Vakkerstøylen-Grønningseter via Hånådalstinden mm. (07.02.2021)  

Dag 3 av helgetur til Vakkerstøylen.

Målet for dagen var, i tillegg til å komme seg tilbake til bilene på Grønningseter, å gå rekka med fjell fra Hånådalstinden til Storfjellet 1711.

© Jørn Øvstedal

© Jørn Øvstedal

I dag kunne vi nyte godt av sporet vi hadde tråkket opp Litlhånådalen dagen før. Den første transportetappen opp dalen gikk derfor radig unna.

© Jørn Øvstedal

Videre opp mot Hånådalstinden var det største spenningsmomentet om bindingene til Robert skulle falle av splitboardet (innfestingen var delvis brukket og de kunne strengt tatt ha knekt av nårsomhelst). Alle kom seg heldigvis greit opp, og ble belønnet med helgas flotteste utsikt. I dag var det mer vind i høyden enn dagene før og fortsatt ca 20 minus, og det ble derfor dunjakke på resten av turen selv i motbakkene. Nedkjøringa nordvestover fra Hånådalstinden har ett bratt parti, og her var føret i tillegg nokså hardt med en del oppstikkende stein i fallinja. Øystein, som kjørte fort og effektivt ned, fikk seg derfor 15-20 iskalde minutter i skyggen i nordsida mens resten av turfølget bukserte seg ned, alle på sin måte og i egen stil.

Pga av bindingstrøbbelet valgte Robert å kjøre seg ned i Hånådalen og returnere i dalen via Hånådalsreset og Knutskoppvatna. Han fikk også med seg Dina som moralsk støtte, mens vi andre labba videre over punkt 1691 (Øystein tok også en avstikker bortom topp 1741 ettersom han mangla den). Nedkjøringa langs breen i nordsida var helt ok. Planen var nå å gå over topp 1665. Her hadde jeg på tidligere turer i området sett at nordryggen hadde flere bratte punkter som kunne by på problemer. Vi var derfor forberedt på å måtte returnere samme vei og gå rundt for å komme oss til Storfjellet 1711. Fra toppen valgt vi likevel å gi det et forsøk, og vi kjørte oss ned langs ryggen til vi kom til et punkt der det så ut til å være et dropp. Etter litt leting frem og tilbake på stegjern fant jeg en passasje ut til venstre/sør på ryggen der det var kurant, men litt utsatt, å klyve ned.

© Jørn Øvstedal

© Jørn Øvstedal

Over Storfjellet var det grei skuring, der den eneste dramatikken var at de nye raske brillene til Anja ble tatt av vinden og ført (trolig) helt ned i Langfjelldalen. Returen via sørsida inneholdt også et usikkerhetsmoment knyttet til om det var mulig å komme seg gjennom det sammenhengende klippebåndet som krysser fjellsida ca på 1300 moh. Også her hadde vi litt flaks, og fant ei smal snøstripe der vi kom oss ned med skia på (Med mer snø i fjellet er det sikkert kurant å komme seg ned flere steder).

© Jørn Øvstedal

© Jørn Øvstedal

© Jørn Øvstedal

Resten av returen til Grønningseter var lang men flott i nydelig kvelddsol og fint skiføre, selv om David nok ikke storkoste seg ettersom fellene hans falt av ca hvert tiende minutt.

© Jørn Øvstedal

© Jørn Øvstedal