Blefjell nord: Åklinuten, Blenuten ... (26.04.2021)

Den nordre delen av Blefjell var foreløpig uutforsket landskap for meg. Det skulle jeg endelig gjøre noe med denne mandagen. Med et værvarsel som antydet maks 3-4 sekundmeter vind, og sol fra skyfri himmel, var det på tide å realisere denne lenge planlagt turen. Egentlig hadde jeg mest lyst til å gå turen på sommeren, da det er mer å se i fjellet når det er barmark, men vårskitur under sånne værforhold funker det også.

Jeg kjørte fra Oslo til Flesberg, hvor jeg rullet over på vestsiden av Numedalslågen. Etter hvert tok jeg av fylkesvei 2782 og kjørte oppover Juvelivegen. Betalingsbommen møtte jeg like etter passering Søre Juveli. Mens jeg satt og vippset 75 kroner der, hoppet 3 harepuser over veien foran bilen. Hyggelig start på turen opp på fjellet!

Grusveien var nå ganske sliten på grunn av vårløsningen. Men, en nabo som har hytte på fjellet her, fortalte at en måned tidligere hadde veien vært mye verre. Da hadde de, med sin BMW X5 og 4-hjulsdrift spunnet sidelengs oppover i gjørma. Nå hadde veien smått begynt å tørke opp, men var fremdeles temmelig hullete og sporete. Med litt forsiktig kjøring kom jeg med min framhjulsdrevne elbil helt greit inn til parkeringsplassen ved Butjønnseter. Der sto det 3-4 biler parkert da jeg ankom.

© Nils Haugene

Jeg slang på skifellene og luntet snart skrått oppover fra Butjønnseter. Her i østsiden på Butjønnhøgde var snøforholdene gode. Det øverste snølaget var blitt myket opp av sola, så det var fint å gå i denne skråningen. Et par andre skiløpere hadde også gått her for ikke lenge siden.

Allerede nå ble det lettelse i antrekket. Med fravær av vind og sola nokså midt imot, ble det fort godt og varmt i denne motbakken.

Innen jeg for alvor skulle sikte meg inn mot Åklinuten (1246), skled jeg over utløpet av Kroktjønn og varmet opp dagens toppsanking med en avstikker oppom Kroktjønnhøgde (932).

© Nils Haugene

Fra Kroktjønnhøgde (932) fikk jeg god oversikt over turens neste etappe. Det var fin utsikt fra denne toppen, så jeg tok en kort pause her innen jeg skled ned på Kroktjønn igjen.

Jeg ruslet over Kroktjønn og fortsatte oppover en liten dal. Lunt og trivelig i denne dalen, som var blitt soloppvarmet i løpet av formiddagen. Gode snøforhold her, siden jeg holdt meg på den siden sola hadde stått på. I nordhellinger og steder hvor sola ikke fikk like godt tak, var snøen hard. Og verre skulle det bli jo høyere opp jeg kom...

© Nils Haugene

Videre fortsatte jeg opp i skaret mellom Storegrøhallin Sør (1086) og Nord (1063). Her var det på tide med et lite toppbesøk igjen, så jeg svingte opp på sørtoppen. En liten bris gjorde at jeg måtte slenge på lua igjen her. Jeg tok en matbit mens jeg skuet opp mot Åklinuten, som nå var kommet mye nærmere:

© Nils Haugene

Fra Storegrøhallin Sør (1086) skled jeg bort til en nytt skar. Her var det ganske bratt opp et lite stykke. Et par skispor skrådde oppover det bratte partiet, og jeg valgte å følge disse. Snøen var temmelig hard i denne skråningen, men det var greit å følge de andre sporene. For øvrig var det godt å ha ski med stålkanter i tillegg. Uansett var det ikke lange bakken, så en rutsjetur ville ikke ha vært så farlig. Kanskje litt vondt i ratataen bare...

