opprinnelige plan lenger til høyre i brefallet. Det var litt tung og dårlig snø (gjennomslagsskare) opp her, og liten plass mellom områder med is, så det ble hyppig vending. Et stykke oppe i brefallet måtte vi krysse et sprekkområdet. Når først tauet var med, var det ingen grunn til ikke å ta det på, så det ble det en kort passasje med tomannstaulag.
Videre innover breen var det grei skuring, men vi var begge gode og slitne nå. Tiden hadde dessuten løpt fra oss, så ingen var spesielt giret på Lodalskåpa.

Vi endte dagen på ei flate oppunder Brenibba med strående utsikt mot Hurrungane. Telt ble slått opp, Alexander begynte å smelte snø, mens jeg ruslet en rolig kveldstur på Brenibba.

Langfredag over breen

Det var nok rundt 20 blå denne natta, så det var behagelig når sola omsider traff teltduken. Lite vind gjorde at pakking av leir kunne foregå i de mest utstrødde og uorganiserte former. Sigøynercamp kalte Alexander det, men fikk raskt litt dårlig samvittighet med tanke på den rasistiske undertonen. Jeg var uansett en somlepave med pakkingen og i tillegg lokket mobildekningen på Brenibba, så Alexander tok seg en tur dit mens jeg somlepakket.

Fellene ble pakket bort og blåvoksen gnidd inn på skiene. Snøflatene gnistret i ferske rimkrystaller og skiføret var riktig innbydende for bortoverski. Jeg tenkte at jeg kunne raske med så mange nåler som mulig på turen, når jeg først var her, så kursen ble lagt i retning 1910-toppen. Her møtte vi også noen scooterspor, som det etter hvert ble flere av. Vi gjettet på NVE og bremåling, og fikk i etterkant bekrftet mistanken:

https://www.nrk.no/vestland/forskarar-atvarar_-jostedalsbreen-kan-bli-delt-opp-i-fleire-bitar-1.15475959

Scootersporet gjorde fremdriften lettere en periode, så vi holdt oss til disse bort til Høgste Breakulen, men på veien tok jeg en avstikker på Kjenndalskruna mens Alexander koste seg i sola. Synd for han, for der gikk han glipp av noe. Flotteste utsikten på hele turen spør du meg. 1800 meter rett ned i Loenvatnet og et mektig teater av kontraster, vinter og vår.

Det som virkelig slo meg på denne turen er de enorme dimensjonene oppe på Jostedalsbreen. Man går og går og viddene, flatene og kulene strekker seg og tar tilsynelatende aldri slutt, eller kanskje det bare virket slik siden vi subbet så sakte med storsekkene våre?

Langfredagen fortsatte i alle fall i et alldeles strålende vær opp en evighetsbakke til Høgste Breakulen. Har tok vi en pause på godt over timen. Videre delte vi lag en kort periode siden jeg ville ha med enda en kul. Deretter passerte vi forbi Kvitekoll, hvor jeg stakk oppom toppen. Nedkjøringen fra Kvitekoll med storsekk var i grunnen sløsing med verdifulle høydemeter, siden vi måtte krysse oss ned på ustø ben.
Vi tok med oss Rammane også, før vi igjen delte oss litt. Jeg ville ha med 1874-nåla, men vi møttes igjen ved Biings gryte. En skuffende liten gryte syntes jeg, men det er kanskje fordi jeg har hørt så mye om denne Bings gryte før?
Alexander var litt klar for å campe her, men jeg fikk overtalt ham til Grensevardekulen, og jeg tror ikke han angret på det når vi først var oppe. Mobildekning og pangstart før siste dagen.

Siste etappe

Det var litt mer vind og skyer lørdagsmorgen, så jeg måtte passe litt mer på ved pakking av saker og ting. Starten gikk lekende lett via Grensevarden og ned mot nye endeløse flater. Vi parkerte sekkene innunder Supphellenipa og tok en liten avstikker opp dit, også det en flott flott topp.
Deretter ved det mest aking og staking ned breene. Vi fulgte et gammelt skispor ut til høyre og ned halfpipedalen ved siden av tunga på Flatbreen. Nå kom det litt skyer som laget flatt lys, og da var det ikke helt enkelt å jukle seg ned den bratte halfpipen, men vi fikset det også vi og kunne lunsje ved Flatbrehytta.

Julia og Linn Therese skulle hente oss og planen var at de skulle gå oss i møte opp mot hytta, men det var dårlig dekning nede i lia så kommunikasjonen var vanskelig. Dessuten var det to stier å velge i. Men med all snøen som lå her oppe, skjønte vi at de neppe kom til å komme hit opp. Vi hadde faktisk snø under fotan til mellom 5 og 600 moh, deretter ble det sti og ikke lenge etter møtte vi hentekomiteen. Fantastisk å bli servert godteri og stekte gourmetpølser.

Minst like fantastisk var det å få av de grisete turklærne, styrte nedpå brus og sitte halvnaken på parkeringen nede i dalen blant løvsprett og tosifrede varmegrader.

Tusen takk Alekasner for iniatitivet og turfølget! og stor takk til hentekomiteen som gjorde transportlogistikken et hakk enklere.

Flere bilder