Åbittind og Trolltind og ryggen imellom (24.01.2021)

Etter forrige helg med “bare” langrenn, begynte lysten å melde seg for å dra på tur til fjells igjen. Dessverre var ikke været med på den planen (meldt skyer og vind og kanskje nedbør), så det ble planlagt en langrennstur til helgen til Vennafjellet sør for Trondheim, med Reidar og Audun, for å få litt turfølelse.

Men på magisk vis ombestemte værmeldinga seg, og på fredag ble planene totalt omrokkert. Nå ble turmålet Åbittind og Trolltinden ved Jordalsgrenda. Det er en tur vi alle hadde hørt om før, og nå skulle vi endelig få gått den.

Vi var litt usikre på vanskelighetsgraden, men etter det vi hadde sett og hørt var det minst en rappell, og kanskje noen mindre opptak som kunne sikres. Vi bestemte oss for å gå fra nord til sør, litt tilfeldig kanskje at det ble den retninga. Man må jo bare ta et valg. Vi tok med et 60m tau på 7.9 mm, og et mini-rack bestående av noen kiler og en kam, i tilfelle vi måtte sette en standplass eller noe sånt. Og jeg gleda meg såklart til å teste ut den nye isøksa mi!

Turer med tau tar erfaringsmessig mye lengre tid enn det man tror, så vi bestemte oss for å starte ca så tidlig som mulig. Avreise Trondheim kl 5.30, med håp om avmarsj før soloppgang.

Alle klarte å stå opp, og vi dro fra Trondheim ca på skjema. Undertegnede klarte ikke å kapre passasjersetet, så jeg benyttet luksusen med å være tre på tur (en sjåfør, en DJ, og en overflødig) til å ta igjen noen av nattens tapte timer i baksetet. Jommen var det deilig å våkne opp midt nedi Sunndalen, og det hadde såvidt begynt å lysne. Flott å våkne til utsikten opp mot Trolla og Kaldfonna og resten av gjengen.

Vel fremme på parkeringen oppi Jordalen kunne vi fornøyd konstatere at vi var første bil på parkeringa! Det føltes jommen bra. Snart kom det noen andre biler også, men vi ruslet avsted som første turfølge.

© Ingunn Egeberg Vári

© Ingunn Egeberg Vári

Første del av turen var relativt lite spennende. Men flott var det når både vi og sola kom høyere opp, og utsikten bare ble bedre og bedre. Etter drøye halvannen time var vi oppe under toppflanken på Åbittind. Her var det litt bratt, så vi tok av oss skia, og traska opp siste biten. Det var ikke noe særlig til skavl der vi gikk opp, så det var ganske lett å komme opp på toppen. Jeg var så lur at jeg var bakerst i følget, så jeg fikk gode spor hele veien.

© Ingunn Egeberg Vári

© Ingunn Egeberg Vári

Vel oppe tok jeg meg en liten joggetur til toppen i nord, før jeg løp tilbake til gutta. De gikk på ski opp siste biten til Åbittind, men jeg, som allerede hadde skia på sekken, ikke gadd å ta de av og på igjen. Heldigvis var den lille snøen som lå der også ganske hard.
Nå var jeg spent på hvordan veien kom til å bli videre. Jeg hadde gledet meg veldig til rappell, for det har jeg ikke gjort på vinterstid før. Da jeg kom opp på toppen begynte jeg derfor med en gang å speide etter rappellfestet. Hmm, dette så jommen ikke lett ut. Jeg hadde sett for meg en slags åpenbar blokk, gjerne med slynger og tau rundt. Men enten lette jeg på feil sted, eller så var det ikke noe slikt å se. I mellomtida hadde Audun rekognosert etter omgåelsen i nordflanken, og han rapporterte om at han fant en fin trasé. Jeg følte meg litt snurt, men måtte til slutt gå med på at det garantert var det raskeste alternativet (og sikkert mer gøy også). Litt morsom klyving var det nemlig.

© Ingunn Egeberg Vári

© Ingunn Egeberg Vári

© Ingunn Egeberg Vári

Vel nede i neste skar var det et bratt opptak som venta. Reidar gikk først, og satte igjen en øks som satt bra. Her var det rimelig luftig, og kombinert med en høy fot med stegjern, ble det et skikkelig bulder ut av det. Gøy!

Nå ventet en ganske lett nedklyving til neste skar. Nå så vi at det kom et turfølge på fem motsatt vei, som var på vei ned et nytt krevende opptak.
Vi innså at vi måtte vente til hele gruppa hadde kommet seg forbi. Heldigvis satt vi i sola og kunne analysere og nyte utsikten mot Romsdalen. Og jeg kunne få i meg mat og vann, noe jeg sjeldent tar meg god tid til på tur. Luksus!

Snart kom de første i gruppa opp til der vi satt, og det var trivelig med litt prat. Både mer eller mindre gode skrøner, men også mer eller mindre god beta om hva som ventet oss ble utvekslet. De kunne fortelle at skiføret opp til Trolltinden ikke var noe særlig å skryte av. Litt leit å høre, men vi hadde ikke akkurat så store forventinger heller.
Ikke bare kunne vi slappe av i sola, men vi satt også på første rad for å studere nedklyvingskruxet de andre var snart igjennom. Da de to siste skulle ned ble det tatt frem tau for å sikre de ned. Kruxet så ikke veldig vanskelig ut, men et fall der kunne blitt langt…

Snart var det vår tur. Jeg sto og skravla med den andre gjengen, da jeg så at gutta hadde stukket av. Jeg skyndte meg etter for å ikke bli forlatt. Reidar så ut til å komme seg raskt og lett opp opptaket, og Audun likeså.
Da det var min tur merka jeg, for første gang på turen, litt skjelving i beina. Det var faktisk ganske langt ned bak meg. Jaja, opp skal man jo. Så jeg fant meg noen fottak i steinen og fikk satt isøksa et bra sted litt ovenfor. Gutta hadde satt igjen en bonus-isøks i snøen. De siste meterne opp til toppen fikk jeg dermed bruke to isøkser samtidig for første gang i livet. Ganske bra følelse.

© Ingunn Egeberg Vári

© Ingunn Egeberg Vári

Nå så det ut til å bare være en sjarmøretappe igjen. Med unntak av noen klyvepunkter nedover der det måtte tenkes litt, og en snøbakke med nesten sukkersnø, var det bare en spasertur. Vi så også at det så ut til å være rimelig god snø i skåla mot vest, som var farget gyllengul av solnedgangen for anledningen. Vi ble enige om å ta en bonusnedkjøring et par hundre høydemetre ned. Vi hadde jo både masse dagslys og masse krefter igjen (og masse godteri). Jeg klarte nesten ikke å konsentrere meg om å stå på ski, da det var sjukt nydelig glitring i tørrsnøen nedover. Stas!

© Ingunn Egeberg Vári

Nå var det bare innspurten igjen. Bakken opp mot toppen av Trolltinden var urørt av menneskeføtter, så nå var det min tur til å tråkke spor. Jeg vant såvidt konkurransen mot sola, og rakk de siste strålene på toppen. Der var det også et par trivelige karer, der en var på sin første topptur.

© Ingunn Egeberg Vári

© Ingunn Egeberg Vári

Snart kom gutta også etter, og etter en obligatorisk godteripause vendte vi skituppene nedover.
Jeg må si at skiføret overrasket positivt, særlig mtp at den andre gjengen vi møtte ikke hadde noe fint å si om det. Det var absolutt kjørbar nysnø i skåla. Der det flata ut ble det mest skare og vindpakk, men det gikk greit å komme seg ned. Bra skitrening, sikkert.