Horntjernåsen, Høgnipen (20.03.2021)

En vane fra den orienterende livsfasen som det går an å ta med videre i livet, er å dra til Østfold når våren siger inn. Fin dag, og kurs mot Bredholt. I den grad det finnes ei fjellbygd i Østfold, må det være her.
Parkering rett forbi traktorvegen til Horntjennet. Vegen følges til et traktorvegkryss, hvor det er gunstig å ta inn på et lite utspring, unngå krattet på begge sider, og så holde slak, oversiktlig furuås helt til toppen. For de som har minner om slikt kombinert med vårluft: Dette er Østfoldskog på sitt beste.

Samme vei tilbake. En gammal boplass som jeg overså på vei inn framstår i all sin falleferdighet. Her har det vært trange kår!
Veien videre går forbi noen små bruk. Ved ei utfartsparkering framstår sti videre som mest interessant, da den er merka med kilometerangivelse. Her og der er merkinga syltynn, men jeg roter meg ikke bort. Imidlertid krever treffsikkerhet i toppartiet at kartet har relativt stor detaljrikdom (eller at en tar høyde for å fiske fram telefon og navigere). Toppen, med utsiktstårnet, ligger på den vestre av tre småtopper. Her var det plutselig folksomt. Utsiktstårnet lar seg bestige, men med lite ekstra utsikt som belønning. Med 5 meter ekstra ville rundskuet vært oppsiktsvekkende.

Tilbake velger jeg ei mer direkte rute mot nordøst. Her er det mange lurestier, så uten navi kan en fort komme til å konsumere utilsikta stilaust terreng. Ved ei hytte dukker større sti/traktorveg opp. Jeg tryner saftig på holka i de mørke sprekkedalpartiene og må prate kneet på plass. Ellers udramatisk og ensformig på støle vårbein, på skogsbilveger tilbake til start.