Tysklands høyeste mm, første gang i 2007 (26.07.2007)

Tysklands høyeste - kommersialisert til tusen
Planen var å rekognosere med tanke på Jubileumseggen fra Zugspitze. Altså ingen lang og tung tur i dag: Vi kjørte noen kilometer til Eibsee, som ligger på rundt 1000 m. Herfra går det både tog (tannhjulsbane) og taubane til toppen av Zugspitze. Det vil si toget går opp til Bahnhof Zugspitzplatt på 2550m, og herfra går det en taubane opp til toppen (som er inkludert i billetten, men det visste ikke vi denne dagen.) Siden toget var billigst, falt valget på dette. Vi fant også ut at man måtte betale en liten p-avgift i Eibsee. Det måtte vi ikke ved parkeringa på Alpspitz-banen, og siden togbillettene ikke var dyrere derfra, kunne vi like gjerne spart oss kjøringa til Eibsee.

Togturen gikk forbi stasjon Riffelriss, hvor vi tok en tur noen dager seinere. Herfra gikk det i tunnel et kvarters tid, før vi var framme på 2500 m. Herfra gikk en taubane til topps, men for å spare de pengene ville vi heller gå. (Visste ikke at denne taubanen var inkludert i billetten!)
Det ble først et kvarter baksing i løs og bratt grus, før det ble noe bedre; klippe med wire og trinn på enkelte steder. Under tørre forhold og i fint vær opplevde vi dette som ganske unødvendig.

Med taubanen i skytteltrafikk over oss kom vi opp på en artig egg nær toppen, med imponerende utsikt ned til Østerrike. Utsikten opp til toppen var ganske uvant; et digert anlegg er bygd her, med alle rettigheter bokstavelig talt. Snart avløste metalltrapper klippe, og vi entret et støyende, folksomt og matluktende topp-palass. 45 minutter totalt opp denne veien.

Kø på toppen
Om stemningen var uvant på denne toppen, var utsikten fenomenal. Vi søkte snart etter selve toppunktet, og etter kø, trapper, korridorer og mer kø fant vi det. Store skilt med advarsel om at vi beveget oss ut i farlig terreng omkranset stålporten, og utenfor gjerdet gikk guttene i køen opp stigen mot selve toppen. Det tok sin tid, for mange uøvede hender og føtter var nok preget av den store utsikten, selv om klyvingen på rundt 10 høydemeter var svært så grei, og wire og trinn gjorde det hele såre enkelt.

Etterpå var det min tur, og jeg tok med kameraet, for nå skulle det også rekognoseres bortover mot Jubileumseggen, som vi tenkte å gå neste dag. Det virket såre greit så langt jeg kunne se, i alle fall:

Schnefernerkopf – en stille søster
Vi ruslet snart nedover mot togstasjonen igjen og nøt det gode været. Gradvis ble det mer stille også, ettersom vi fjernet oss fra hordene på toppen. Vi søkte litt utover eggen som løp vestover mot Zugspitzeck, men her var det løst, bratt og uforutsigelig – neppe noe å prøve seg på uten tau. Vel nede i den løs grusen svingte vi rett vestover ved en bygning, og kom snart inn på breen – eller restene av breen i bassenget sørøst for Zugspitze. Breen var svært møkkete og søppel lå overalt. Her var det tydeligvis stor alpinaktivitet vinterstid.

Oppe i Schneefernerscharte på 2699m var det flott utsikt ned til Østerrike – og pussig hvor steilt, løst og loddrett det egentlig var nedover. Snart var vi på eggen opp mot Schneefernerkopf, som gjerne kalles Zugspitzes stille søster. Helt alene gikk vi opp langs wire og enkelte trappetrinn, greit opp til toppen på 2874m. Vi nøt utsikten og litt mat, før jeg selvsagt måtte søke litt videre bortover eggen mot sør. Det var nesten som et under at den ”grushaugen” vi sto på kunne danne en så loddrett klippe på nær 2000 meter ned mot Østerrike. Søreggen var først bred, men ble så – typisk for området – brått smal og forreven, og min lille utflukt stoppet før den egentlig hadde begynt. Et merkelig terreng!

Vi returnerte og småløp snart nedover breen til stasjonen. Vi hadde brukt en snau time fra toppen og ned til denne. Nå var det om å gjøre å samle krefter til morgendagens store ryggtravers; blant innvidde kalt Jubigrat, som gikk fra Zugspitze og østover til Alpspitze.