Surtningssue via breen (04.08.2012)

Hver gang jeg har kjørt over Valdresflya har jeg kikket bort på Surtningssubrean og tenkt at den må jeg gå opp en gang. Denne helgen var dermed det planen. Vi overnattet på Gjendesheim og stod opp grytidlig for å være sikker på å komme med første båten til Memurubu. Et lite stykke slo vi følge med alle som skulle gå i kø over Besseggen. At Yr meldte opp mot 30 mm regn hadde tydeligvis ikke skremt dem heller. Etter litt skar vi av fra stien og labbet avgårde til bånn av breen.

Breen var mye mindre enn jeg hadde sett for meg fra veien, og ikke var den problematisk bratt heller. Det var ikke engang noen sprekker som gjorde det vanskelig, og vi var temmelig raskt oppe på platået. Litt sutring i rekkene når noen av Yrs millimetere dukket opp, men det var ikke så verst lell. Det var kun toppen på selve Surtningssue som var gjemt i en liten skydott.

© Morten Ødegaard

Vi satte opp telt helt øverst på blåisen, før vi fortsatte opp en bratt snørenne som gikk langt opp mot Midtre Surtningssue. Derfra var det uproblematisk å gå opp til topps.

Vel nede igjen ga halvparten seg, mens jeg klarte å overtale et par til å bli med bort på Nestaustre Surtningssue. Resten mente at det var helt meningsløst med en så lite toppete topp som attpåtil lå lavere enn leiren. Dem om det, jeg likte den småluftige klyvepassasjen på ryggen ut til toppunktet.

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard

Neste dag stod selve stortoppen for tur. Det var flere snørenner opp til bandet mellom Surtningssue og Surtningssue Sørtoppen, men vi syntes de så litt småekle ut, og regnet med det ville ta mye tid. Vi fortsatte derfor mot normalveien over skavlen. Men brått ombestemte vi i det ene taulaget oss, og skar av og gikk opp en veldig smal renne rett opp mot toppen. Det var ikke mye snø, så vi sikret like godt i fjellet ved siden av. På toppen av snøfeltet kunne vi snart se de andre vinke til oss fra toppen, før de løp videre mot Surtningssue Sørtoppen. Vi fortsatte å klyve opp renna, noe som heldigvis viste seg å være helt uproblematisk. For å rekke båten tilbake måtte vi droppe Sørtoppen, og gikk i stedet nedover akkurat i tide til å møte de andre ved Surtningssubue.

På returen fulgte vi normalveien, en sti som går mye opp og ned, av en eller annen grunn. Det var hvertfall mange slitne knær når vi var nede igjen på Memurubu. Sørtoppen får bli en annen gang. Opp via Søre Surtningssue kanskje?

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard