Bøvelstad (05.03.2021)

Hadde booka hele Bøvelstad, en DNT-hytte som er ganske stor, med tanke på å ha med en familie til. Men usikkerhet om det ble noe av pga korona-regler, mye annet mas om dagen og i tillegg var det knapt lov å møtes, så det endte med at vi hørte rundt i siste liten og ikke fikk med oss noen. Men søster og samboer ville komme inn på lørdag.

Vi starta fredag, altfor seint. Hadde ikke sett så nøye på kartet, var noe vei og så kunne vi kanskje krysse over noe islagt vann og noe sti og sånn, tar vel et par timer, ordner seg, jaja.
Bomma litt der.

Starta på Bysetermåsan. Fireåringen sykla, i alle fall så lenge det ikke gikk oppover, men det gjorde det jo en del. Så da fikk jeg bære sykkel, pluss gigasekk, og et lite stykke fireåringen på toppen. Minsten satt i meis, middels fornøyd med å ikke få gå selv.

Kom til enden av veien, var nærmere 4 km etter en lang dag i barnehagen, så fireåringen var allerede ganske sliten. Det hadde blitt mørkt, så vi valgte å ikke traske ut på islagt vann uten å ane noe om forholdene, og tok stien. Drama rundt å sette igjen sykkelen i skogen, han fikk beholde hjelmen (som nesten var like greit når stien i blant var klink is). Men stien var for det meste dels opptråkka snø. Heldigvis hadde det blitt så kaldt at skaren stort sett holdt.

Det gikk trått, leggetid var allerede passert, og det hjalp ikke at det var mørkt og kaldt. Men det var for ulent og glatt til at jeg kunne ha noen på skuldra pluss den digre sekken. Og vi hadde bare funnet ett par brodder å ta med. Så jeg gjorde et forsøk på å løpe fram med sekk, sette den igjen og løpe tilbake for å bære gutten, men det var ikke så mye å vinne på det egentlig, og han syntes det var litt ubehagelig å sitte sånn og ville heller gå selv.

Og han gikk og gikk. Skravla gikk også. Til og med gikk han i forveien for å ta igjen mamma etter vi hadde gått på do, alene ut i mørket, som var dritskummelt en time tidligere. Minsten sovna delvis etter å ha hylt en stund. Fireåringen var egentlig kjempesliten, og ba i blant om å bli båret, men aksepterte da at vi "måtte vente til vi kom opp bakken, ellers ble det for tungt for pappa", men på toppen av bakken var det glemt, og sånn fortsatte vi sakte men sikkert, mens jeg hadde litt angst for at noen skulle slå seg helt vrang, for det var det ingen god løsning på... Men omsider nådde vi hytta, litt før kl 22, etter fire km tung sti etter leggetid nesten uten sutring! Var i grunn svært imponert! Og ganske letta! Og la meg langflat for dårlig research..

Prøvde å lage rask middag, men fireåringen gikk bare og la seg på egen hånd, det har vel aldri skjedd før. Stina spiste, men jammen gikk hun rett i seng hun også.

Lørdag lekte vi rundt hytta og boret hull i den halvmetertykke isen og så på mange titalls skøyteløpere, før de to andre kom til middag etter å ha gått Flyktningeruta fra Skullerud.

Søndag gikk vi over den utvilsom trygge, og helt paddeflate, isen bort til enden av veien hvor vi fant sykkelen. Var en drøy kilometer og tok et kvarter...

Men slitet er glemt, var fin tur!