Snutur på Kugelhornet (18.07.2020)
Skrevet av ingunnev (Ingunn Egeberg Vári)
| Turlengde | 8t 11min |
|---|---|
| Distanse | 13,7km |
| Høydemeter | 1078m |
| GPS |
|
| Bestigninger | Kulhornet (981moh) |
18.07.2020  |
|---|
Vi så frem til en fin og passe lang tur på god stein. Sånn ble det ikke.
Det regna litt på formiddagen, men vi håpet at at steinen ville tørke opp.
Anmarsjen var litt lang, men siden ingen ville gi oss haik måtte vi traske langs den strakaste veg.
Det gikk fint, det var jo mye pent å se på rundt oss.
Verdenssvaet var enda kulere enn jeg hadde trodd. Dog litt ensformdig å gå på i lengden. Jeg begynte å krysse etterhvert, bare for å få litt variasjon. Folksomt var det også, trivelig.
Etterhvert kom vi oppover mot selve fjellet. En liten tåkedott hang lenge igjen, men ga til slutt slipp. Dette lovet jo bra.
Nå skulle vi "bare" opp på ryggen. Ifølge det vi hadde hørt skulle det være en slags liten rampe med en sti på, som skulle lede oss opp. Men der var det et snøfelt som så ut som det var litt i veien. Jeg synes jeg så en farbar vei over svaet, med litt zik-zak mellom våt stein og små skrenter. Audun var skeptisk, men jeg var evig optimist og la ivei.
Det var litt brattere og skumlere enn håpet, men jeg synes vi gjorde god progresjon. Audun ble ikke mindre skeptisk, og det endte med at vi snudde. Sikkert et lurt valg. Vi tok aldri frem tauet, men det var uansett lite å sikre i, og da hadde tiden løpt enda raskere enn det den allerde gjorde.
Vi bestemte oss for å prøve på snøfeltet likevel. Vi hadde selvfølgelig ikke hverken stegjern eller isøks eller fjellstøvler, så oddsen var ikke veldig god. Etter litt halvhjertet sikring over første biten, så veien videre ikke noe lettere ut. Hmm... Opp til høyre var det jo faktisk et dieder..? Jeg var nå veldig kald på føttene etter å ha stått i våt snø, og jeg hadde litt generelt vondt i vilja. Audun fikk dermed lede opp diederet. Han kom ganske langt, men kunne melde om at det virka som en liten blindvei, ihvertfall med tanke på hva vi hadde lyst til å gi oss ut på. Nå var klokka blitt ganske mange også, og vi måtte rett og slett bite i det sure baileeplet. Uten å ha gått diederet døper jeg det herved "Nordsidesnø", grad 4-.
Kommentarer