Videre var det fint å gå opp til ryggen som går mot nord/nordøst fra toppen av Åklinuten. Her oppe var det ganske så avblåst, og den snøen som lå igjen var isete og hard. De siste 100 meterne til toppen av Åklinuten (1246) la jeg igjen skiene, og gikk på beina.

© Nils Haugene

Åklinuten var en veldig fin topp, med vid utsikt. Det blåste en liten bris fra vestlig retning her oppe, så jeg brukte varden som ly. Ellers var jo været så bra som det kan bli, så en ørliten, kald sno var til å leve med på en sånn dag.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra Åklinuten (1246) skulle den videre ferden gå nordover til Blenuten (1213). Underveis mot Blenuten svingte jeg oppom to andre topper, Nordøst for Åklinuten (1185) og Nystulfjellet (1160).

Mens jeg sto på Nystulfjellet hørte jeg stemmer, og det viste seg at disse kom fra to personer som befant seg på toppen av Blenuten. De var en stund der oppe, men hadde gått ned innen jeg kom opp.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Oppover mot Blenuten fulgte jeg etter hvert en liten bekkedal. Her var det veldig fint å gå. Snøen var blitt mykere i dette bekkedraget på grunn av sola, og det var lunt og ganske varmt her.

På toppen av Blenuten (1213) var det nesten helt vindstille. Her unnet jeg meg en litt lengre pause, på det som er Blefjell-massivets nordligste utpost. Ikke overraskende var utsikten vidstrakt og nydelig i alle retninger fra denne toppen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra Blenuten (1213) vendte jeg nå nesa mot øst og sørøst for å komme meg tilbake til bilen ved Butjønnseter. Dit var det foreløpig et stykke, og underveis skulle jeg plukke med noen flere, mindre topper. Først gikk jeg over Blenuten Øst (1180) og Blenuten Ø2 (1168), som var forholdsvis fort gjort. Deretter skled jeg videre i retning Ormehogg, og på denne etappen fikk jeg noen fine, slake nedoverbakker foruten litt gåing bortover og oppover. Snøforholdene ble gradvis bedre jo lavere jeg kom, med flere partier hvor snøen var litt mykere. Men nordhellinger og skyggefulle plasser var generelt harde hele veien.

På Ormehogg er det flere høyder, hvor de to høyeste er ganske jevnhøye med en differanse på snaut to meter. Da jeg nærmet meg Ormehogg la jeg merke til en snodig, hvit formasjon i skaret mellom disse to høydene. Den var opp mot den nordligste toppen (1070), og jeg klarte ikke å tyde hva det var i starten. Etter hvert så jeg at det var en samling hvite, svære kampesteiner. Dette må være den største mengden hvitt fjell jeg har sett på en gang. Nå var mye av bakken dekket av snø rundt omkring, men det virket ikke som det var noe særlig hvit stein for øvrig der jeg så bakken. Jeg har nå etterpå fått vite at denne steinformasjonen kalles "Den hvite hesten".

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

I tillegg til å bli fascinert av det hvite berget, stakk jeg opp på begge Ormehogg-toppene og fortsatte deretter nedover i retning Butjønnseter. Jeg fant en slak nedkjøring som passet mine manglende skiferdigheter, men mellom 900 og 950 meters høyde var det en brattere skråning. Her passet det fint å skrå nedover mot sør/sørøst siden jeg hadde planer om å avslutte dagens toppbesøk med Butjønnhøgde Nord (948). Dette ble turens eneste topp hvor det var buskas og kratt på høyeste punkt.

© Nils Haugene

Den behagelige kveldssola kastet stadig lengre skygger nå som turen skulle avsluttes. Jeg gikk på beina et stykke ned fra Butjønnhøgde Nord. Det var altfor bratt til å kjøre ned med fjellski, og samtidig hardt nok til at det gikk helt greit å gå til fots. Nedi skogen ble det etter hvert slakere igjen, og jeg kunne spenne på skia og skli siste biten ned til parkeringsplassen ved Butjønnseter.